Jeg oppdaget det svenske bandet Kent med plata “Isola” (1997). Det ble en øyeåpner for meg, og en livslang musikalsk forelskelse. Jeg hadde i noen år rotet litt i samme tekstuelle univers som låtskriver Joakim Berg, men her var det plutselig en låtskriver som sa alt det jeg ikke fikk sagt. Jeg var solgt. Big time!
Jeg gikk til anskaffelse av de to første platene deres også. “Kent” (1995) og “Verkligen” (1996), også på folkemunne og i beste Weezer-stil omtalt som det svarte og det blå albumet. “Isola” ble det gule.
Da de i 1999 ga ut sitt fjerde studiealbum “Hagnesta Hill” så var forelskelsen allerede gått over i dyp kjærlighet. Og her nailet de det for alvor. Et perfekt soundtrack for lange, mørke, nordiske vintre. Vassende til knes i dyp og tung melankoli. Låter som Kävlarsjäl, Stoppa mig Juni (lilla ego), Cowboys og Beskyddaren gikk alle rett under huden på en vekselvarm totning i tidlig 20-åra, og nå var jeg rett og slett ganske så desperat etter å oppleve dette svenske bandet live.
Jeg mener å huske at første sjansen kom først i 2000. Jeg kan ikke huske å ha sett dem tidligere. Verden hadde nettopp gått inn i et nytt årtusen, og søndag 30. januar 2000 var det klart for å åpne konsertåret 2000 med Kent på Rockefeller. Og jeg var ikke alene om det. Rockefeller hadde vært utsolgt i lang tid, så da vi endelig satte oss i bilen på vei til Oslo, så var det med en stor forventning og spenning innabords.
Oppvarmingsbandet var også svenske. The Ark. Dette var fortsatt på den tiden det ikke var så lett å navigere seg i musikk på internett, så jeg hadde nok ikke fått hørt noe av dette bandet før konserten. Med Ola Salo i spissen ble dette litt for mye glam-rock for meg, men jeg husker at jeg digget låta It takes a fool to remain sane, som også ble bandets store hit da de senere samme år ga ut sitt debutalbum.
Men det var Kent jeg hadde kommet for å se, og Kent leverte varene fra første anslag. De åpnet med Kungen är död, og fortsatte rett inn i Revolt III. Jeg var allerede i Kent-rusen!
Så var det dags for 10 minuter (för mig själv). Ei låt fra deres andre album på kun litt over tre minutter, før de fortsatte videre med en av mine absolutte favoritter Beskyddaren.
Jag försökte vara speciell
Jagad smal och glansigt blek
Men med fläckar är jag född
Jag hade nästan glömt
Jag ville vara spirituell
En gnistrande personlighet
Men det kräver att man har
Gener och anlag
Och det har inte jag
Godbitene kom deretter som perler på ei snor. Stanna hos mig og den totalt neddempede, rolige og såre Cowboys fulgte, før bandet ladet om, og dro gromlåta Saker man ser fra Isola-plata.
Deretter fulgte de på med to gamle låter. Blåjeans og min favoritt fra det eldste Kent, Kräm (så nära får ingen gå)
Lägg dig ner precis
Som du alltid gör när
Jag vill ha min tunga där
Du är, så nära att du blir våt
Men så nära får ingen gå...
Et fullsatt Rockefeller på ca. 1300 var i god stemning, og bandet høstet velfortjent applaus og jubel mellom låtene. De fortsatte med Om du var här, før jeg gikk inn i total ekstase da neste låt ut var min favoritt fra den nye plata, Kävlarsjäl.
Så länge hjärtat mitt slår
Så minns jag dig när
Du stack ett hål i min kevlarsjäl
Och så blev du mitt sår
Och jag blöder ihjäl
Kom, gör ett hål i min kevlarsjäl
Deretter fulgte En himmelsk drog og Musik Non Stop, før bandet avsluttet konserten med den snaut åtte minutter sistelåta fra Hagnesta Hill; Visslaren.
Jag sparar allt du slänger
Allt det fula som berör
men det har blivit svårare att laga det du förstör
Du har blivit lättantändlig, du bränner allt du rör
Jag har blivit äldre, saknar glöd
men det rår jag inte för
Så forlot bandet scena til trampeklapp, og jeg stod der vel vitende om at det ikke var riktig slutt enda etter 14 låter.
Bandet kom tilbake på scena, og trommis Marcus Mustonen ledet an i trommeintroen til den herlige rockelåta Ingenting Någånsin fra debutplata Kent, før de fortsatte med den kveldens kanskje mest ukjente låt for de fleste, Rödljus i fra B-siden på den gamle singelen Kräm (så nära får ingen gå)
De avslutter så med Berg & Dalvana før de takker for seg, vinker farvel og går av scena en siste gang.
Men publikum vil ha mer, og personlig savner jeg flere låter. Men et sted må man jo sette strek, og det er så mange låter jeg kunne tenkt meg, at jeg vet at jeg ikke kunne få alt. Stoppa mig Juni hadde vært magisk, men hva med den suggerende 747 fra Isola?
Lyset gikk ikke på, og vi øynet alle et siste håp. Etter kontinuerlig klapping, så kom jammen meg kvartetten inn igjen på scena en siste gang, og sannelig - vi fikk 747 som bonus.
Och när paniken bryter ut
Ler du svagt och viskar till mig:
"Du är värd att dö för"
Men mot gummi, glas och metall
Betyder ett mirakel inget alls
Så var det slutt. Bandet gikk av scena, og lyset på Rockefeller ble skrudd på. Nå kunne vi hente jakkene, og gå fornøyd ut i den siste januarnatta i år 2000 med et smil om munnen.
Dagen etter var Dagsavisens anmelder relativt lunken. Han syntes ikke bandet hadde samme energi som sist gang han hadde sett dem. Det får stå for hans regning, men som han skrev; for et nytt publikum var dette sikkert en over snittet bra konsertopplevelse.
Ja, det var det!
