Etter å ha sluknet før elleve den første søndagskvelden i juli, så gløttet fattern på øynene allerede før halv seks i dag tidlig, men sovnet heldigvis igjen. Alle tre sover utmerket godt i telt. “Nesten bedre enn i egen seng hjemme”, i følge 9-åringen.
Ungene sov fortsatt da fattern listet seg ut for å gå på do i åtte-draget, og oppdaget da at tre ting var savnet utenfor. Søppelposen, som var godt forankret under ei tung kasse - samt en uåpnet kjekspakke og en uåpnet pose nonstop, som lå i ytterteltet. Spor og bevismateriale noen meter utenfor teltet avslørte at vinden ikke var synderen. Her hadde nok skapningene Odd Børretzen hatet som pesten vært på ferde. Note to self: Ikke ha noe løsøre liggende hverken utenfor eller i ytterteltet.
Vinden var fortsatt kraftig, selv om det heldigvis var glimt av sol og et fravær av nedbør. Evelin stod opp, og ble med fattern på en rusletur rundt på campingen, mens 13-åringen fikk lov til å sove videre. Vi gjorde oss en tur bort til brygga på andre siden av campingen, ikke langt unna den plassen vi først hadde fått. Vindretningen i dag gjorde at det opplevdes hakket lunere der. Vi hadde altså gjort et bedre valg vindmessig hvis vi hadde gått for den opprinnelige plassen vi hadde fått utdelt. Nå vel. You win some, you loose some.
Herfra hadde vi også fin utsikt til industriområdet og søppelhaugene, som på lite flatterende vis skjemmet utsikta fra den siden av campingen. Godt valg at vi byttet plass tross alt.
Fattern fikk ei hostekule av dimensjoner, og forbannet vinden innvortes. Det å bakse ute nede på campingen i denne vinden var uaktuelt.
Respesjonen og kafeen var allerede åpen, så vi ruslet innom for å få litt ly, og kjøpe en kaffekopp til far. Mord blir jo feil, som geriljabroderiet inne i resepsjonen fortalte oss.
Og koppen kaffen ble servert i var helt etter min smak.
Iris hadde også våknet da vi kom tilbake i teltet, og etter at vi alle hadde ordnet oss på sanitæren, så var vi snart klare for å komme oss ut på vift. Det blåste så kraftig fortsatt, at det var absolutt null interesse for å henge ute på campingen - og teltet ville bare gitt brakkesyke.
Vi rullet ut av inngangsporten, og kjørte de små fem minuttene inn til Sölvesborg sentrum. Kombinasjonen GPS og veiarbeid i juli sendte oss nok en gang feil, så fattern bare slo av heile driden, og navigerte på ren intuisjon og sporadisk skilting.
Plutselig var vi down town den lille, koselige byen, som stort sett bare våkner til ordentlig liv en gang i året: i slutten av juni, når Sweden Rock arrangeres rett borti høgget her. Vel også kanskje på sommerfesten Killebom, som i 49 år har blitt arrangert i starten av juli. Den 50. utgaven stod nå for døren, og vi har invitert oss med. Klokka 12 i dag stengte byen for trafikk for å preppe til fest, så vi hadde da to timer på oss.
Vi ruslet en runde som rekognosering til mange av evenementene som skal skje senere i uka, og sveipet innom en lekebutikk, før vi etterhvert kom på at vi ikke hadde spist frokost.
Valget falt på en trivelig kafe i byen, og køa nesten ut av lokalet tydet på at stedet var bra.
Intensjonen om å lage mest mulig mat sjæl har allerede fått ei ripe, men altså - det er verdt 200 kroner å slippe sitte og fryse i vinden utafor teltet. Det ble frallor og juice - og kaffe til far.
Dagens eneste spikrede aktivitet var Allsvenskan-kamp klokka 19, noen kilometer lenger sydøst nede på Listerlandet. Mjällby AIF er et fascinerende lag, tatt i betraktning at de lenge har konkurrert på øverste nivå i Sverige, og så sent som i juni spilte cupfinale. Stedet Mjällby er på størrelse med Bøverbru, og hjemmebanen ligger til alt overmål i utkanten av tettstedet Hällevik, ikke stort større enn Reinsvoll.
Men det var sju timer dit. Hva skulle vi slå ihjel de med? Den opprinnelige planen var bading, men den planen var skrinlagt for dagen. Vi fikk heller ta en road trip. Nabobyen Karlshamn ble tastet inn på GPSen, og vi tok sjansen på at de 25 minuttene dit ville gi oss noen opplevelser av vel anvendt tid.
Nok en gang hadde vegarbeidere funnet ut at juli var den perfekte måneden for asfaltering og vedlikehold, så GPSens forslag mot sentrum endte i to tenåringer på sommerjobb, som kommanderte oss til å snu. “Hvordan kommer vi oss til sentrum?”. Han ene bare viftet bortover i motsatt retning, og mumlet “typ åt högre”.
Vi tok første til høyre, og etter litt snirkling gjennom noen boligfelt, var vi plutselig fremme i noe som lignet et sentrum. Faktisk så dette plutselig ut som en by av en litt anstendig størrelse. Sola var gløttet frem, selv om bygene og skurene fortsatt truet.
Vi tol imidlertid sjansen. Parkerte på torget, aktiverte EasyPark-betalingen, og labbet i vei gjennom byens trivelige gågate.
En tur innom Karlshamn også på Tripadvisor kunne fortelle oss om at det i en park nede ved havet var satt opp en Utvandrarna-statue, og siden været fortsatt var overraskende bra, så var det duket for en ny, liten historietime. Jeg lovde ungene at vi skulle se re-maken av filmen når vi kom hjem, vel vitende om at originalen med a Liv og n’ Max nok ble for langtekkelig.
Min egen utvandrer på 9 ville også bli foreviget - selv om alternativet i dag hvis du vil ta båten vekk fra Karlshamn ikke lenger er Amerika, men Klaipeda i Litauen. Kanskje ikke like forlokkende?
Vi surret litt rundt i sentrum av Karlshamn forøvrig, men nok en gang ble vi avbrutt av noen kraftige regnskurer. Den ene gangen søkte vi ly i en krimskrams-butikk der kundegrunnlaget nok ikke var primært etnisk nordiske. Gull og sølv i hjemmet har vel fortsatt ikke klart å trumfe furu, teak, porselen eller hardplast hos Ola og Kari. Vi ble heller ikke spesielt fristet, selv om jeg tidligere i sommer anskaffet meg både gullcaps og -jakke.
Da sola nok en gang stakk hodet frem, så var det tid for is. Feriens første kuleis kom fra ei GB Glaze-vogn på torget, og byens Fru Enebær skjenket norrbaggarna velvillig med både Oreo, Daim, bringebærsorbet og romrosin. Sistenevnte til gammer’n, så klart.
Vi hadde fått slått ihjel litt mer tid, og satte nesen tilbake mot Listerlandet. Det var fortsatt fire timer til kampstart nede på Strandvallen, så vi hadde rikelig med tid til å først undersøke hva som egentlig befant seg i selve Mjällby. Midt i intet.
Vel, vel, vel. Bak noen busk og kratt manifisterte det seg en ganske så diger butikk. Extra Stormarknad. Absolutt ingenting med Coops Xtra-merke å gjøre. Dette viste seg å våre 2023 og Sverige sitt svar på gode, gamle Pytt og Panne, som var en stor slager fra ungdommens Gjøvik, først i Vinmonopolets gamle lokaler oppe i byen, og deretter nede på CC-martn. Der kunne man sikre julehandelen i en og samme butikk, stort sett med nips og skrot. Omtrent som her, skulle det vise seg.
Trumfkortet var metersvis av 10’er-varer, som fikk det til å lyse neonrødt i øynene på ungene.
Etter å ha investert eller kastet bort enda mer av feriepengene - alt ettersom - så kjørte vi de få minuttene videre ned til Strandvallen. Der parkerte vi, låste, og vandret langs stadion, Hälleviksbadet og stranda i retning det som kunne ligne på et sentrum.
Vi gjorde et stopp langs stranda på ei brygge som gikk tålig langt ut mot de skumhvite bølgene. Vinden var fortsatt oppe i frisk bris. Minst. Den imaginære hatten måtte holdes godt på. Capsen til fattern var klokelig igjen i bilen.
Litt lenger vest langs den vindfulle stranda kom vi over et gammelt fyr, og der logget vi turens første geocache, gjemt inni et villniss. Deretter passerte vi noen idylliske hus før vi endte opp i et ørlite sentrum, med en fiskerestaurant og noen røykerier.
Her var sild greia. Både røkt og stekt. En matvogn fristet med stekt sild og mos, men da vi skulle se oss om etter middag stod ikke den særlig høyt i kurs hos kidsa. Litt snodig egentlig, siden de jo begge liker fisk av alle andre slag, og kunne livnært seg på skalldyr alene hadde vi vært gjort av penger.
Vi landet i stedet på å gå tilbake til en beach bar vi hadde passert på vei fra stranden, og hvor det allerede satt en del fotballsupportere og koste seg i det ustabile, vindfulle juliværet.
Det fikk bli kjøpt og betalt middag i dag også, da. Evelin gikk for burger barnemeny, Iris for en Hawaii-pizza, og fattern en bakt potet med skagenrøre. Prisen var ikke halvgæærn, men nok en gang hadde jeg gått forbi min egen avtale for turen - kun to retter fordelt på tre. Det ble såklart alt for mye igjen. Neste gang skal ikke de grådige øynene få overtaket på den reelle sulten.
Vi prøvde å drøye det lengst mulig, men med en blanding av mark i rævva og enda mørkere skyer i horisonten, så ruslet vi den lille kilometeren tilbake til bilen utenfor Strandvallen. Like før vi var fremme, skrudde Herren på alle sluser igjen, og fattern tok-sprang siste biten for å unngå å bli søkkblaut. Evelin kom hakk i hæl, mens Iris luntet noe bak henne igjen - åpenbart litt oppgitt over fatterns tempo.
Vi ble i bilen en stund, mens regnet hamret mot rutene og taket. Fattern skiftet til langbukse i forsetet, og vi rotet frem vanntette vindjakker til hele gjengen, mens vi studerte folkene som ankom stadion. Selv om dette var et lokaloppgjør, så var det langt unna noen AIK/Hammarby tilstander. Kun god stemning, og noen av begge lags supportere ankom sågar som kompiser i samme bil.
Vi kastet oss etterhvert uti det, og kom oss inn.
Etter en kort tur på do, så var skybruddet ute kraftigere enn noen gang på turen, og himmelen mørkere. Typisk vår flaks, eller hva? Ikke hjalp det særlig på humøret til fattern at pissoaret så ut som noe fra en brasiliansk favela heller.
Fuck it, Tandsether. Be positive. Her bøtter regnet ned, men det servers både stekt sild og gla’jazz. Kan det da bli bedre?
Jeg holdt det inni meg, og etter å ha kjøpt ungene med vingummi og Kuli, så bar det inn på MAIF-shoppen for å kjøpe nok ei lue til samlingen. Ikke bare har det blitt en liten groundhopping-greie for meg, men nå trengte jeg den faktisk. I juli. I Syd-Sverige. I området med, etter lokalkjente kilders utsagn, flest soldøgn i året. Jeg trengte lue!
Vi fant våre plasser helt øverst på Familie-tribunen, der også begge lags supportere med barn i skjønneste forsøstring var mikset uten problemer.
Endelig var det klart for kamp. Raufoss mot Bryne, sånn draktmessig. Så klart vi i dag skulle heie på hjemmelaget.
Og hjemmelaget tok en tidlig ledelse, da danske Max Fenger headet inn kampens første mål etter kun fem minutter. Ikke veldig lenge etter kunne bortelaget utligne ved finnen Skrabb - etter en gedigen tavla av en i gul-svart.
Vi fulgte litt ekstra med på nordmennene, men hverken sønn hass Uwe eller storebror Sætra stakk seg ut på noe vis.
I pausa var jeg egentlig fristet til å prøve nystekt sild, men køa var heldigvis for lang. I stedet ble det gratis is på en stand, og et par forsøk på å kaste blink med sandposer med lillesøster.
Andre omgang ble et tre kvarter langt gjesp, og det luktet tidlig at dette skulle ende 1-1. Fem minutter før slutt ruslet vi ned fra rad 13, og så kampen ut fra gjerdet. Livefotballsmartness nedarvet og lært av n’ Emil Tandsether.
Da dommeren blåste av kampen, lå vi først i løypa mot parkeringsplassen, og kunne svinge ut Mondeoen som en av de første - og uten kø.
Tjue minutter senere var vi tilbake i Sölvesborg, og etter en kjapp tur innom butikken parkerte vi igjen utenfor teltet. Nå var det blitt kaldere enn i går, og selv om vinden hadde avtatt en smule, så var det ingenting som var mer fristende enn å gå rett til tannpuss, og komme seg i påsån.
Far sjøl hutrende av kulde, og med en fornemmelse av en snikende dobbeltsidig lungebetennelse og likfingre.
Nordlige halvkule er virkelig for spesielt interesserte - sommer som vinter.