For første gang i ferien hadde jeg i dag på alarmen, som ringte kvart over åtte og vekket oss alle med en påminnelse om to ting: I dag var det spådd sol og fint vær; og vi skulle til Syden!
Vi kastet i oss en enkel og rask frokost utenfor teltet, og satte oss i bilen for dagens mål; nemlig Syden! For tro det eller ei; i Blekinge hadde jeg funnet en mulig skatt på det store internettet - nemlig Brunnsbadet / Brunnsparken i Ronneby, 45 minutter unna med bil.
For en perle! I retrospekt - hadde også været vært bra hele uka - så var det jo her vi burde ha campet. Men en ting er nok sikkert: skal vi tilbake til dette området i fremtiden, så blir Ronneby stedet.
Været i dag var litt mer vekslende enn det fattern skulle ha ønsket, og tidvis var sola borte bak skyene, og fattern skalv av kulde. Men alt i alt fikk vi mer sol enn tidligere, og noen skyer skremte ikke ungene fra å bo i det rause, store bassengområdet. Jorekstad, ta en bolle. Og inngangsprisen? Under 200 svenske for oss tre.
Her var det masse forskjellige dybder, fine kanaler man kunne svømme i, boblebad, 25-meters basseng, en artig rundbane med strøm med mer. Det var tre forskjellige sklier, der man i den største måtte sitte på en diger badering nedover. Selv fattern ble lurt utpå til å ta skliene, og tankene gikk til Emil Tandsether med ullbadebuksa, som på 80-tallet satte seg fast i ei badesklie på statsbadet i Borås. Jeg måtte fysisk ake meg videre for å ikke ende opp med samme skjebne.
Sklia med baderinger var den heftigste, og da fattern skulle bli med Evelin i den, så ramla jeg av midtveis - men fikk så vidt tak i enden, og halte meg oppå, og seilet halvveis på magen nedover - til forlystelse for de to utskremte badevaktene i enden av sklia.
Området huser også et digert hotell, og det ser faktisk ut som noe fra en feriekatalog fra Granca eller Hellas. Tydeligvis er det også mulig å bestille all inclusive her. Hadde det vært solgaranti i Blekinge, så hadde det ikke vært noen grunn til å dra til Rhodos.
Vi tok oss ei badepause midt på dagen, og kjøpte oss toast og hot dog oppe ved Terrassen Bar. Overprisede ferdigprodukter som kun ble varmet i jern bak disken, men ungene var fornøyd. Da kan vel ikke fattern klage heller.
Etterpå ble det enda mer bading. Fattern frøys så klart med en gang sola gikk bak skyene, men ungene holdt stort sett ut - bortsett fra noen stunder da de røyk på sine vanlige uklarheter, og helst ikke ville være med på det den andre ville. I 13 år har jeg prøvd å lære dem å sette andre foran seg selv, men så klart - det må også være lov å være autonom og egoistisk. Det heter seg at slike blir gode ledere. Og epler faller ofte ikke langt i fra stammen - for faren dems har jo blitt en stor egoist med årene selv. Så det må være rom for det også. Ulike interesser og behov.
Vi måtte også teste isbaren på Terrasessen. Den fristet med ulike typer softis som vi aldri hadde sett før.
Ikke bare hadde den lille byen Ronneby en nydelig park, og et badehotell i ekte chartersyden-stil - men tror du ikke det også var marked i byen. Visst har Sölvesborg sitt 50. Killebom i år, men historien til markedet her i byen går enda lenger tilbake.
Etter å ha fått revitalisert sommerfølelsen, og badet oss ferdig i Blekinges sydenland, så måtte vi bare komme oss inn til sentrum for å sjekke ut dette markedet - Tosia Bonnadan. Blekinge-dialekten er etter det jeg har skjønt noe for seg selv, og så langt jeg har klart å dekode navnet, så betyr vel “bonnadan” bondedagen. Tosia peker visst på tosig, som muligens er det samme som tokig? Her kan nok lesere med lokal tilknytning korrigere meg hvis jeg tar feil. Om markedet kan man lese på Wikipedia:
Tosia Bonnadan är en marknad som infaller andra helgen i juli i Ronneby. Den har funnits i cirka 150 år och är en av Sveriges största marknader. Det började med att bönderna kom in till stan för att sälja djur och skörd genom auktion.
Ronneby viste seg som en mye triveligere liten, by enn Sölvesborg, sånn ved første øyekast. Det også selv om 300 markensboder (visst nok) nå hadde tatt over store deler av området. Det var tydelig hvor bodene som vi savnet i Sölvesborg i går hadde blitt av.
En vakker kanal snodde seg gjennom sentrum, og en rekke koselige gamle bygg lå langs både kanalen og rundt sentrum forøvrig. Sjarmerende, rett og slett.
Jeg elsker gamle neonskilt, og ble varm om hjertet av å se fasaden til Centrumsbiografen i byen, som til alt overmål også snart hadde visning. Men det var andre ting som trakk mer enn film med svensk tale.
Sola varmet godt i fjeset nå. Axels Tivoli var også på plass her, akkurat som på Killebom, med med adskillig flere karuseller. Som tur var hadde vi igjen klipp på kortet fra i går, og vi tenkte jo at kortet garantert fungerte her også.
Ungene fikk veldig lyst til å teste en slags blanding av en snodig labyrint og et spøkelseshus. Jeg stakk frem kortet, og fyren i bua klipte gladelig to klipp - og i vei de gikk.
Etter å ha forsert en rekke hindrer over fire etasjer, så kom de til slutt seilende ned i bratt, svingete sklir - med både vonde bein og sår. Det siste jeg sa før vi dro fra campingen i dag tidlig var at det kunne vært lurt med noe annet skotøy enn happy flops og crocs - men hva veit vel fattern. Jeg har pratet for døve ører i 13 år, så at det plutselig skulle snu nå i sommer ville jo vært et mirakel.
Og mirakler skjer sjeldent. Bortsett fra hos kremmerne i markensbodene, da. De klarer på mirakuløst vis å lure på folk i alle aldre overpriset skrap, uten skrupler. Det meste får du til en brøkdel av prisen på enten Wish eller Dollarstore, men hva hjelper vel det når pengene i lomma brenner der og da. Jeg måtte humre da vi gikk bak en svensk far og hans sønn, som hadde akkurat samme samtalen/diskusjonen som jeg hadde hatt med mine tur på kast gjennom markensgata. Slikt er det vel for de aller fleste.
Halmstrået er at de lærer av å gjøre. Learning by doing er et misforstått sitat, for det gir ikke læring i seg selv. Læringen skjer i rekfleksjonen rundt hvorfor man gjør det. Det som var igjen av feriepenger prøvde jeg å ikke legge meg opp i, selv om jeg også følte et visst ansvar for å prøve og bevisstgjøre. Resultatet ble som det måtte bli. Begge ville ha bubble tea. Sist gang vi prøvde det, så likte ingen av dem det. Men det var jo ikke med melk, fattern! Og her er det andre kuler!
65 kroner per stykk, takk. Jeg trakk det fra resterende feriepengesaldo, og to stykk caramel milk tea fikk straks nye, smørblide eiere.
Status et kvarter senere: Ingen av dem likte det, og de hadde knapt drukket 1/5 del før begge gikk i ei grønn søppelkasse. Jeg klamrer meg til håpet om at det på sikt reflekteres rundt et slikt forlokkende tilbud om lunkent skvip med gelekuler som smaker høgg neste gang.
Jeg burde helt sikkert også egentlig bare slutte å komme med råd og formaninger. Det har jo ingen hensikt. Jeg vet jo inderlig godt at normalen er at unger gjør stikk motstatt. Jeg gjorde jo det selv, samme hva foreldrene mine prøvde å si. Det er en lærdom i seg selv. En del av det å vokse opp, og gå fra å være barn til å bli en ungdom, og senere en voksen. Alt kommer til alle for en dag. Cut them some slack, som Michael Rapaport sa i Beautiful Grils.
Og hvem ved sine fulle fem vil vel ta i mot velmenende råd og vink fra denne fyren? All hyllest til mine jenter for å gi meg som far en kamp, også. Ærlig talt. Jeg elsker dere.
Nå måtte vi snart få i oss litt middag. Jeg hadde knapt spist siden frokost, annet enn at jeg fikk smake en bit av både hot dog’en og toasten til lunsj.
Vi vandret gjennom byen igjen i retning bilen, passerte en sjarmerende gammel svensk telefonkiosk og kjørte Forden en runde rundt kvartalet til en ny parkeringsplass. Det var maks to timer med parkeringsskive, så skulle vi spise her i byen som måtte vi pent fornye den slik at vi ikke risikerte bot. Taksameteret løper fort nok som det gjør.
Valget falt enkelt og greit på en pizzeria rett ved der vi parkerte, ved Ronneby BK sin hjemmebane - Brunnvallen, med en ganske så idyllisk uteareale.
Vi gikk for en familepizza på deling, og den gikk en norsk, stor pizza en høy gang - så her var det mat for familier av et større antall enn tre også. Dette genererte også en samtale rundt gjennomsnittsfamilien. I følge Iris var litt over 58 prosent fire i familien, uten at jeg tør å bastant avfeie det som tull eller sannhet. Hun har et godt pokerfjes, og er som far sin glad i å dra noen røverhistorier. Jeg har brent meg på å arrestere henne før, så nå måtte jeg bare kjøpe at hun hadde stålkontroll på norsk familiestatisikk.
Vi klarte aldri å komme i mål med pizzaen, så konklusjonen stod: den var nok ment for fire.
Ungene stundet på å hjem til campingen, så vi gikk til bilen rett etter vi hadde spist. Jeg kunne tenkt meg å rusle litt mer i byen, men ungene hadde fått vonde bein og påbegynte gnagsår grunnet skotøyet (far drar en glidelåsbevegelse over munnen), så fartet sydover igjen på E22.
Vi stoppet i et kratt ved avkjøring til Karlshamn Ø for å logge vår 199. geocache - et såkalt TB-hotell, som innebar at vi også fikk med oss en Travel Bug hjemover til Norge og til en geocache nær oss.
Tilbake på campingen registrert vi at sletta vi hadde hatt stort sett alene hele uka, nå var nærmest full. Tydeligvis hadde mange svensker begynt ferien sin i dag, og lagt turen til Tredensborg.
Ungene koste seg med litt ballspill utafor teltet, og etter litt påtrykk fra far tok de seg også en liten solotur bort til resepsjonen. På campingplassen har de alle muligheter til å farte litt alene uten en muggen far i hæla, og hadde jeg vært dem hadde jeg grepet den muligheten med begge hender. Men vi er ikke deg, fattern. Ikke lett å argumentere mot det.
Campingplassen forøvrig krydde av unger som aktiverte seg selv med alt fra sykling til ballspill. Foreldrene satt enten utafor campingvogna, eller så var de på dans nede ved resepsjonen - der to aldrende “musikere” med komp på boks underholdt med å radbrekke (!) Billy Ray Cyrus-låter. Noen liker dattera, andre liker faren. Jeg er vel relativt tilfreds med at jeg tross alt ikke er en av dem som henger der til langt på natt mens barna seiler sin egen sjø. Alvorlig talt.
I stedet lurte jeg med ungene på en kveldstur ut til brygga på sydspissen av campingplassen. Der kunne vi betrakte solnedgangen, kun forstyrret av en skokk med innpåslitne fluer og knott. Jeg skulle ønske det var vind, sa 13-åringen. Jeg holdt munn. Hun hater insekter like mye som jeg hater vind.
Hun ruslet tilbake til teltet, mens lillesøster og jeg ble igjen for å leke litt på stranda. Så var sola i ferd med å bli borte bak buskene i vest, og vi trasket etterhvert hjem til teltet og storesøster.
Fattern var såpass kjei at han gikk rett til tannpussen, men jentene var ikke langt bak. De er utrolig flinke og selvgående, og jeg må tross mange diskusjoner også skryte av 13-åringen, som tålmodig er nødt til å være med Evelin på en god del hun ikke vil gjøre alene. Så tusen takk, Iris. Det er gull verdt når man er alene som far og mann med to døtre på tur.
Og beklager til begge for at fattern også stiller krav når vi er på tur. Det er jo ikke slik at hverken bilen, teltet eller oss selv på magisk vis ordner oss selv - og jeg er opptatt av at også barn og unge også skal ta sin skjerv av ansvaret, og ikke bare bli oppvartet og tjent. I fjor debuterte jeg på curlingbanen, men noen curlingforelder blir jeg aldri. Og det er jeg faktisk stolt av, og tror også ungene kommer til å sette pris på i det lange løp. Så får jeg heller tåle litt tyn i noen år til.
Klokka halv elleve var det bare det svake lyset av tre telefoner som antydet noe form for liv i teltet på sletta. En halvtime til skal vi ligge slik. Da skal det være stille på campingen, og skriket og skrålet, som også har kommet med ei full slette, vil forhåpentligvis gi seg. Tross alt så er jeg veldig stolt av at ungene har lært seg å ta hensyn til omgivelsene og andre rundt seg. Spørsmålet blir bare om jeg har gitt dem vranglære, all den tid flere og flere ser ut til å mangle den dyden. Voksne som barn.
Jeg velger å tenke at jeg har gjort mitt beste.
Akkurat slik kidsa mine også helt sikkert hver dag gjør.
Stolt av dere begge ❤️