Klokka var bare 4.40 på morgenkvisten da jeg våknet første gang, av at vinden reiv og sleit i teltet som en innpåsliten mellomleder på et julebord. Jeg måtte inn på Yr. Javisst - spådd en helvetes vind i dag også, men ellers ganske lovende. Jeg trykte de oransje skumgummi-spikerne inn igjen i øra, vendte det andre kinnet til…. puta, og sovna attpå igjen noen timer.
Halv ni våknet jeg på nytt. Ungene sov. Vinden reiv fortsatt i teltet. Gid jeg kunne gått ut av teltet, og satt meg i en campingstol, tenkte jeg. Kan du vel, svarte den stygge nordmannen på ryggen, du må bare ha på deg vindjakke, langbukser og topplue
Hadde jeg ville ha vind og norsk friluftslivsbunad, så hadde jeg vel dratt til Rondane, Jotunheimen eller noe slikt. Men ærlig talt - jeg er ikke spesielt glad i fjellet, sånn egentlig. Jeg velger meg havet, lavlandet, åpne sletter, sydligere strøk anytime.
Men uten den jævla vinden hele tiden, takk.
Jeg bakset meg ut av teltet og prøvde ikke vekke ungene i dragsuget, men ikke lett når vi alle er klemt sammen inne i ett mørkt kott på knappe to kvadrat. Quechua-teltet er i grunn helt gull, men absolutt best i sol - da det mørke innerteltet virker svalende mot sola. Med årets sommervær gir det ingen umiddelbare fordeler, og plassen blir jo bare mindre etterhvert som arvingene blir eldre og større.
Ute var det grått så langt øyet kunne se. En varm dusj hadde gjort underverker, så jeg tok med meg pikkpakket mitt og en svensk femmer, og hastet bort til servicehuset i shorts og t-skjorte. Capsen fant jeg ingen steder.
Etter å ha tatt en deilig, varm dusj så stoppet jeg innom mitt faste vaskerom for å ta en barbering. Her var jo lyset litt dempet, tenkte jeg - og kikket opp. Og der hang Arnemoen-capsen min som en lampeskjerm over lampetten - akkurat slik jeg hang den da jeg tok tannpussen i går kveld. Jeg måtte glise. Surrehue!
Jeg småløp bort igjen til bilen for å prøve å bevare litt av varmen fra dusjen, og fisket med meg to skittentøysposer, som jeg tok meg bort til resepsjonenTvättstugan kunne leies for 4 timer av gangen, så jeg sjanset på at den var ledig så vi fikk vasket litt klær. Joda, det var den - men den åpnet ikke før tolv. Ja, men er den i bruk nå da? Nei, det var den visst ikke, men det var visst kun vasketid fra 12. Hæ? Klokka 12 er vi borte, sa jeg til tenåringsjenta bak disken, og kjente Jack Nicholson sin karakter fra Five Easy Pieces våknet i meg. Okej då. Så fikk jeg kortet til vaskerommet to timer før åpning, betalte 70 kroner, og gikk gjennom en fire siders manual for å få startet opp vaskemaskina. Om 50 minutter blir det rene klær.
Jeg satte på alarmen på klokka, listet meg ut igjen, og travet bort igjen til teltet der ungene så vidt hadde fått øynene opp, men tviholdt den varme soveposen rundt seg som to svøpende varmesylindre. Det er bare å kose seg i teltet. Vi kommer oss ingen steds før klokka 12. Det er jo tross alt ferie det også, å slippe stresse ut av påsån.
Men frokost måtte vi jo ha. Vi prøvde oss ute med vindjakker og frokostblanding, men det var en kald fornøyelse.
Arvingene tok seg en dusj, mens jeg vasket opp og hentet de rene klærne, og vipps var vi på veg til sentrum for å få med oss dag 2 av byfesten. Vi ble nok litt skuffet over at alle bodene fra i går allerede i dag var borte. Det var visst i går at markedsdagen var, og i dag var det rigget for andre aktiviteter. Heldigvis fant vi en bod med remmar, så da ble det litt klassisk martns-snop allikevel.
Klok av skade var vi nå antrukket med vindjakker og varmere klær. Da var det jo så klart typisk at sola stakk frem, vinden løyet og varmen kom på besøk til Blekinge just precis etter at kidsa hadde lagd hver sin egen disktrasa i det mysiga kulturkvarteret i byen.
Oppholdsværet varte ikke lenge, og mellom skurene kastet vi oss på et Lions-tog, som tøffet og ristet oss rundt gjennom brosteinsgatene i sentrum.
When in Rome do as the Romans. Jeg hadde egentlig tenkt å melde pass på overprisede karusellbilletter, men altså - vi har ikke kunnet bade i havet enda, så noe moro måtte vi jo unne oss. Jeg lukket øynene og dro Mastercardet, og ut kom det 10 billetter til valgfrie karuseller.
Evelin var først litt småskeptisk til hva som ventet bak veggen på spøkelsestoget, men tok modig sjansen og ble med storesøster. Det kunne jo ikke være så ille, all den tid hele turen var begrenset til en lastebilhenger.
Ut kom de igjen ganske så fort, med frysende smil. 13-åringen syntes det var gøy, men veldig lite skummelt. Hun har jo allerede debutert med Child’s Play og Blair Witch Project. 9-åringen derimot, kunne melde om noen skumle figurer gjemt inni skaphengeren.
Etterpå falt valget på en klassiker: tekopper. Jeg husker disse som svimlende artige fra min egen barndom på Gjøvik-marken, og kjente suget i magen da jeg så jentene spinne rundt.
Det skumleste jeg har gjort, var meldingen fra 9-åringen etterpå, og jeg skal aldri gjøre det igjen! Men det lyste skrekkblandet fryd og en stolthet over å ha turt det i øynene hennes, da hun småsvimmel vaklet ned igjen fra karusellen.
Det var surt og kaldt igjen nå, og bygene lå på lur. Vi falt for fristelsen og bestilte en overpriset lunsj fra en food truck rett utafor tivoliområded. Nachos som jeg hadde lagd bedre bakbundet med bind foran øynene, men ungene var fornøyd med fatterns investerte 250 kroner.
Neste på agendaen vår i dag var egentlig ikke før klokka 19 i kveld, da vi skulle få med oss allsang på torget, signert tre unge svenske artister - for meg helt ukjente, men som luktet Idol-deltakere eller nasjonale Grand Prix-deltakere lang vei.
Vi suste litt rundt i området i søken etter noe å slå ihjel tiden med, men rett etter at Evelin hadde fått kapret seg en varm klem av en forbipasserende kanin, så åpnet himmelens alle sluser seg igjen. Sukk!
Men det stoppet vel ikke vaskekte nordmenn på sommerferie, eller hur?
Evelin ville gjerne stalke kaninen, og det tok oss ned til bakgården på biblioteket, der det var aktiviteter for unger. Iris fant seg ly under et tak, og ventet tålmodig på at lillesøster og far trosset regnet, og stod i kø for å få kaste tre poser erter og prøve å treffe noen hull. Three strikes and out, men det vanket godtepose til alle deltakerne - utdelt av Frk Kanin herself. Suksess!
Nå virkelig bøttet det ned, og det var mørkegrått så langt øyet kunne se på himmelen. Til tross for at ingen hverken var sultne eller tørste, så var vi deperate etter tak over hodet - og hastet inn på nærmeste kafé, der vi i affekt bestilte to kopper varm kakao og en kaffe. Etter en god halvtime der ble vi lei av å sitte og trykke, så vi tok sjansen på å gå ut igjen. Vi hadde ikke noe utsyn, så vi ante ikke hva som ventet oss annet enn at værmeldingen faktisk virket moderat optimistisk.
Å nei, du. Nå regnet det værre enn noen gang, så vi kom ikke lenger enn til et portrom, der vi i protest mot svenskesommeren 2023 nok en gang søkte ly - fångad av en stormvind.
Hva gjør vi nu, lille du? Bilen! Det var fortsatt flere timer til konserten på Stortorget, så vi ba en stille bønn, tok sats, og travet gjennom de hamrende regndråpene opp igjen mot Mondeoen. Klissblaute satte vi oss inn. Vindjakker som skal tåle regn er tydeligvis en bløff, for alle tre var bløte tvers igjennom. Vi skrudde varmeapparatet på fullt, og svingte ut på landeveien igjen. På måfå. Kun for å unngå regnet.
Vi kjørte rundt og rundt og rundt som i ei Niklas Strömsted-låt. Sola stakk frem. Sola ble borte igjen. Regnet skyllet ned.
Vi var til og med innom Dollarstore enda en gang, og tilslutt resignerte vi og gikk for et nytt måltid - på Lasses kiosk. Der kunne vi sitte inn, ved vinduet, og følge med om kysten noen gang ble klar - bokstavelig talt.
I mellomtiden fråtset vi i svensk kebab. To porsjoner ble bestilt, men det var mat til minst fire - så mye måtte bli med inn igjen på kjøkkenet. Value for money var det dog absolutt - omtrent 50-kroningen billigere enn fadesen på Nachos-trucken.
Litt i overkant mette satte vi kursen bort igjen til sentrum. Det begynte å lysne så smått i horisonten, selv om det fortsatt kom noen regndråper. Vi parkerte i vår faste gate, og ruslet inn mot Stortorget. Der hadde det allerede begynt å fylle seg opp på klappstolene som var satt frem, men vi fikk dumpet ned på tre ledige stoler på venstre flanke. Allsang-hefte fikk vi også utdelt, men selv fattern måtte melde pass på majoriteten av innholdet. To gamle svisker var det jeg kjente igjen, deriblant 80-talls MGP-klassikeren Diggi-lo, Diggi-lei. Ingen Carola her, altså - selv om kveldens line-up stinket av Eurovision.
Konferansieren burde jeg visst navnet på, for han er jeg sikker på at jeg har sett før i forbindelse med noe annet musikkrelatert. Muligens på SVT. Det viste seg for at dette var samme oppskriften som på Skansen og senere i Norge; på grensen.
Tre semikjente, svenske artister turet om å spille egne låter, samt også kjøre allsang blant publikum. Evelin som satt på enden var livredd for at hun skulle få en mikrofon opp i ansiktet, men jeg beroliget henne med at de neppe gjorde det på en 9-åring som ikke sang.
Agnes Lingöy var en av artistene, og da hun fikk spørsmål om hvor etternavnet kom fra, så viste det seg at farfaren hennes var norsk - og hadde tatt det navnet med seg til Sverige.
Trekkplasteret denne kvelden var åtte ganger svensk MGP-deltaker Marcus Carlsson, som også visst nok var kjent fra svenske danseband som Alcatraz og Barbados. Han kom farlig nær oss på allsangen, da han prøvde å lokke damene på raden foran oss utpå, mens han selv prøvde å finne igjen teksten i programheftet.
Konserten varte bort i mot to timer, og hadde absolutt sin underholdningsverdi - mye takket være mye god humor fra konferansieren. 9-åringen syntes nok det ble litt vel høyt, og i mangelen på medbrakte ørepropper, så krøp hun godt inntil fattern som holdt hendene over ørene hennes på de siste låtene.
Litt over klokka ni ruslet vi tilbake mot bilen. Fattern var ørlitt fristet til å legge turen innom scena ved havneområdet, der selveste Jan Johansen skulle spille klokka halv ti. Han med schlägeren Se på mig, ja. Men ungene var forsynt, og det var helt greit.
Da vi rullet inn på campingen igjen car var vi spent om det hadde dukket opp noen flere campingnaboer - og det hadde det en masse.
Flere campingbiler hadde parkert på plassene rett bak teltet, og tror dere ikke at Lions-toget vi tok før på dagen også hadde fått sin hvile på sletta - vegg i vegg med teltet vårt.
Etter en halvtimes konsolidering i teltet var det dags for tannpuss og påsån igjen. Da jeg returnerte fra dass - med capsen med meg - så hadde skyene blåst over. Solnedgangen var nydelig, det var blå himmel så langt øyet kunne se, og vinden var løyet.
Værmeldinga for de neste tre dagene viste lite vind, null nedbør, og så og si bare sol. Kan vi tro at det er sant, og at det ikke bare er et spill?
I morgen den dag har jeg lagt en slu plan. Vi skal til syden. I noen timer. Det har vi jammen meg fortjent!
Hvordan? Vel, følg med til samme tid, på samme kanal i morgen…
Jag har aldrig slutat tro. Att efter varje natt väntar gryningen…