Kjært barn har mange navn, hetes det. Så også musikksjangere. En ting er å skulle sette musikk i en bås. En annen ting er å gi denne båsen et navn. Mange sjangere flyter både i og over hverandre, mens paraplybegrep som rock, pop og country ikke lenger blir dekkende.
Ta country for eksempel. Jeg elsker country, samtidig som jeg hater country. Innenfor sjangeren finnes det sikkert flere underkategorier enn det er lesere av disse ord. Vel, det skal kanskje ikke så mye til - men det kan tenkes at det skulle vært enda flere. Undersjangere, altså.
Ta Americana. Eller alternative country, om du vil. Også bekjent som Roots eller Folk. Singer-Songwriter-musikk. Det kan jo være hva som helst? Eller Canadiana, om man kommer over grensa.
På begynnelsen av 90-tallet var ikke Americana dekkende heller. Med bandet Uncle Tupelo fikk sjangeren som vi i dag nok ville merket Americana, eller i ytterste konsekvens bare sortert under country-hylla, et helt eget sjanger-navn. No Depression. Etter deres album med samme navn fra 1990.
I kjølvannet kom det et fagblad som konsentrerte seg om denne undersjangeren av god alternative countryrock, eller hva man vil kalle det. Bladet kalte seg også No Depression, og eksisterer fortsatt i dag - snart 25 år etter første utgave. Band som The Jayhawks, Blood Oranges, Whiskeytown, Old 97’s med flere ble dyttet inn No Depression.
Jeg fattet interesse for sjangere først mot midten av 90-tallet, og plassen for å oppdage slik musikk var da faktisk midt i den byen jeg i dag bor i; Lillehammer.
Butikken het vel Rilla platebar (senere Basement Records), og lå i kjelleren rett nord for Lilletorget. Det var sjelden vi dro til Lillehammer i gamle dager. En og annen natt til 1. mai, men ut over det ble det bare til at vi tok turen enkomst for å bla i spennende utgivelser på Rilla platebar. På disken lå det også No Depression-magasiner, og det var spennende at noen kjørte et såpass smalt fokus. Særlig for en som var vant til Toten musikkbar, Totex og Innova. Dette var vel litt før Bennis, som ble Gjøviks kvalitetssjappe for musikk.
Hjernen bak Uncle Tupelo var delt i to. Ene halvdelen styrte Jeff Tweedy, mens Jay Farrar styrte den andre. Det måtte jo til slutt gå galt, akkurat som det senere gikk for Gary Louris og Mark Olson i The Jayhawks.
I 1994 var der slutt på bandet, og de to alfahannene forsvant hvert til sitt for å skape sine egne revir. Jay Farrar med Son Volt, og Jeff Tweedy med Wilco. På den tiden var Wilco midt i det samme musikalske landskapet som Uncle Tupelo. Dette var før Wilco kjørte en «Radiohead» - og gikk fra å være et tøft alternativecountryrootsfolkamericananodepression-orkester, og til å bli noe musikkbladene i dag liker å kalle for kunstrock. Hva nå det er slags sjanger?
Jeg må innrømme at Wilco for meg er de to første albumene. Senere var det slutt. Så deler heller ikke jeg den evige hungeren for forandring og utvikling, som ser ut til å tåkelegge mye i dag.
Den 29. oktober 1996 - for 24 år siden i dag - ga Tweedy og Wilco ut dobbeltplata «Being There». I mine ører den siste virkelig gode plata, noe jeg tipper provoserer en del Wilco-fans.
I anledning dagen trekker jeg frem mine tre favoritter fra plata, som kanskje også er en av de beste platene innenfor sin sjanger på 90-tallet.