Torsdag 29. juni 2000 var jeg i Oslo Spektrum for å se og høre de gamle 90-talls grunge-heltene i Pearl Jam for første og siste gang. Debuten Ten (1991) hadde vært med meg siste delen av tenåra, og var en av de obligatoriske platene som gikk på fest og vorspiel på den tiden.
Mot slutten av 90-tallet ramlet jeg litt av, da jeg nok etterhvert sklei litt vekk i fra sjangeren i møte med annen musikk, men det var allikevel en stor opplevelse å skulle få høre Seattle-gjengen live.
Jeg visste på sett og vis hva jeg gikk til, men det ironiske her, var at lite visste Eddie Vedder & co. om hva som ventet dem - like etter at de forlot Oslo Spektrum og Norge denne sommernatta.
Vi var en god kontigent fra Gjøvik som hadde tatt turen innover. Spesielt en av kompisene var blodfan, og har vel samlet stort sett alt det bandet har gitt ut opp til i dag, og har i mange år også vært fast inventar i coverbandet Even Flow.
For min del, så var jeg ikke så godt oppdatert på de seneste utgivelsene av bandet. Jeg hadde Vs (1993) og Vitalogy (1994), men datt ut på No Code (1996). Etter Vs så var det nok de roligere låtene jeg likte best, så da bandet senere ga ut Yield (1998) og Binaural (2000), så var det som litt blandet drops for meg. Jeg elsket Given to Fly, Wishlist og Nothing as it seems - men hadde ikke klart å få inn de tyngre låtene inn i systemet mitt.
Derfor var det også mitt utgangspunkt for konserten denne torsdagskvelden. Jeg håpet på det beste fra Ten og Vs, samt godlåtene - kall det balladene - fra de nyere utgivelsene.
Videoen er blokkert for å spille av, men følger du lenken kan du og høre hele konserten fra Oslo Spektrum i 2000 på YouTube.
Pearl Jam åpnet med Sometimes fra No Code, som jeg ikke hadde, og som jeg ikke hadde noe forhold til. Videre fortsatte de med Breakerfall, Corduroy, Hail Hail, Animal og Red Mosquito - før jeg endelig våknet for alvor på låt nummer 7. Da fikk jeg Given to Fly, og jammen meg fulgte ikke Nothing as it seems på. Nå var også Herr Tandsether med, og det skal jo sies - Eddie Vedder har en av rockehistoriens beste stemmer gjennom tidene, så selv om det var mange låter jeg ikke hadde noe særlig forhold til, så angret jeg absolutt ikke på at jeg hadde tatt turen innover.
De fortsatte med In Hiding, Insignificance og Grievance - før jeg ble belønnet med nok en personlig godbit i den nydelige Wishlist. Men hvor ble det av de gromme låtene fra gamle dager?
Etter låt 13 som var Evacuation, så fikk jeg svar på den mentale tiltalen. Da fikk vi endelig Alive, og Oslo Spektrum eksploderte.
Deretter fortsatte de med den energiske låta Spin the Black Circle, før de dro ut på en lang og interessant versjon av Daughter fra Vs - ei av platene jeg virkelig hadde et forhold til. I denne låta jammet Vedder seg vokalt gjennom tekstlinjer fra andre låter, signert Robert Plant, Tom Waits og Sonic Youth.
Deretter dro de det ned igjen, og spilte en annen av mine personlige favoritter, nemlig Better Man, før de forsatte med Immortality, Last Exit og til slutt heldigvis enda ei låt fra Ten - Porch.
Bandet gikk så av scena, mens publikum skrek og ropte på mer - og etter hvert så ble vi hørt. De kom inn igjen på scena, klare for å gi oss litt bonus. We just had to figure out a few more songs to play, sa Eddie Vedder - og ble litt filosofisk; cause you don’t know when you gonna get back to a place this far…. han ante kanskje ikke hvor rett han hadde, selv om det vel egentlig var ment som en introduksjon til neste låt; Sleight of Hand. Dette skulle vise seg å bli et tragisk omen for hva som ventet ham neste dag.
A time to dream
To himself
He waves goodbye
To himself
I'll see you on the other side
Another man moved by sleight of hand
De dro oss videre gjennom Do the Evolution og Once, før jeg fikk min favoritt fra Vs; Elderly Woman behind the Counter in a Small Town.
Deretter spilte bandet ei coverlåt fra det britiske kult-bandet (som kun ga ut ei plate, i 1990) The La’s, Timeless Melody, før de tok oss med tilbake til Ten med Black. Da kokte det i Spektrum.
Avslutningsvis rundet de av med Neil Young-låta Fuckin’ up, før det til slutt gikk av scena og lyset ble skrudd på. Da hadde vi fått 27 låter og godt over 2 timer med Seattle-rock.
Jeg var forsynt, og hadde kraftig øresus. Jeg savnet Jeremy, men man kan jo ikke få alt det man har lyst på her i livet.
Pearl Jam fartet videre i nattens mulm og mørke, for de skulle spille på Roskildefestivalen allerede neste kveld.
Under Pearl Jam-konserten på Roskilde, kun et snaut døgn etter at vi gikk helskinnet ut av dørene i Oslo Spektrum, så skjedde det fatale. Så mange som 50,000 festivalstemte mennesker hadde samlet seg foran den oransje hovedscenen, og mens Pearl Jam spilte, så var det et stort trykk av folk som prøvde å skubbe seg lenger frem for å se og høre bedre. I kaoset som oppstod, så ble presset enormt på de som allerede stod foran, og til slutt skjønte både sikkerhetsvakter og bandet selv alvoret, og stoppet konserten. Vedder prøvde fortvilet å be publikum trekke seg bakover og skape rom, men da så var gjort, og man fikk oversikt, så hadde åtte menn omkommet i trengselen og kaoset som hadde oppstått. En niende døde på sykehus noen dager etter.
Pearl Jam var like rystet som alle andre, og i følge bandet ble ingen av dem helt seg selv igjen etter denne tragiske opplevelsen.
