Så var jeg endelig her. Ved målstreken for prosjektet “366 dager - 366 sanger”. Jeg må ærlig innrømme at det skal bli godt med “fri” ei stund fremover nå, for det har krevd sitt å komme i mål med ett innlegg og ei låt hver dag. Jeg startet året med kreativitet og overskudd, og lå på et tidspunkt med en buffer på over 10 dager med innlegg. Jeg rotet i arkivet, og dro opp historier om gamle skihoppere, reiste Nord-Amerika på tvers, og koste meg med å leke med KI-bildegeneratorer som Midjourney og lignendne.
Så tok fotballen over på forsommeren, da jeg ladet opp til EM - som i sin tur ble overlappet av en personlig reisedagbok i løpet av feriemåneden juli. I høst og vinter har kreativiteten dalt i takt med dagslyset, men jeg har kjempet meg igjennom på et vis - og når dette innlegget publiseres er det altså slutt for denne gang.
Først vil jeg takke til alle som har fulgt med i løpet av året - enten det er faste lesere, folk som har ramlet innom, eller de av dere som kun har sveipet innom. Takk for alle delinger og likes, og takk for alle kommentarer og tilbakemeldinger - både via Facebook, gjennom bloggen, eller i det virkelige liv. Takk.
Jeg håper dere har fått noen gode musikalske opplevelser i løpet av året, eller funnet et eller annet innlegg eller historie som har gitt dere ett eller annet.
Så har prosjektet også vært en ventil for min egen del. Jeg har alltid fått ut mye ved hjelp av pennen, og det å skrive har helt siden jeg var i tidlig tenårene vært en kjær aktivitet for min egen del. Der får jeg ut agg og frustrasjoner, men samtidig gleder og tanker. I tillegg elsker jeg å grave i arkiver, og lete frem historier som verden ellers har glemt. Små som store.
Noen få høydepunkter kan jeg unne meg å dra frem fra året.
Den 19. februar publiserte jeg en historie fra Trønderrennet i 1924, der en ung mann frøs ihjel - “Tragedien i Trønderrennet”. Denne historien ble plukket opp av det lokale historielaget, og i høst kom den på trykk i Egge Historielag sin årbok for 2024 (oppkalt etter den gamle bronsealderbosetningen på Egge, like utenfor det som i dag er Steinkjer). Som takk for bidraget, så fikk jeg tilsendt en utgave av årboka rett før jul. Det må jeg jo innrømme var litt stas, så takk for det.
Den 12. august publiserte jeg innlegget “Følelsen av å bli stemplet som fattig i verdens rikeste land”, som en reaksjon på en urettferdighet i boligutlånspraksisen hos banker, spesielt mot de som velger å bo og være alene. Denne ble etterhvert fanget opp i en rekke lokalaviser, og publisert i flere aviser gjennom amedia-nettverket. I tillegg ble det til en featuresak, som gjorde at undertegnede også ble klistret opp på forsiden av lokalavisa GD tilbake i september - og resultatet ble faktisk at jeg fikk over en halv million mer i lån.
Noen enkel statistisk oversikt over aktiviteter på mine Facebook-innlegg har jeg ikke klart å hente ut. Dessverre får man ikke en årlig oppsummering med statistikk der, slik man får på apper som Spotify. Jeg har hverken overskudd eller tid til å bla meg gjennom manuelt, og orker ikke styre med å laste ned tredjeparts tjenester, som gjerne skal ha godt betalt for å sammenfatte ulike statistiske oversikter over aktiviteten på sosiale medier.
I stedet for jeg holde meg til den statistikken som finnes lett tilgjengenlig - og den er knyttet opp mot bloggen, og fordrer at folk har trykket seg videre til den fra lenkene som har blitt publisert på sosiale medier.
Tallenes tale for 2024 har for bloggen sin del vært følgende: 8 599 unike besøkende, 11 300 besøk, og 14 651 sidevisninger. 10 143 av disse har kommet fra Norge, mens 436 har vært i fra USA. 144 har besøkt bloggen fra Sverige, mens det har vært 69 besøk fra Danmark. Flest besøkende på en enkel dag har vært 390 - som stammer fra 1. mars. Februar var den best besøkte måneden, med juli på en klar andreplass.
Så takk også til alle som har tatt seg bryet med å klikke seg videre fra innleggene på sosiale medier, og landet inne på bloggen - som forøvrig rommer en hel del annet enn dette prosjektet, så statistikken over er dermed heller ikke bundet opp mot treff på selve “366 dager”-prosjektet.
I kveld skal jeg nyte et ekstra glass med alkoholfri musserende, når flaska etterhvert sprettes oppi Forset - dit jeg er bedt på nyttårsaften sammen med jentene, deres mor og mine ex-svigers.
Så venter 2025 i morgen - med blanke ark og fargestifter.
Den aller siste låta i årets prosjekt er signert mine svenske guder Kent. Låta “Cowboys” fra plata “Hagnesta Hill” er muligens den mest tristvakre låta jeg vet om, og teksta får frem Joakim Bergs litterære og poetiske tyngde som sjefsmelankoliker. Siden jeg stort sett preferer moll i stedet for dur, så passer den utmerket både siden det er nyttårsaften, og for å avslutte prosjektet “366 dager - 366 sanger”
Tusen takk til alle som har kikket innom bloggen eller lest på Facebook i løpet av året!
Et riktig godt nyttår ønskes deg/dine/dere/deres.
Cowboys (J. Berg)
Jag drömde om
En barndomsvän igår
Som telenäten drömmer
Om svalorna I vår
Jag vaknade av bruset
Från maskiner I djup sömn
Jag vaknade så lycklig
Över att äntligen ha drömt
Hon vinkar genom ett fönster
Hennes mun är som ett sår
Så går hjärtat mitt sönder
Det har varit ett ensamt år
Jag ska aldrig ignorera dig igen
Jag ska aldrig nånsin glömma hur det känns
Mina nyårslöften
Jag filmar nu
Stora känslor stora ord
Men allt av vikt Jag säger
Har Jag stulit ur en bok
Jag läste nåt om kyssar
Nånting som alla vet
Men som dom aldrig lyckas fånga
I filmerna man ser
Hon vinkar genom ett fönster
Hennes mun är som ett sår
Så går hjärtat mitt sönder
Det har varit ett ensamt år
Jag ska aldrig ignorera dig igen
Jag ska aldrig ignorera kärleken
Mina nyårslöften