vladimir & estragon
vladimir & estragon
Denne lista publiserte jeg på Facebook for fem år siden etter å ha blitt utfordret i en Facebook-tråd om å liste opp 10 album som har betydd mye for meg opp gjennom livet.
Et for de fleste ukjent norsk band sitter på en godt bevart hemmelighet - “Fruit Flavoured” (1996). Jeg avdekket hemmeligheten på 90-tallet, og det hele startet med et tilfeldig bekjentskap på de gamle chattesidene på Tekst-TV.
En av mine all time favorittfilmer er Jim Jarmusch sin postmodernistiske western-pastisj «Dead Man» fra 1995.
I forrige uke kvitterte jeg ut en av høstens flotteste tradisjoner hele to ganger, nemlig Lanternefesten i henholdsvis Steinerbarnehagen og på Steinerskolen her i byen.
Den 9. november 1973 kom nemlig Willy Marhaug til verden i Bergen. Han vokste opp i bydelen Loddefjord, som opp gjennom årene har fostret en rekke norske artister.
For ett år siden spilte Jon Bryant i Oslo. I savnet av gode konserter med artister fra det store utland, så anbefaler jeg å gi hans eminente album “Twenty Something” noen runder i natt.
For ei god uke siden skrev jeg om musikksjangeren No Depression og platebaren Rilla på Lillehammer, senere Basement Records. I dag skal jeg hente frem igjen den beste plata jeg oppdaget ved å handle musikk i denne legendariske platesjappa.
Den 2. november 2005 entret den islandske kvartetten Sigur Ros scenen på selveste Oslo konserthus, og godt plantet i de behagelige stoffstolene foran scena satt jeg.
For ett år siden i kveld spilte Third Eye Blind konsert på Vulkan i Oslo. Det ble aldri tur innover, selv om jeg telte på knappene helt til det siste.
Så var det dags for Halloween igjen - eller allehelgensaften som vi kaller den i Norge. Opprinnelig var dagen en keltisk høsttakkefest, Samhain, som markerte slutten på sommerhalvåret.
For ett år siden i dag var jeg på konsert på Parkteatret med Matthew and the Atlas. Lite visste vi da om hvordan verden ville se ut neste år på samme tid. Åh, som jeg savner konserter!
Kjært barn har mange navn, hetes det. Så også musikksjangere. En ting er å skulle sette musikk i en bås. En annen ting er å gi denne båsen et navn.
Hvis Tom Waits og Nick Cave hadde fått et musikalsk barn sammen, så kunne avkommet meget vel ha vært svenske Andi Almqvist.
Seattles musikkscene har flere ganger tidligere blitt omtalt, og og atter en gang trekker jeg tilbake til denne spennende musikkbyen i det nordvestlige hjørnet av USA.
En av perlene jeg kom over på 90-tallet var debutalbumet til en irsk singer-songwriter som kalte seg Mundy.
På selveste FN-dagen henter jeg frem en artist som allerede har vært med på å tapetsere denne lista i løpet av året, nemlig Heather Nova.
Canadiske Justin Rutledge (1979-) oppdaget jeg for en 8-10 år siden gjennom et par CDer oppdaget og kjøpt gjennom nettbutikken CDBaby.
I kjølevannet av Brit-pop bølgen på 90-tallet, så dukket det i 1997 opp ei plate som skulle gå rett inn i hode, hjerte og sjel på meg.
I dag er det sju år siden jeg dro på min første og hittil siste reindyrka sydentur - med all-inclusive og full pakke med charterhelvetesfeber.
90-tallsbandet The Verve Pipe ble stiftet i byen East Lansing, Michigan, i 1992, etter at medlemmer fra tre andre band slo seg sammen. Anført av vokalist og låtskriver Brad Vander Ark debuterte de samme år med den egenfinansierte plate «I’ve suffered a head injury».
Dagen i dag burde kanskje vært viet til min store kjendis-crush i 1989, belgiske Sandra Kim, som i dag fyller 48 år.
Bandet Better Than Ezra så dagens lys allerede i 1988, etter at en kompisgjeng på fire, som alle gikk på Louisiana State University i Baton Rouge, bestemte seg for å danne band.
Peter Stuart ble i 1994 hyret inn som gitartekniker, roadie og sporadisk oppvarmer for mitt favorittband Counting Crows.
Den første offisielle gruppa med emigranter som seilte fra Norge i retning Amerika, forlot kaia i Stavanger i juli 1825. Sammen hadde familiene brukt alle sine penger etter salg av gård, grunn og bufe til å kjøpe den vesle sluppen «Restauration».
I dag fyller en av verdens artigste og mest komiske menn, med kanskje det mest komiske navnet i verden, 77 år.
Som Swindon-supporter, så er det ikke mange rivaler å snakke om - men én stor er det: Oxford United!
Blant de mange millioner av mennesker som blir registrert savnet på verdensbasis hvert år, så regner man med at det er opptil 8 millioner barn. De fleste blir heldigvis som oftest gjort rede for, men mange kommer dessverre aldri til rette.
I dag, den 16. september, feirer meksikanere over hele verden Mexicos nasjonaldag, og en bølge av tequila og tacos er ventet. Vi tjuvstartet i helga med Enchiladas.
Sommeren 1974 ble Knøttiaden arrangert for første gang. Det var lokalavisa Oppland Arbeiderblad som stod som arrangør, og fotballag fra Toten, Gjøvik og omegn var alle invitert til å være med.
I dag ringte alarmen klokka sju, for å brutalt minne oss på at dette var siste morgen i utlandet for denne gang - og at vi hadde ei ferge å nå klokka ni.
Etter å ha sovnet alt for sent, så våknet begge alt for tidlig i dag. Klokka var ikke mye over seks da begge gløttet på øynene - muligens på grunn av morgensola som brøt seg inn gjennom loftsvinduet på Klimentska 28
Jeg elsker å vandre rundt i matbutikker når jeg er på reise, for å inspirere og la meg friste av forskjellige saker som ikke finnes hjemme.
Så var avreisedagen her. Estragon hadde visst bestilt med frokost på rommet den ekstra natta, så i dag kunne vi på siste morgen i Kroatia teste ut frokostbuffeten.
Jeg våknet ved halv ni tida, og fant frem Babylon Badlands for å lese litt, mens Estragon fortsatt sov på andre siden.
Etter gårsdagens eskapader, så passet det fint at det i dag var søndag. For to ateister på tur, så ga det allikevel å bruke det fjerde bud som en rettesnor for dagen: den syvende dagen skal man hvile!
I går snakket vi om at vi burde prøve å komme oss tidlig, men det er uaktuelt å ha på vekkeklokka når man først har ferie. Vel utenom når man må, da. Jeg måtte ikke.
Det å ikke bestille frokost til 20 Euro per person per dag viste seg å være et klokt valg på flere måter. Vi trengte nok nemlig søvn mer enn frokost.
Vi hadde klokka på åtte i dag, for å prøve og komme oss på veien igjen fra morningen. Vladimir var først oppe, tok en dusj og lagde seg litt frokost som ble inntatt på balkongen
Jeg våknet på en nedsunket luftmadrass i 7-draget, og kjente spenningen stige rundt hvordan det så ut utafor teltduken. For noen timer siden så jeg ingenting. Nå så jeg alt
Mens Estragon fortsatt lå og dro tømmer i overkøya, så sneik n’ Vladimir seg ut allerede i 7-tida. Da hadde jeg allerede vært innom dusjen, og var klar for en ny dag.
Etter to ukers ferie sammen med mine kjære døtre, så dro de videre på nye sommereventyr med mora si i går. Jeg har to ukers ferie igjen, og de skal såklart ikke tilbringes hjemme.
Ah, for en fryd å våkne opp i ei hotellseng. Dette var verdt alle de trange, tette nettene i telt - og unga skulle nok gjerne sett at dette var standarden vår hver natt.
De to eldste sluknet visst tidlig begge to i går, og den eldste var lys våken klokka allerede ved sju-tida i teltet, og snek seg ut for å rydde litt og preppe for avreise.
For første gang på turen, så sveivet vi i gang primusen til frokost, og unnet oss klassisk egg og bacon. Litt taktisk også, siden lukta av nyfrest bacon var det eneste som fikk ungene opp av soveposen i dag.
Til tross for en litt bustete start på natta med lettere insektsnoia i teltet, så sov alle tilsynelatende tungt igjennom. Gårsdagens utyske som brummet rundt hodene våre ute har nå også forøvrig blitt identifisert som Sankthansoldenborre. Ikke rart den var spesielt interessert i Hans…
Så var dagen kommet for å si farvel til Sölvesborg og Tredensborg camping. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at vi skulle være på veien til klokka ni, men slo av alarmen i søvne i dag tidlig.
Så var vi altså halvveis. En uke siden vi dro fra Lillehammer i klarvær, så kom virkelig sommervarmen til Blekinge, og skyfri himmel og en stekende sol møtte meg da jeg steg ut av teltet ved 9-tida i dag.
For første gang i ferien hadde jeg i dag på alarmen, som ringte kvart over åtte og vekket oss alle med en påminnelse om to ting: I dag var det spådd sol og fint vær; og vi skulle til Syden!
Klokka var bare 4.40 på morgenkvisten da jeg våknet første gang, av at vinden reiv og sleit i teltet som en innpåsliten mellomleder på et julebord. Jeg måtte inn på Yr. Javisst - spådd en helvetes vind i dag også, men ellers ganske lovende.
Etter å ha sluknet tidlig i teltet, så våknet jeg av fuglene allerede klokka fem. I tillegg kunne jeg høre en vidunderlig lyd, eller mer presist fraværet av en forferdelig lyd, nemlig vinden. Kunne vår streben med elementene endelig bli belønnet?
Jeg våknet atter en gang grytidlig av lyden av regn og vind, og så for meg at vi i starten av juli skulle ende opp å bli værfaste - slik folk fra tid til annet opplever på Grønland og andre arktiske ekspedisjoner.
Etter å ha sluknet før elleve den første søndagskvelden i juli, så gløttet fattern på øynene allerede før halv seks i dag tidlig, men sovnet heldigvis igjen. Alle tre sover utmerket godt i telt. “Nesten bedre enn i egen seng hjemme”, i følge 9-åringen.
Fattern våknet av at himmelen kollapset over taket på campinghytta allerede i 7-tida. Great. Vi er altså her igjen, nå.
Så var dagen endelig kommet. Årets vakreste sommer-eventyr, road trip med ungene, lå foran oss.
Så var siste dagen kommet. Siste frokosten på Hotel Örgryte. Siste spaserturen gjennom den krispe, blå og klare vårlufta i byen vi har blitt så glad i.Siste bilturen ut gjennom byen, og nordover i retning snø og is. Farvel gress og krokus. Farvel Göteborg. Känn ingen sorg för oss!
Etter en sen kveld på rom 310, så var det tre trøtte typer som gløttet på øynene litt før halv ni i dag tidlig. Da hadde fattern vært våken en god stund, men holdt stand i senga - og bare ventet på at ungene fikk sove ut lengst mulig.
I dag hadde vi ingen større planer annet enn å henge nede i byen. Planene var å gå litt i butikker, kikke oss litt rundt, kjøre litt kollektivtransport, og spise og drikke godt. Siste hele dagen i byen, og siste hele dagen med ungene før de farter videre til påske hos mor fra i morgen kveld.
Med ett par sov-i-ro dyttet inn i øregangene, så sov jeg som en stein på rom 310, og våknet ikke før det skarpe, bohuslänske morgenlyset stakk gjennom lamellgardinene litt over klokka åtte. Da var 13-åringen allerede nydusjet. Ikke daglig kost at hun er den som er tidligst våken av oss tre lenger.
Endelig noen fridager i en hektisk periode på jobb, og hva passer ikke bedre etter en lang, kald og snøtung vinter enn å pakke snippsekken og dra sydover - i retning byen som huser fotballaget som vant UEFA-cupen i 1986/87-sesongen.
Så var jeg endelig her. Ved målstreken for prosjektet “366 dager - 366 sanger”. Jeg må ærlig innrømme at det skal bli godt med “fri” ei stund fremover nå, for det har krevd sitt å komme i mål.
Det nærmer seg slutten av året og slutten av dette 366-prosjektet, og i dag skal jeg vie innlegget til å legge opp min topp 10-liste av nye oppdagelser gjennom året.
I dag kommer ungene hjem igjen noen dager, før vi sammen tar turen opp til Forset på nyttårsaften. I tillegg får vi besøk av mitt kjære søskenbarn, som flytter inn på sofaen et par dager.
I går kveld satt jeg oppe etter å ha kommet hjem fra begravelse på Toten, og begravde meg selv langt nedover i Spotify sine upløyde jorder i jakt på noen nye musikalske oppdagelser
Det nærmer seg slutten av året, og slutten av dette 366-dagers prosjektet. Det er fortsatt mye god musikk der ute som ikke har fått plass på årets spilleliste - og jeg oppdager stadig vekk nye.
I dag er det en aldri så liten julekveld ekstra for oss som er glad i engelsk fotball. Det er nemlig duket for kanskje sesongens største enkeltrunde både målt i antall tilskuere på stadioner på balløya, men også for oss som bivåner det hele fra sofaen
Det var en utmattet gjeng som våknet først i 10-draget i dag tidlig. Gårsdagens feiring og pakkebonanza hadde tatt på, og vi var ikke i seng før nærmere to på natta.
Tradisjon tro spratt både liten og stor opp alt for tidlig i dag, for å sammen møte den barnlige gleden og spenningen ved at det endelig er julaften
Dagen før dagen! Kvelden før kvelden! I dag ankommer min 89-år gamle mor fra Toten for å være med oss på julefeiringen et par dager. Hun er uforskammet sprek fortsatt, under en måned før hun runder 90.
Dagen før dagen før dagen. Tenk at desember allerede har lagt bak seg 21 dager, og vi ønsker den 22. velkommen. Vi har nettopp sovet oss gjennom årets lengste natt. Vintersolverv.
Den 21. desember 1974 - altså for 50 år siden i dag - så kunne Oppland Arbeiderblad melde at Gjøvik postkontor hadde mottatt og sortert neste 54,000 julekort. Denne fantastiske tradisjonen, som nå mer eller mindre er helt død.
Jeg var som et lite barn på julaften da jeg våknet i dag tidlig, selv om det fortsatt er fire dager til selve dagen. Det var minst to grunner til det. For det første, oh deilige juleferie
Siste arbeidsdag før jul, og en etterlengtet og lang ferie. Det gledes. Men før julefreden og skuldrene kan senke seg, så har jeg en date på NAF rett etter arbeidstid. Det er dags for EU-kontroll!
Så stod visst all trafikken på hodet igjen i denne lille, rare byen. Det skal et lite snøfall til. Så et lite temperaturskifte, og litt underkjølt regn. Ja, det blir glatt - men det blir ikke utfremkommelig.
I ettermiddag var det duket for en årlig tradisjon som vi har hatt helt siden jentene kom til verden - nemlig å ta turen opp til Høstmælingen juletreskog, og peile ut det som skal bli årets juletre i stua.
Jeg skjønner at det er mest lønnsomt for de som styrer handelsnæringen å samle alle butikkene under samme tak. Kjøpesentrene poppet etterhvert opp som svulster rundt forbi.
I går kveld hadde jeg faktisk totalt sett besøk av tre av mine beste kompiser, fordelt på to omganger. Vi er kanskje ikke like flinke til å besøke hverandre som vi en gang var, men hver gang vi møtes er det like stor stas.
Kakelinna som uttrykk ble registrert i den norske ordboka allerede så tidlig som i 1873. Navnet brukes på den mildværsperioden som ofte inn like før jul, og er sammenfallende med da folk stort sett var i full sving med juleforberedelser på kjøkkenet.
Så var det helg igjen. Siste fredag på arbeid for i år - det må jeg ærlig innrømme kjennes godt. Det skal bli skikkelig deilig med juleferie fra torsdag neste uke, etter en lang og hektisk høst.
Det drar seg til mot jul, og rundt oss kjemper handelsstanden fortsatt om kundene, som ikke gjorde seg ferdig på svartefredag.
Det nærmer seg jul, og byen kryr i disse dager av festkledde folk på julebord. For vår del utsatte vi julebordet i år, og klinker i stedet til med en nyttårsfest rett utpå nyåret.
I kveld ble det litt overtid på jobb i selskap med både studentpresten og bachelorstudentene på Filmskolen. Et av mange vakre førjulseventyr er “Luciaverkstedet” i forkant av Luciadagen, der sanger skal øves inn, drakter gåes over, og litt førjulsstemning spres - i det som har vært en hektisk høst for alle sammen.
I dag kom tidenes musikalske førjulsgave fra herlige Arnoemoen Gard, da de kunne publisere nyheten om at selveste Mark Olson var booket inn til å spille på Ringebu på selveste arbeidernes dag i 2025.
Black Month, Week og Friday er forlengst passert for i år, men allikevel kaster både nettbutikker og fysiske butikker rundt seg med fete fonter med ordet TILBUD.
I går kveld fikk vi et brutalt møte med julerushet hos en av byens lokale pizzasjapper. Vi hadde bestilt pizza for levering kvart over seks, men endte med å måtte vente nærmere to timer før pizzabudet var på gårdsplassen.
I dag skal vi kick-starte julefilm-sesongen, og årets mest koselig måned, med å snurre igang en av mange førjulstradisjoner i Casa Tandsether - som både små og store elsker. Vi skal nemlig til Chicago, og få et gjensyn med familien McCallister.
Vi har i en god stund begynt å forberede oss mentalt på å flytte, og skaffe oss et eget sted som vi kan kalle hjemme. Som vi kan kalle vårt.
Nok en ettermiddag med førjulskos med flinke nissejenter. Etter jobb i dag ble det et godt skift for å få stekt ut alle de færøyske brunkakene, som hadde godgjort seg i pølsefasong i kjøleskapet over natta.
Juleforberedelsene er i full gang hos Tandsethers, og selv om far i dag måtte jobbe litt overtid på grunn av en digital åpen dag på Filmskolen, så tok jentene som var hjemme alene ansvar.
Ny uke. Den første i desember, og i dag med jentene mine under samme tak igjen. I denne søte førjulstid så betydde det både åpning av adventskalender, og felles selskap med vår felles favoritt julekalender - den gode, gamle skomakeren
Lørdag 16. november var det duket for nok en konsert på flotte Arnemoen. På programmet denne kvelden stod Bergensbandet Kristi Brud, som i all hovedsk består av tidligere medlemmer av Hjerteslag
Allerede fra første låt hadde Olivia Rodrigo hele arenaen i sin hule hånd. Både hun, bandet og alt av staffasje rundt var profesjonelt til fingerspissene, og selvfølgelig skreddersydd for arena-formatet.
Wow, for en fantastisk avslutning på helga det ble, i selskap med walisiske Novo Amor og et fullsatt Sentrum Scene.
Fredag 19. april var det endelig dags for en ny tur til Ringebu og idylliske Arnemoen Gard. På plakaten stod den svenske artisten Jesper Lindell, sammen med sitt backing-band Brunnsvik Sound - hvis navn er tatt fra Lindells hjemsted utenfor Ludvika i Dalarna.
Allerede 6. januar 2016 fikk vi servert årets beste konsert her oppe på bjerget, da amerikanske Jason Isbell gjestet Sentrum Scene sammen med sitt backingband The 400 Units.
Til jul i 2018 så hadde jeg kjøpt billett til Ry X-konsert på Rockefeller til min gode kompis og søskenbarn Jan Erik, som i mars 2019 fikk ta på seg Estragon-hatten igjen og bli med innover til Tigerstaden, og en konsertopplevelse utenom det vanlige.
Jeg hadde faktisk aldri hørt noe særlig på Erlend Ropstad før jeg til jul i 2018 fikk billett til konsert på Rockefeller i julegave av en god kompis.
30. november 2005 var en gjeng fra “Visuell kultur, film og fjernsyn” på tur til Amsterdam for å overvære IDFA - International Documentary Film Festival Amsterdam. Tilfeldigheter skulle ha det til at norske Ralph Myerz & The Jack Herren Band samtidig skulle spille konsert på den legendariske scena “Paradisio”
Onsdag 27. juli 2005 - midt i fellesferien - stimlet 40,000 seg utendørs på Valle Hovin for å ta imot de irske rockelegendene U2. Alle de 40,000 billettene ble revet vekk på en liten formiddag. Prisen var stiv til 2005 å være; 695 kroner for en billett + billettavgift.
24. november 2002 så jeg Coldplay live i Oslo Spektrum. Bandet hadde nettopp begynt å bli “store”, og gikk fra å spille på Rockefeller tidligere samme år, og til å fylle Oslo Spektrum til randen.
Endelig - 18 år etter forrige gang - var Counting Crows tilbake på norsk jord. Jeg var på konserten for 18 år siden, og jeg var så klart til stede da de høsten 2022 kom tilbake til Norge, og spilte en fantastisk konsert på Sentrum Scene i Oslo.
To dager etter konserten med Julien Baker var det klart for nok en konsert for en sulteforet Tandsether etter koronoa-pandemien. Jeg var også tilstede da Bear’s Den spilte sin siste konsert før nedsteningen - på samme sted; Parkteateret i Oslo.
21. april 2022 fartet jeg innover til Oslo for å jobbe to dager på Myrens, der også Den norske filmskolen har lokaler. Oslo-jobbingen var godt timet med at jeg senere samme torsdag kveld hadde billett til konsert med amerikanske Julien Baker på Parkteateret.
Den 22. mars 2022 tok jeg toget innover til Oslo for å se Noah Gundersen live for andre gang. Som sist var det John Dee som var stedet, og denne gangen kom han uten oppvarmer, men hadde med seg en kompis som kompet ham på tangenter.
Søndag 15. mai 2022 fartet jeg innover til Oslo sammen med Estragon, denne gang i Mortens skikkelse, for en helaften med det beste fra to verdener. Først play-off kamp med mitt kjære Swindon på en pub i Markvegen, før det litt senere på kvelden var klart for mitt første live-møte med en av mine store favoritter, texaneren David Ramirez.
Helt siden en stund før pandemien slo inn over oss tidlig i 2020 hadde jeg blinket meg ut Arnemoen Gard i Ringebu som et valfartssted for god musikk rett opp min gate.. I kveld var kvelden - på Kassi Valazza med band.
Kari Bremnes har jeg hatt gleden av å høre live en rekke ganger de 15 siste årene, men i en jungel av datoer, så har jeg ikke klart å rote frem mer enn en bestemt konsert - nemlig da hun 10. november 2013 spilte sin første og hittil siste konsert på Raufoss.
17. november 1999 fartet jeg innover til Oslo sammen med en kompis for å høre den legendarisk Black Flag-vokalisten og alt-mulig-mannen Henry Rollins stå og fortelle historier om rockelivet med en punk-stand-up-comedy punch.
Midnight Choir har jeg sett live flere ganger, men de har spilt så mange konserter, at jeg ikke klarer helt å finne tilbake til alle, og heller ikke hvilken som var den første
Jeg fikk min første lekegitar før jeg hadde begynt på barneskolen og min første ekte gitar da jeg var rundt 13, og ble jeg ikke fotballproff, så skulle jeg bli rockestjerne. Jeg ble ingen av delen, men begge deler har allikevel fulgt meg gjennom hele livet, og på mange måter formet meg til den jeg er i dag. Og jeg fikk faktisk muligheten til å spille live én gang - i Fredrikstad av alle ting; en helt vanlig junilørdag i 2002.
En helt vanlig, småsur tirsdagskveld i hovedstaden. To tullinger fra Toten har tatt turen innover for å dra på konsert midt i arbeidsuka. Bandet som stod på scena denne kvelden var kanadiske Our Lady Peace. Bandet var allerede så store at de solgte ut store stadioner i hjemlandet, men i Oslo kunne de nok vandre ganske anonymt rundt.
Torsdag 29. juni 2000 var jeg i Oslo Spektrum for å se og høre de gamle 90-talls grunge-heltene i Pearl Jam for første og siste gang
Høsten 2002 sprakk nyheten i Oppland Arbeiderblad om at noen faktisk hadde klart det mesterstykket å booke mine svenske favoritter Kent til å spille konsert i verdens største publikumshall i fjell - Gjøvik Olympiske Fjellhall.
Jeg oppdaget det svenske bandet Kent med plata “Isola” (1997). Det ble en øyeåpner for meg, og en livslang musikalsk forelskelse.
Jeg oppdaget Rosie Thomas med hennes nydelige debutalbum When we were small (Sub Pop, 2001) på begynnelsen av århundreskiftet en gang, og ble umiddelbart dypt fascinert. I god, gammeldags Andy Kaufman-stil så fikk jeg ikke helt tak på henne, og det gjorde egentlig bare fascinasjonen større.
Min første og siste festivalopplevelse med overnatting kom sommeren 2000, da en kontigent fra Gjøvik/Toten dro østover for å få med oss synth/industri/goth/rockefestivalen i Folkeparken i Arvika. Det ble omtrent akkurat slik vi forventet - ell er ikke: et gjørmebad av dimensjoner!
Sommeren 2006 var det nok en gang dags for en tur til Frognerbadet og Norwegian Wood. Søndag 18. juni var merket av i kalenderen, og hovedattraksjonen for min del var ett av mine favorittband, svenske Kent.
Det var fem år siden jeg sist så Counting Crows igjen, men sannelig hadde ikke Jørgen Roll og Norwegian Wood fått booket inn bandet igjen til festivalen i 2008. Billetter ble bestilt like etter programmet ble kjent, og August and Everything After igjen dratt frem fra CD-samlinga.
Tre år skulle det gå før jeg fikk sjansen til høre Counting Crows igjen. Da programmet til festivalen Norwegian Wood 2003 ble kunngjort, så var det bare å bestille billetter tvert. Kanskje jeg nå endelig skulle få høre Round Here live?
Et av mine klareste 90-tallets minner når det gjelder oppdagelse av ny musikk var da jeg stod ved lyttedisken på Bennis på gamle City kjøpesenter vis a vis CC martn på Gjøvik, og ble anbefalt å ta en lytt på ei ny plate av et band som het Counting Crows.
Sammen med to blad Estragon - Atle og Morten - tok vi toget fra Swindon via togbytte i Reading for å komme oss ned til kystbyen Southampton for å få med oss en Premier League-kamp på St. Mary’s.
Søndag 2. april hadde jeg kjøpt billetter til serieåpningen i Allsvenskan mellom IFK Göteborg og IFK Värnamo. To av 164 svenske lag under “Idrottsföreningen Kameraterna”-organisasjonen, som ble etablert i Sverige allerede i 1895.
Sommeren 2013 var jeg på sommerferie sammen med min daværende, vår 3-åring og mine eks-svigerforeldre i Sverige. Målet for turen var å komme oss til Astrid Lindgren-land i Vimmerby og dyreparken Kolmården utenfor Norrköping.
På julis siste dag i det herrens år 1994 så var jeg én av litt over 800 betalende tilskuere som så det engelske storlaget Arsenal knuse Totens lokale stolthet Raufoss på nå gamle Raufoss stadion.
Sommeren 1991 var den lille familien bestående av meg, min mor og min far, på vår siste sommerferietur i sammen. Fast takst siden tidlig 80-tallet hadde vært å pakke Mazda’n til fattern, for så å kjøre rundt omkring på vestlandet ei ukes tid.
Min andre fotballopplevelse på Norges nasjonalarena Ullevaal Stadion skjedde akkurat som den første også i regi av Bøverbru Idrettslag (BIL). Etter nok en fotballsesong, så ble gutta på laget premiert med tur innover til cupfinalen 1989, og i mangel på annen transport, så ble idrettslagets egen beige Ford Transit med BIL-logo.
Mitt første stadionbesøk av en størrelse ut over plassen på Bøverbru og stadion på Raufoss var da jeg i 1987 som 10-åring var med foreldrene mine på tur til Vest-Berlin. Det skulle imidlertid gå enda ett år før jeg fikk sett min første fotballkamp på en stadion av litt størrelse: nemlig på Ullevaal!
I mai 2010 spilte Swindon play-off finale om opprykk til Championship. På Wembley hadde vi også avtalt å møte Bernt, som jeg sist hadde sett da vi var i Swindon sammen i 93/94-sesongen, hans samboer, og en annen Swindon-fan fra Norge.
I januar 2008 hadde jeg bestilt tur til England for å se Swindon borte mot Luton sammen med min daværende svoger og svigerfar, Helge og Sven. Helge var svoren Luton-fan, og endelig spilte lagene våre i samme divisjon - så det måtte vi få med oss.
Etter en sving innom England og London i august 2007 tok vi flyet fra London og videre til Amsterdam for noen dager der før hjemreise til Norge.
Hukommelsen spilte meg et realt puss da jeg hevdet at det gikk 13 år fra kampene jeg så i 1994 før jeg var i England og så live fotball igjen. Plutselig kom jeg på at jeg jo faktisk ramlet innom Lofthus Road i London den 8. april 2000.
Det skulle gå nesten 13 år fra forrige fotballtur til England før jeg igjen så en fotballkamp på denne herlige balløya. Livet kom litt i veien, og etter videregående og fremover noen år, så ble andre interesser og aktiviteter enn fotball prioritert. Dessverre, kan jeg vel nesten si i retrospekt.
Den 8. oktober 1994 fikk jeg endelig se Swindon vinne en seriekamp, og det skjedde mot Wolverhampton hjemme på County Ground. Høstferie-uka i Swindon ble nok en gang en stor opplevelse for oss nordmenn på tur, og vi fikk både omvisning på stadion og var på besøk på treningsfasilitetene, der vi så laget trene og fikk snakke med spillerne og støtteapparat. Opplevelser som aldri fans av de store lagene ville fått, spesielt i dag når fotballturisme har blitt en egen sjanger - og mange stadioner har flere nordmenn på kamp enn det er på en OBOS-kamp.
Onsdag 5. oktober 1994 så fikk jeg æren av å oppleve den sære turneringen Anglo-Italian Cup med egne øyne. Faktisk så ble den turneringen startet som følge av Swindons største bragd på en fotballbane noen sinne.
Etter romjulsturen i 1993 så ble jeg så bitt av basillen at jeg endte opp med å få med meg et knippe kamerater fra Toten på en ny tur igjen i høstferien 1994.
Den femte og siste kampen på denne første turen til England for min del var nok en Swindon-kamp. Den 3. januar 1994 satte vi oss igjen på toget fra Bristol til Swindon på morgenkvisten, der vi hadde avtalt å bli med supporterbussen opp til Coventry.
Etter tre kamper på rappen, så ble det noen dagers kamppause. Skjønt helt pause fra fotball ble det ikke, for Bernt og jeg tok turen tilbake til Swindon, der vi var invitert med på treningsfeltet for å se på treningen, og møte spillerne.
I romjula 1993 var kampprogrammet tett da som nå, og Swindon skulle opp til Sheffield for å møte Sheffield Wednesday. Dette ble i drøyeste laget for oss, så vi hadde heller fått ordnet billetter til Wednesdays byrivaler United, som skulle til London og Highbury for å måle krefter med Arsenal.
Dagen etter var det klar for nok en fotballkamp, og denne gangen var det Bristol City-gjengen som skulle få drømmene sine oppfylt. Ashton Gate ventet, og før kamp ble det et besøk inn på en lounge på stadion, der det var muligheter - selv for en 16 åring fra Toten - å få kjøpt et glass av den lokale cideren Dry Blackthorn Cider - som på den tiden også sponset Bristol City sine drakter.
Første tur over til England for å se fotball live var i romjula 1993, og jeg dro alene som 16-åring sammen med en gjeng litt eldre gutter fra Vennesla - deriblant STSCON-medlem Bernt Heiseldal.
Vinternasjonen Norge har nemlig en historie ikke så ulik Jamaica sin når det kommer til bobsleigh, og da må vi spole helt tilbake til Vinter-OL i St. Moritz i 1948.
Gamle Frogner stadion var opprinnelig en skøytestadion som ble anlagt i 1899, og etter hvert ble det både holdt friidrettsstevner og etter hvert fotballkamper her. Norges første landslagskamp i fotball ble spilt her i 1910 (mot Sverige), men det gikk ikke mange år før alle arrangementene trengte en bedre og større stadion for å ta i mot det sportsinteresserte publikummet.
Da Robbie Winters i 2002 signerte for Brann, så var han langt i fra den første som hadde tatt veien fra skotske Aberdeen og til byen mellom de sju fjell. Denne historien begynner allerede for over 100 år siden, og hovedpersonen i historien skulle ikke bare sette spor etter seg i Brann og i norsk fotball, men i en hel fotballverden. Indirekte kan vi se spor av hans arv og innovative idé på de aller fleste profesjonelle fotballstadioner rundt omkring i verden.
I 2007 skrev jeg litt for nettstedet Norske Fans, og en av artiklene handlet om den legendariske tippekampen på NRK i februar 1988, mellom Luton og Oxford.
Sølve Grotmål var kastet inn som kommentator uten å vite opp eller ned på en fotball, og lite visst han at kampen skulle gå inn i historiebøkene som den mest målrike tippekampen noen sinne.
Her får dere en reprise av artikkelen fra 2007 - i anledning at det snart er 50 år siden NRK startet opp med tippekampen, og at de faktisk lørdag førstkommende viser denne matchen i reprise i sin helhet!
Posten skal frem, het det. Nå er det fint lite post som blir sendt på gammeldags vis, og bare siden 1999 har postforsendelser sunket med utrolige 70 prosent.
Alt du trengte til ferien, for de som var så priviligerte at de kunne unne seg det i 1920, fikk du på Øremagasinet: Kasseroller i aluminium og reisedrakter i ull! God tur!
At prisene for varer går opp, mens lønna står stille, er intet nytt. For hundre år siden uffet folk seg over det samme, her signert et leserinnlegg fra Avisa Valdres 10. juli 1920
I anledning en kjølig start på juli, så seiler været atter en gang opp som samtaletema nummer én blant folk. Da er der i dag på sin plass med ei hundre år gammel værmelding.
På tur til Valdres i dag. Mange biler langs veien, og til og med en hel haug vi ikke vet hvem er sine! Makan!
Juli har vært bikkjekald hittil, og i morgen bærer det en tur til fjells, der det er spådd snø og blå natte temperatur.
For hundre år siden valfartet også byfolket ut til en fortjent sommerferie på andre kanter av landet. Trondheimstoget tøffet ut av stasjonen med 38 fulle vogner - slå den!
Amerikanerne fikk på begynnelsen av 1900-tallet mange gode ideer til godterier, og mange av produktene som ble utviklet da lever i beste velgående fortsatt.
Endelig sommerferie, og første utflukt blir en tur oppi Valdres-fjellet over helga. Estragon og Pozzo har kjøpt seg nye sekker for anledningen, mens Vladimir satser på sin trofaste LilSport fra tidlig 90-tallet.
Juli har begynt kald i år, etter en strålende fin og varm juni måned. Vi får håpe været snur igjen, slik at det ikke går like galt med skogens gull som i 1920.
Litt snikreklame for brennevin i forbudstiden var på sin plass - her forkledd i en annonse for pastiller.
Less is more, heter det seg. Så også når det gjelder doseringen av godlukt, noe man allerede for hundre år siden prøvde å få enkelte til å forstå…
Prisene skyter i taket om dagen, og en kurv norske jordbær koster snart det hvite i øyet. Men så lenge folk er villig til å betale, så er det vel greit?
Det var ikke bare i helga det var bustete i sommervarme Oslo. Det gikk også hardt for seg for hundre år siden, om ikke annet på en litt annen måte.
For hundre år siden i dag var det kamp mellom Toten og Lillehammer på Sportsplassen. Fremad sitt tredjelag møtte Kapp sitt andre lag. Om der var valuta for pengene vites ei, men hjemmelaget vant i det minste overlegene med 4-0.
Her kommer en hilsen fra ei hengekøye oppi Fåvang Østfjell. Myggen surrer rundt hodet mitt, og myggsprayen ser ut til å ha minimum effekt. Kanskje dette produktet fra 1920 hadde gjort susen?
Nå i disse varme sommerdager kryper huggormene frem. Oppfordringen er herved sendt: Sjekk senga grundig før du tar kvelden litt senere i dag!
St. Hans. I våre dager er det på St. Hansaften den 23. det som regel er fest og hæla i taket, men for hundre år siden var det i dag selve sommerfesten var. Den som hadde vært på Maihaugen i 1920, si!
Jernlageret på Rena hadde mange jern i ilden, gitt! Motorfett og fotballsko, der altså. Kjekt med alt man trenger på ett sted, men skulle du ha et spann med smør, så måtte du til Røhne. Hvis du itte brukte fett, da. Type motor.
I en tid hvor diskusjoner om å kutte gratialet for 25 års tro tjeneste fra tid til annen blusser opp igjen, så er det enda lenger mellom hvert produkt som har en levetid på 25 år.
For hundre år siden kunne folk lese om følgende ulykke med et særdeles heldig utfall i en av landets dagsaviser:
Ferien står snart for døren, og mange velger nok fortsatt Norge som feriested i år. Det er også det eneste rette. Da passer det fint med et 100 år gammelt gjensyn fra Aftenpostens turistspalte.
Tapt og funnet-spalten i Lillehammer Tilskuer, 18. juni 1920. Et par servietter der, altså.
I dag har vi duppet oss ute i det lille oppblåsbare bassenget i stekende sol, og igjen virker været å være sammenfallende med slik været var for hundre år siden. Da gikk folk i Kristiania mann av huse for å duppe seg ute på Hovedøen.
For hundre år siden i dag ble det holdt et foredrag på UiO signert en tysk professor hvis navn sikkert i dag er kjent for de fleste. Nils Bohr var mannen som fikk denne eksentriske akademikeren til Kristiania, og året etter ble hans forskning belønnet med Nobelprisen i fysikk.
Snart blir avisene tynne og agurknyhetene tar over den lille spalteplassen som er. Litt befriende må det sies å være også, slik sikkert slike meldinger var for hundre år siden.
For hundre år siden møtte Norge Danmark til landskamp i fotball. Resultatet ble 1-1 foran 20,000 tilskuere på Frogner stadion.
Den 8. januar slapp Ethel Cain sin nye EP “Perverts” på diverse strømmetjenester. EP som forkortelse betyr “Extended Play”, og brukes tradisjonelt for utgivelser som har flere spor enn en enkel singel, men færre spor enn et fullengdes album. Her får vi derimot 9 spor på nær 90 minutter.