Jeg skrur tiden tilbake 25 år. Til en tid da verden så en del anderledes ut enn nå, og ny, spennende musikk ble oppdaget gjennom enten lyttestasjoner på musikksjappa, eller at man kom i kontakt med likesinnede musikkinteresserte og delte velvillig og spent mixed-tapes på opptakskassett - nøye sammensatt, og med håndskrevet sporliste i den striplete bookleten.
Dette var før internett for alvor ble allemannseie, og da SMS var det hotteste innen kommunikasjon. Selv hadde jeg en simpel lang klump av en mobiltelefon - med kontantkort-abonnement. Snapchat visste ingen hva var, men mIRC hadde vi hørt om. Smart TV fantes ikke, men det var en større verden bak den lineære TV’n kledd i en pikselert DOS-koloritt: nemlig Tekst-TV.
Tekst-TV hadde stort sett vært kilden til raske (!) nyheter, værmelding og fotballresultater - men plutselig hadde noen kommet på den fikse ideen å lage noen dedikerte tekst-tv sider der man anonymt kunne chatte ved hjelp av SMS. Meldingene tikket frem etterhvert som de kom inn, og ingen visst hvem som egentlig gjemte seg bak de mange kryptiske nickene. Jeg syntes dette var ekstremt spennende, og var titt og ofte innom siden bare for å lese. Noen ganger dukket det opp noen meldinger som var så spennende at jeg svarte. Ikke alltid fikk jeg svar. Tjenesten kostet sikkert langt mer enn ordinære tellerskritt, og kontantkortet varte ikke lenge hvis man kastet seg på en dialog inne på tekst-tv. Det enkle var ofte det beste. Sånn som ASL. Men hva sa vel det? Og hvem gjemte seg bak et nick?
Jeg husker at jeg tastet lenge med ei som kalte seg Lavey, og det endte etterhvert opp med klassisk gammeldags (!) brevskriving - og obligatorisk utveksling av mixed tapes. Mange var sikkert kun opptatt av det som i dag kalles sexting, men for min del var det primært en søken etter spennende mennesker som kunne gi meg impulser som jeg ikke fikk på Toten. Dagens historie skal ikke handle om Lavey, men om et annet menneske jeg også ramlet over på denne tjenesten. Jeg husker ikke navnet i dag, men jeg husker nicket: Skyskraper Tall.
Også der endte det opp med brevvekslinger. Ikke så lenge, og så intensivt som med Lavey - men lenge nok til at vi også vekslet mixed tapes. Og det er inngangen til det jeg i overskriften har kalt Norges best bevarte hemmelighet. Med et spørsmålstegn bak.
Nicket viste seg var tatt fra ei låt med ett for henne lokalt band som het Jocelyn High. Bandet var fra Sarpsborg. Jeg mener jenta bak Skyskraper Tall var fra Fredrikstad, men det er mulig jeg husker feil. Uansett. Dette var før Napster. Før Pirate Bay. Lenge før Spotify.
Spenningen var stor da mixed tapen kom i posten, og spent satte jeg den inn i kassettspilleren på Panasonic-racket jeg hadde fått i 13-års alderen. Flere av låtene var av nettopp Jocelyn High. Et band jeg aldri hadde hørt om, og som neppe var å få tak i blant nyhetene på Bennis musikk. Jeg mener å huske at hun kjente en av fyren i bandet. Muligens var det til og med en eks-kjæreste - om ikke annet en flamme.
Jeg husker jeg umiddelbart ble frelst av spesielt ei låt. Ikke låta “Skyskraper Tall” - men av det nest siste sporet; “Web”. Kassetten ble spilt om igjen, og om igjen. Så forsvant korrespondansen og brevvekslingen omtrent like fort som den hadde begynt, men musikken ble igjen. I dag - rundt 25 år senere - så har dessverre kassetten vært borte i mange, mange år. Dessverre. Men på et tidspunkt i livet, sikkert ikke så lenge etter denne korrespondansen, så fikk jeg tak i albumet “Fruit Flavoured” - som låtene stort sett var fra. Den gikk mange runder i CD-spilleren - men etter at verden ble heldigitalisert, og jeg også endte opp med å stort sett la de fysiske formatene støve ned i enten pappesker eller Billy-hyller, så gikk utgivelsen i glemmeboka. For den var ikke å finne på Tidal. Ikke på Spotify. Så flere år senere dukket den plutselig opp igjen på Soundcloud, og jeg fikk endelig et gjenhør med plata.
I vinter en gang dukket det opp ei melding i Facebook-feeden min om at plata endelig var tilgjengelig på Spotif.y. Det var bandet selv som hadde postet dette. Jeg hadde nok sikkert vært inne og søkt opp dem for flere år siden på Facebook, og trykket “liker” på den særs inaktive siden dems. Men plutselig var det liv igjen, altså. Albumet var tilgjengelig for verden.
Og det er dette albumet jeg lurer på om ikke er Norges best bevarte hemmelighet. Gitt ut i det Herrens år 1996.
Bandet
Foto: Geir Bjørnstad, Sarpsborg Arbeiderblad 1994
Hvem var Jocelyn High?
I følge Soundcloud-profilen deres, så startet bandet allerede i 1992 under navnet “Life of Riley” - og bestod av Østfoldingene Truls Nygaard, Arve Lystad, Lars-Jørgen Hansen - og en trommemaskin. Trommemaskinen ble bytta ut med et menneske (Kim Kølbæk), og bandet begynte sin karriere med å spille live i Østfold og Oslo. Flere gutter kom til etterhvert (Vegard Johansen, Håkon Mella og Jon Erik Martinsen), og på det meste var de et solid band på seks.
I 1995 varmet bandet opp for Stereolab på Rockefeller. Samme år spilte de inn det som skulle bli debutplata i et studio i Sarpsborg, og i mai 1996 ble den gitt ut på Poppycock Records/MD.
Det siste de gjorde var i 2000, da de ga ut singelen “The Drug”. Så pakket de sammen utstyret sitt i februar samme år. Altså for 23 år siden.
Plata
Plata “Fruit Flavoured” er dog en skatt. En skatt som alle som er glad i god musikk må sjekke ut.
Vi kan jo begynne med noe så enkelt som coveret. Mange av oppdagelsene jeg gjorde av ny musikk gjorde jeg nettopp fordi jeg så noe i coveret. Noe som sa noe om bandet. Om musikken. Hadde jeg oppdaget Jocelyn High på denne måten, så er det ikke sikkert jeg hadde tatt sjansen. For det var egentlig ingenting som skrev på meg på slutten av 90-tallet. I dag når jeg ser tilbake, så ser jeg jo at dette faktisk er et genialt cover både i farge og form. Som en fattigmanns homage til Andy Warhol og sine klassiske Campbell-suppe montasjer.
Men hvordan låter det? Vel, når jeg sitter her 25 år etter og hører om igjen plata back to back, så finner jeg mange referanser. Jeg hører tidsvis sounden fra debutplata til svenske Kent (1995), fra tiden da de fortsatt var et litt skittent indierockeband. Jeg hører tidvis inspirasjon fra Radiohead sin “Pablo Honey” (1993) - fra da de også stod til knærne i indierocken. Jeg hører også inspirasjonen fra pop. Fra norske Matchstick Sun, og fra den britiske Brit-pop bølgen.
Plata begynner med låta “Neversleeper” - som jeg også mener var med på kassetten jeg fikk av Skyskraper Tall. Introen lukter “Ingenting Någonsins” fra Kent sin debut året før, og det er ikke umulig at de kan ha hentet inspirasjon herfra. Vokalen til Jocelyn High gjør imidlertid at disse ikke kan sammenlignes. Det er åpenbart at vokalist Truls muligens etter dagens standard ikke hadde kommet videre fra blinds i The Voice, men musikken er jo full av vokalister som ikke nødvendigvis synger teknisk perfekt og klokkereint, men allikevel leverer et sound og en formidling. Dette er heller ikke Ole Paus eller Tom Waits, altså. Jeg synes vokalen tidvis minner veldig om en del av Brit-Pop vokalistene. Shed Seven sin debutplate “Change Giver” (1994) kan tidvis også minne i både musikalsk sound - men også vokalmessig. Hørte Truls på Rick Witter?
“Neversleeper” er en energibombe, og en melodisk og herlig gladlåt. Det er catchy og det er styggpent.
Spor to “Into the Moon” begynner litt forsiktig med noen skurrete effekter og en trommelyd som lukter av beatbox - før det druses på med suggerende rock, med fuzzgitartepper og deilig bassgang, før de på refrenget toner det ned igjen til “sitter inni en boks og spiller på blikktommer”-sound. Det funker. Jeg digger det.
“Shine” som kommer ut nummer tre er ei skikkelig poplåt. Her hører jeg faktisk litt Teenage Fanclub. Kanskje ikke så rent lite heller. Og norske Matchstick Sun. Popgudene som leverte den nydelige “Flowerground” (1989) som rundet av 80-tallet på det mest perfekte vis.
“No Karma” er stuttlåta på under to minutter, og her er det 90-talls college rock med tilsnitt av postpunk- og alternativebølgen.
“Stuntwoman” og “Tip of My Fingers” følger på. Sistnevnte en litt mer nedtonet sak, der vokalist Truls faktisk viser at han har et spekter - han mestrer nemlig falsetten på utsøkt måte. Det er fortsatt suggerende og drivende catchy.
“Slomo’s Advice” kommer så, og her lukter det av Thom Yorke lang vei - både i låtskriving og egentlig også litt vokal. Samtidig er Jocelyn High flinke til å bryte opp låtene sine. Det er kontraster. Til dels store - mellom vers og refreng. Jeg skjønner godt at disse gutta gjorde furore på rockeklubben i Sarpsborg da de dukket opp på første halvdel av 90-tallet.
“Second First Touch” og “Paralyzed and Ecstatic” er nok låtene jeg opp gjennom har hørt minst på, men begge har den klassiske Jocelyn High-sounden. Jeg har som nevnt hørt mange referanser til andre band og utgivelser i bandet, men faktum er at hele plata er rett og slett en dyrkelse av det som jeg best av alt må stemple som Jocelyn High-sounden. Og det er i det landskapet at vokalisten virkelig setter sitt særpreg og musikalske avtrykk. De dyrket sin egen sound. Sin egen greie. Gjennom et helt fuckings utrolig herlig album!
Men vi er ikke ferdig. For de to største godbitene er gjemt mot slutten.
Tiende og tredje siste spor er nemlig den vakre balladen “Out of Joy”. Her toner bandet det helt ned. Fuzz og strøm er byttet ut med akustisk gitar, og trommestikkene byttet ut med flate håndbaker på perkusjon. Dette er låtskriving på høyt nivå. Jeg skjønner godt at bandet allerede i 1994 visst nok ble nr. 4 av 300 innsendte bidrag til en konkurranse i bransjebladet “Musikkpraksis” - og fikk tjuvstarte på livet som plateartister på en samleutgivelse utgikk i samme blad en stund etter. “Out of Joy” kan høres på repeat. I flere tiår. Teksten sitter som et skudd også, og det molltriste uttrykket i låta kontrasterer på et nydelig vis frasen “Whenever I sing, it’s out of joy” - med resten av bandet som kor. Vakkert! Punktum!
Så da. Nest siste låt, og creme de la creme av ei låt. “Web”. Låta som først fikk meg hektet da den dukket opp på opptakskassetten jeg fikk i posten av ei ukjent jente som kalte seg Skyskraper Tall på tekst-TV (!).
Det nydelige her - og som heldigvis er gjenskapt på Spotify når du hører på spor 10 og 11 etterhverandre, er at slutten av “Out of Joy” glir over i starten av “Web”.
Gitarriffet. Bassriffet. Wow. Kontrastene igjen. Stemningen. Det er litt post rock over nettopp kontrastene. Teksta sitter nok en gang som et skudd. Rett i aorta. “You scratch the wall with your fingers, there’s blood under your nails”.
But I’ll march inside your head, I’ll hold you - I’ll hold
Embrace me before it’s to late. Hold me”
Det beste av alt. Låta er på nærmere 7 minutter - og den blir aldri kjedelig. Det bygges opp. I tekst og melodi. Til og med brua (ok, bridge da) er perfekt - før låta glir inn i et instrumentalt mellomspill før det bygges opp til ei bru nummer to. Dette er låtskriving rett etter mitt hjerte, og jeg lot meg nok inspirere av Jocelyn High da jeg selv var på høyden (!) av min gamle låtskriverkarriere (!!?).
Så tones det etterhvert ned igjen, og det fades ut.
Platas siste spor tar deg litt ut igjen. Jeg skulle egentlig kanskje sett at “Web” var lagt som siste låt, fordi det hadde vært den perfekte avslutningen på plata. Du dras litt ut av det landskapet som “Web” har brakt til deg, når bandet skrur om til litt glad-pop i den siste låta - som nettopp er “Skyskraper Tall”. Ikke min favoritt på plata, og i mine ører litt ubalansert satt inn i sporlista. Men akk, hadde det ikke vært for Skyskraper Tall, så hadde mest trolig dette bandet godt meg hus forbi. Så jeg skylder henne en stor takk. Og bandet - for at de nettopp lagde den låta.
I mine ører er denne plata en av norsk musikkhistories best bevarte hemmeligheter. Jeg tror nemlig at det har fått et alt for lite publikum på de nå 27 årene som plata har levd sitt eget liv. Jeg har i alle fall sjeldent eller aldri møtt noen som har dratt frem Jocelyn High av hatten, eller sett plata i CD-samlinga - annet enn i min gjeng da, der plata tidvis ble en snakkis back in the days.
Hva skrev så pressen?
Tønberg Blad beskrev bands sound foran en konsert i 1995 som “melodiøs og energisk støypop”. De var nok inne på noe.
Nordlandsposten anmeldte plata da den ble gitt ut, og kvitterte med at bandet “spiller mektig, gitarbasert pop-rock med en skikkelig dose melankoli og meloditeft”, og sammenligner vokalisten med The Cures Robert Smith. Umulig å være uenig med det! De trillet bare (!) terningskast 4 dog.
Avisa Fremtiden ga plata en 5’er på terningen, under overskriften “Hvilken debut av seks gutter fra Sarpsborg!”. Det gledes at avisene var så positive da plata ble utgitt. De skriver videre at låta “Shine” ble A-listet av P3, og fikk radiospilling - men som meg drar de også frem førstesporet;
“Gir du låter som “Nevesleeper” litt tid har du fått et nytt norsk favorittband. Veldig bra debut.”
Nå var ikke musikkpressen unisont enige heller. Erik Valebrokk ga plata totalslakt i Arbeiderbladet, og mente at bandet overhode ikke hadde noen egen stil - men kun var et “The Cure coverband med egne låter” - fritt oversatt. “En og annen brukbar poplåt er ikke nok - Jocelyn High er et slikt band vi virkelig ikke trenger”, var hans harde skyts i dagspressen. Heldigvis er det slik at smaken er som baken. Også blant musikkjournalister.
What could have been?
Jeg vet ikke hvor mye plata solgte totalt i Norge. I august samme år som plata gikk ut, fortalte bandet stolt til lokalavisa at de hadde solgt 600 - men gledelig var det uansett å se i Sarpsborg Arbeiderblad sine arkiver at plata i hjembyen Sarpsborg i uke 25 i 1996 var oppe på 5. plass på CD-toppen i byen - rett under Alanis Morrissettes “Jagged Little Pill”, og heldigvis et godt stykke foran Postgirobygget sin “Melis”. DET er et band vi slettes ikke hadde trengt.
Bandet klarte dessverre aldri å ta av i Norge. Ufortjent, spør du meg. Da musikkeliten i Norge samlet seg for å feste og kåre årets spellemenn i 1997, så stod Jocelyn High samme kveld på scena på legendariske So What! i Oslo - og all den tid kanapeer ble servert på Spellemannsprisen, så var kosten Sarpsborg-gutta fikk på Grensen 9 brødskriver med leverpostei.
Da bandet senere samme år skulle i studio for å spille inn oppfølgerplata til “Fruit Flavoured”, så stoppet det etter sju spor. Ikke fordi de ikke hadde flere låter, men bisart nok fordi lokalene de brukte hadde blitt solgt - og de ble regelrett kastet ut før de kom i mål. Det endt med at de ga ut singelen “Never Know” (1998).
I 1999 så prøvde de seg på nytt på et nytt album. I lokalavisa proklamerte bandet i februar at de skulle lage “verdens beste plate”, men nok en gang kokte det bort. 1. juledag 1999 spilte de på Humleloftet i hjembyen for festsugne og ribbeleie ungdommer. En tradisjon de selv hadde startet noen år tidligere.
17. januar 2000 ga de ut nok en singel. “The Drug”. Det ble deres siste. For å få salt til maten måtte musikerne prioritere anderledes, og senere samme år var to av gutta blitt i backingbandet til selveste (!) Åge Steen Nilsen - da under artistnavnet G-Sten.
Bandet hadde visst nok ferdiginnspilt materiale til ei ny plate, men det gikk liksom ingen vei.
Vokalist Truls Nygaard dannet samme år - sammen med bandmedlem Jon Erik Martinsen - synth-duoen Sweep, og fikk platekontrakt med en amerikansk label - og dermed var det gjort. Jocelyn High var lagt på is.
Hvor er de i dag?
Snart 30 år etter at de startet, og i en verden der kidsa oppdager musikk på Tik-Tok, og ikke lenger bryr seg nevneverdig om fullengde-utgivelser, så er Jocelyn High fortsatt tjukt innkapslet i isen.
I dag er tidligere bassist Lars Jørgen Hansen, som forøvrig som 17-åring var en av Norges største tennis-talenter, og tapte i sin tid kun knepent mot Christian Ruud i en NM-kamp, seniorrådgiver i Sarpsborg kommune. Gitarist Vegard Johansen er adjunkt på Kalnes videregående i Sarpsborg.
Det er ingen tegn til global oppvarming i Sarpsborg - og tekst-TV er også forlengst historie!