Vi har i en god stund begynt å forberede oss mentalt på å flytte, og skaffe oss et eget sted som vi kan kalle hjemme. Som vi kan kalle vårt. Den reelle prosessen har gått sakte, for det har vært lite aktuelle hus som har kommet ut på markedet innenfor vårt budsjett den siste tiden - men i kveld tok jeg med meg 10-åringen, og dro på visning oppi Gausdal rett etter jobb.
Huset sjekket mange av boksene i forhold til de sikkert litt for kravstore kravene jeg har satt. Det var offentlig vann og kloakk, det var et relativt nyoppusset kjøkken og bad, det var nytt tak - for å nevne noe. I tillegg var det to garasjer, og altså rikelig med lagringsplass. For skrot, biler og alt som kan leve utenfor et isolert bygg.
Men så var det noen ankepunkter da. Andreetasjen var liten, og soverommene var ikke for ekte soverom å regne. Dette fordi takhøyden ikke tilfredsstiller dagens krav til varig oppholdsrom. Det er rart med det. Vi mennesker har en trang til å stramme inn på rutiner og regelverk, i en slik grad at det som har fungert utmerket over flere tiår tidligere, nå plutselig ikke lenger er lovlig. Blandt arbeiderklassen tidligere var det neppe særlig vanlig med 2,40 takhøyde.
Megleren betrygget meg om at vi fint kunne bruke soverommene som soverom, så lenge viduene var innafor målene for godkjent rømningsvei - selv om altså rommene hadde for lav takhøyde til å regnes som rom i prospektet. Megleren har jo et hus å selge, så jeg skjønner jo at han vil være positiv. Trappa opp var derimot enda smalere og trangere, og det var nesten så til og med 10-åringen måtte bøye seg for å komme opp. Det hadde nok blitt mang en frustrasjon i forsøk på å bære opp alt fra senger, pulter og diverse - og prisen for å heve et tak på et gammelt hus fra 60-tallet langt oppi Gausdal ville vært galskap å gi.
I kjelleren derimot, der var det det meglere gjerne kaller potensiale. Pr. nå bare en betongkjeller med litt for mye fukt, og merker etter gjennomslag av både regnvann og grunnvann. Med drenering, oppussing, mange regninger og mye arbeid, så vil det på sikt være muligheter. Helt sikkert. Fire rom som kunne blitt oppholdsrom. Etter en kostbar mølle for å tilfredsstille byggeforskrifter og krav anno 2024.
Utgangsprisen var imidlertid så pen, at selv jeg kunne satt av en million ekstra til oppussing - men med ni tommeltotter, og en samling alt for mange bøker, DVDer, CDer, klær og Gud veit hva, så er det ikke brått sikkert det hadde båtnet.
Men noen ganger må man bare hoppe i det. Så jeg veier fortsatt litt frem og tilbake, siden det tross alt var mye som sjekket boksene. Ikke minst var det kun noen hundre meter å gå til både butikk og bussholdeplass, og det var i et område der jentene allerede er ganske godt kjent.
Så å by, eller ikke by - det er spørsmålet. Ideelt sett håper jeg ikke at den andre kroken, som også var på visningen, slenger inn et bud i morgen. For neste onsdag har jeg booket en ny visning, og vil gjerne ta en kikk der før jeg må ta stilling til noe bud på dagens hus.
Men slik er det vel å være på markedet. Man kan ikke gjøre som Vladimir og Estragon - bare vente. Timeglasset nærmer seg tomt, og det er lite tilsig i boligannonsene nå før jul. Over nyttår tar det seg sikkert opp, men i følge ekspertene så skal også prisene oppover igjen - særlig nå som kravet til egenkapital senkes med fem prosent.
Det er mye å tenke på i disse førjulstider, men vi er fast bestemt på å også nyte tiden, og den siste julen vi skal feire her vi bor i dag. Nettopp derfor blir julaften også feiret her i år.
I morgen er det fredag. Det er snart helg. Så vi får nyte det maks - om det blir bydd på hus i løpet av morgendagen eller ei.
Vi skal heldigvis ikke dra noen steder nå i jula. Ikke forlate noe som helst. Det lar vi i dag bli opp til gode, gamle R.E.M. - som på deres eminente album “New Adventures in HiFi” fra 1996 traff gull med låta “Leave”.
Leave, leave
Leaving
Leaving, leaving
Det er en tid for alt - men juletiden er heldigvis årlig.