Jeg har for lengst innsett at jeg har blitt en aldrende herremann, selv om jeg vel fortsatt på mange måter føler meg som en ungfole. Jeg merker det kanskje best i møte med samtiden. I møte med det moderne samfunnet. I møte med et nærmiljø som ser radikalt anderledes ut enn da jeg kom til verden.
Ungene mine er passe lei av å høre jeg messe om at “alt var bedre før”. Men jeg skal prøve å forklare hvorfor. Verden har gått fremover på mange måter, og jeg ønsker meg ikke en blåkopi av 1977 - men det er enkelte ting vi som samfunn drastisk har bygget ned allerede siden 90-tallet: lokale servicetilbud.
Jeg vokste opp på Bøverbru på Toten. Da jeg var barn fikk vi alt som vi trengte på det lokale samvirkelaget, og det var fast takst at vi dro dit fredag ettermiddag etter at fatter’n hadde fått helgefri fra “fabrikken”, og handlet det vi trengte for ei uke. En bugnende ferskvaredisk, muligheter til å ta ut og sette inn penger på bakrommet, en kjeller full av andre ting - alt fra leker til musikkassetter. Du trengte ikke dra til Gjøvik. Faktisk heller ikke til Raufoss. De helgene vi tok oss en tur til Gjøvik, så var det for å gå på café, og kikke i andre spesialbutikker. For spesialbutikkene fantes da også, men det var såpass bra utvalgt på de mindre stedene, at de som bodde på små steder ikke kjente på et behov for å bo noen andre steder.
Allerede da hadde jeg hørt mine foreldre begynne å messe om at en del var enda bedre før meg også. Jeg måtte helt ned til Bøverbru sentrum for å gå på skole, men for en god del tiår siden, så fantes det grendeskoler rundt forbi, og begge foreldrene mine gikk på slike - og snakket varmt om disse, som begge lå i gangavstand fra deres respektive oppvekstsgårder uti Kolbu.
For å illustrere hvordan det var i mitt første leveår, så måtte jeg innom Oppland Arbeiderblad sin utgave fra 16. desember 1977, da en liten undertegnede nærmet seg sin første jul.
Bøverbru samvirkelag fristet med delikatesser fra en innholdsrik ferskvareavdeling, i tillegg til alle mulige andre godsaker. Skulle du ha lyst på en ny vaskemaskin, så kunne også det handles på det lokale samvirkelaget.
Ikke nok med det. Du skulle ikke lenger enn de få kilometerne gjennom Bøverbruskogen og til Reinsvoll, før du fant minst like stort utvalg der. På Reinsvoll hadde de attpåtil to butikker. Både samvirkelaget og den frittstående butikken “Sandbakken”. Begge med ferskvareavdelinger, og alt du kunne ønske deg til julehandelen. Førstnevte lå også vegg i vegg med grendas pølsemakeri - Dullerud. Så hvis det var noe man ikke fant i ferskvareavdelingen på Bøverbru, så hadde garantert Dullerud det -og mer til. Forøvrig fantes det også tidvis en kolonial nummer to også på Bøverbru, hos Bakke på hjørnet.
Jeg skjønner at det er mest lønnsomt for de som styrer handelsnæringen å samle alle butikkene under samme tak. Kjøpesentrene poppet etterhvert opp som svulster rundt forbi. I tillegg klarte vi å skru til samfunnet på en slik måte at egendrevne sjapper etter noen år ikke lenger fikk livets rett. Uten en kjede og en egen underleverandøravtale i ryggen - så ingen varer i hylla. De rike blir rikere, men samfunnet blir fattigere.
Jeg har gitt opp å dra på kjøpesentre midt på dagen på en lørdag. Da skal alle dit, og er det er det svare kaos. Da kjøper jeg heller det jeg trenger på nett. Ja, det er enkelt, og jeg klager ikke på at ting er enkelt - men hadde det vært liv laga for å fortsatt bruke en nærbutikk - ja, så hadde jeg garantert gjort det. Selvfølgelig hvis de hadde hatt like rammer som alle andre, slik at prisene der ikke var veldig mye dyrere enn på kjøpesenteret.
Så ja, jeg mener det fra hele mitt hjerte. Alt var bedre før. Eller jeg skal moderere meg litt. Mye var bedre før. Det var liv på de små stedene, og et møtested for lokale rundt nærbutikkene.
I dag er de fleste slike borte. Bøverbru har ikke hatt en matvareforretning på mange år. Reinsvoll har en gigantisk Kiwi-butikk, som ble bygget for noen år siden. Butikkene i sentrum står bare tomme igjen, og vitner om en tid vi har forlatt.
Skolene legges også ned over en lav sko. Den gamle ungdomsskolen på Reinsvoll, der jeg gikk, ble jevnet med jorda for noen år siden. I dag må alle helt til Raufoss, der de i 2019 bygget en gigantisk ungdomsskole. Vestre Toten ungdomsskole.
Det samme skjer rundt omkring på videregående-nivå nå også. Dokka videregående ble bestemt nedlagt tidligere i høst, i tillegg til en rekke andre rundt om i Innlandet. Småstedene blir mindre og mindre attraktive for folk, og en konsekvens blir at de yngre flytter for så å aldri returnere “hjem”. Det er synd og skam.
Ironisk nok kom jeg over en sak om at Dokka videregående skulle bygges ut for 2,5 millioner i samme OA fra desember 1977. Kommunestyret hadde fått saken i hendene rett før møtet fra fylkeskommunen, og hadde kastet seg rundt og fattet vedtak. Pipa snart 48 år senere har altså fått en helt annet lyd hos fylkeskommunen. Jo flere barn og unge de nå skal samle under ett tak, jo surere kommer bare lyden (av blokkfløyter) til å låte fremover…
Jeg må innrømme at det tærer litt for mye på meg, det å måtte sitte å se på at samfunnet som vi hadde så fint, bare blir dårligere og dårligere, og mer og mer nedbygget. Jeg synes oppriktigtalt synd på dagens unge, og den fremtiden de skal møte. Heldigvis er det mitt narrativ, og det skulle ikke forundre meg om at det var tanker også min mor hadde overfor meg, da jeg var liten. Barn er adaptive, og dagens unge har heller ikke mine referanser - så for deres del, så er vel samtiden bare helt naturlig.
Så blir det spennende å drodle litt rundt hvordan samfunnet og lokalmiljøene på Innlandet ser ut 48 år frem i tid. Kanskje vil mine jenter da sitte å mimre seg tilbake til hvor fantastisk livet var i 2024, og messe om akkurat det samme til sine barn: Alt var mye bedre før!
Mange hevder at også musikken var bedre før. Her derimot er jeg ikke så steil. Jeg elsker å oppdage ny musikk, men vet samtidig at man må langt ned i materien, og vekk fra alle hitlister og radiokanaler (!) for å lete opp det som virkelig er verdt å lytte på i samtiden.
Gidder man ikke ta den jobben, så er det lett å falle tilbake på musikk man hørte på “i gamle dager”, for å bruke mine jenters beskrivelse av mitt 90-tallet. Et tiår som for meg fortsatt hører “ny tid” til.
Dagens soundtrack kommer fra ei ung jente fra Innlandet, som også allerede har rukket å reflektere over hva “hjemme” betyr. Kjærligheten til plassen man vokste opp; enten det var på Bøverbru, på Vingnes, eller for Synne Vorkinns del - Lesja.
Synne Vo - som hun kaller seg som artist - ble nominert som årets artist på P3 gull i 2022, da hun slo igjennom som soloartist. Selv om hun ikke har rukket å fylle 30, så tipper jeg også hun ser på hjemstedet sitt med litt andre øyne i dag enn da hun vokste opp.
Til alle som er glad i sine små hjemsteder, så får dere i dag hennes flotte “Heime”. En skikkelig guilty pleasure for min vedkommende.