Så var dagen kommet for å si farvel til Sölvesborg og Tredensborg camping. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at vi skulle være på veien til klokka ni, men slo av alarmen i søvne i dag tidlig. Dermed ble vi litt bakpå i forhold til opprinnelig plan, men etter å ha satt opp tempoet med frokost, morgenstell og nedrigg, så kom vi oss avgårde rundt klokka 11.
Mondeoen hadde funnet ut at den skulle begynne å tøyse litt med oss, tradisjon tro. Denne gangen hadde elektronikken hengt seg opp - igjen, og kunne feilaktig melde at bakluka var åpen (så klart på svensk), tross at vi smelte den igjen flere ganger og møysommelig sjekket at den var så lukket som den kunne. Så vi fikk nå bare kjøre, da. Bilen har surra med denne feilmeldinga tidligere også. Noen ganger reellt, da låsen på bakluka har kranglet litt - men denne gangen åpenbart bare feil. Aldri en ferietur med gammel bil uten noe skurr, men blir det ikke verre - så skal vi vel klare å leve med det.
Vi rullet av gårde nordover på E22, med CDen til Ida Wiklund på høyt volum i bilen, og passerte byene Karlshamn og Ronneby som vi begge hadde besøkt i løpet av uka som hadde gått. Alt etter Ronneby var nye områder - der ingen av oss hadde vært tidligere.
Første og eneste planlagte stopp før campingplassen på Öland var den største byen i Blekinge; Karlskrona. Her hadde vi fått et inside tips fra HINN-kollega og Steiner-mor Ulrika om Sveriges - hvis ikke verdens - største is, hos Glassiären. Hun er selv opprinnelig fra byen, og mente at det var verdt å stå i kø for opplevelsen. Vi måtte jo bare prøve!
Vi prøvde å følge GPS’en mot sentrum, men den ville nok en gang sende oss på ville veier, så vi forholdt oss ene og alene til skilting. Jeg endte opp i nærheten av Stortorget uten å ha sjekket hvor Glassiären lå - men som tur var parkerte vi bare snaut 150 meter unna. Vi så den lange køa fra bilen, men tok oss god tid over torget til å beskue fantastiske bygg og statuer. Oj, det ser ut som Roma, kom det fra 13-åringen. Og, ja. Her så det både staselig og monumentalt ut.
Vi hadde imidlertid kun ett mål for øyet, så vi måtte komme oss i kø før den ble enda lenger.
Køa gikk ikke veldig fort fremover, men jeg klarte utrolig nok å bevare både ro og tålamod. Køa var jo varslet på forhånd, så da møtte jo situasjonen forventningene mine. Jeg hadde kanskje også innerst inne forberedt meg på en enda lenger kø.
Vi kikket på isene som ble bært ut igjen av kundene før oss, og det var tydelig at beskrivelsen vi hadde fått ikke var en overdrivelse. Gigantiske monumenter av is, gjerne både kuleis og softis oppå hverandre, med alskens toppinger og strøssel. Unger bare ut iskremer omtrent større enn dem selv. Ok, jenter - kjør på - bestill akkurat det dere vil!
Da vi til slutt kom innafor døra kunne vi fascinerte studere hun som hadde fått dagens første vakt i strutmakerfabriken. Her lagde de altså sin egen kjeks. Da snakker vi.
Endelig fikk vi også sett menyen, og siden køa fortsatt gikk sakte fremover, så fikk vi god til til å bestemme oss.
Ungene gikk for to kuler i strut hver. To kuler her vil si omtrent åtte i Norge. No kidding. Far sjøl falt for fristelsen til å kjøpe en special med både kule- og softis. Jeg nøyde meg med én kule, for da burde den vel ikke bli så stor - men neida. Den var gigantisk. De hadde også langt mer spennende smaker enn det som standard er. Personlig gikk jeg for appelsinsjokolade - som var helt utmerket. Men jeg måtte forsere en god del softis for å komme til. Så mye at jeg tilslutt måtte over på en ny taktikk: grave meg en istunnel gjennom softisen for å komme til den virkelige godsaken.
Både Iris og jeg ga tidlig opp å få i oss alt, så alt for mye av isen måtte dessverre gå i båssen. Ikke bra, men hva skal man gjøre da. Vi ville jo begge gjerne spise kjeksen også - som så klart var utsøkt all den tid den var nybakt i en slags egenkonstruert krumkakejernkarusell.
Etter isen måtte vi gå oss en runde i byen, men uten kart og kompass, så var det ikke åpenlyst for oss hvilken retning vi skulle ta fra Stortorget for å komme ned til havna. Byen ser ut til å ligge helt nede ved havet, og så veldig flott ut også på kartet tidligere i uka. Nå var imidlertid været så bra, og sola så sterk, at det lot seg knapt gjøre å se noe som helst på telefonen. Dermed var ikke Google Maps heller til hjelp. Vi gjorde derfor bare en liten sving, før vi gikk oppover igjen til bilen, og fant tilbake til hovedveien ut av staden.
E22 videre nordover mot Kalmar gikk periodevis over fra bred og fin motorvei, til å snirkle seg gjennom flere trivelige små tettsteder og byer. Karlskrona var omtrent klink midt mellom Sölvesborg og Kalmar, så det tok oss ytterligere en snau time før vi kjørte inn i byen som er syltet i gammel historie.
Vi var alle tre enige om å kjøre rett ut til Öland og campingplassen i stedet for noen flere stopp. Klokka nærmet seg 14.30, og det hadde vært deilig og fått opp teltet, og kanskje tatt en avkjølende dupp - på kanskje ferien varmeste dag til nå.
Turen fra E22 og over brua til Öland gikk overraskende radig. Jeg hadde kanskje innbilt meg at avstanden over var større enn den faktisk var. Campingen vil hadde booket oss inn på lå rett på andre siden av brua, og etter en sømløs og rask innsjekk, kunne vi parkere helt nederst mot stranda på plas 706, som jeg hadde blinket meg ut da jeg forhåndsbestilte for et par måneder siden.
Det var rett og slett perfekt beliggenhet. Her var det bare å rusle rett fra teltet og ut i Østersjøen.
Vi har ikke møtt mange nordmenn på turen vår, så det var litt artig at campingbilen rett på andre siden av veien for oss var norsk. Det godt voksne ekteparet som satt og koste seg i solveggen utenfor syntes nok det samme, for det tok ikke lang tid før mannen kom bort for å skravle litt.
Vi måtte få i oss en liten matbit, siden vi kun hadde spist oss småkvalme på is siden den raske frokosten ved 10-tida. Det ble enkelt: rester av rundstykker, og svett, varm norsk brunost - som hadde mistet sin opprinnelige form og konsistens etter at fattern hadde glemt å plugge inn 12-volten til kjølebagen på bilturen.
Ungene forsvant en tur bort til resepsjonen for å kikke seg litt rundt etter maten, mens fattern så sitt snitt til å sette seg ned ved naboene og skravle litt mer.
Det trivelige paret het Leif og Mai Britt, og var fra Tønsberg. De hadde vært på veien ei uke, som oss, og hadde kommet opp fra Ystad i går. Jeg ble bydd på kaffe og gode historier fra da Leif en gang for en god del år siden hadde forsøkt å starte strutseoppdrett i Norge, mens kona gladelig serverte jentene iskald Pepsi Max da de endelig kom tilbake fra vift, og noe overraskende velvillig også slo seg ned utenfor bobilen.
Plutselig kom jeg på at vi jo skulle på fotballkamp til klokka sju, og jeg som liker å være ute i god for å suge inn stemningen, besøke supporterbutikken og kanskje ta en ordentlig matbit først tenkte det var rimelig at vi kom oss av gårde nå som klokka nærmet seg kvart over fem.
Inne i bilen ba jeg Iris hente fram billettene fra hanskerommet, og da så jeg det. Jeg hadde jo tatt helt feil av tida. Kampen startet visst halv seks. Om godt og vel 10 minutter, altså.
Heldigvis var jo broturen kort. Jeg tastet inn adressen til Guldfågeln Arena mens vi kjørte, og den viste at vi skulle faktisk nå frem på ti minutter. Men - så var det å finne parkering da.
Da.vi nærmet oss stadion, så viste det seg at det var godt med parkeringsplasser rundt stadion, men det så ikke ut som det var noe særlig ledig. Jeg fant et lite hjørne, og tok en liten spansk en, og parkerte.
Iris stakkars kom seg ikke ut, og måtte krabbe over via førersetet.
Vi hastet i kjapp gange gjennom en undergang, og halvveis rundt stadion til inngang F der vi hadde billetter.
Da vi endelig fant setene våre på plan 2, rad 9, så hadde det bare gått 10 minutter. Ikke værst tross alt, og til alt overmål var jeg også forholdsvis rolig og lite stressa til meg å være. Ungene frydet seg nok litt over at også pappa kunne være forsinket. Du liker jo ikke være sent ute! Dett ør første gang jeg har sett deg forsinka! Dette må jeg fortelle til mamma! var bare tre av setningene som kom. Og jeg tok gladelig i mot alle.
Det var tidvis glohett i solsteiken på Familieseksjonen, og ikke hjalp det nevneverdig å kjøpe Cola i kiosken heller. Den var lunken, og nok en gang tok de bare av korken før den ble servert. Hvorfor? Det samme skjedde på Hamar i fjor også. Hva galt kan vi gjøre med korken? Kanskje vi ikke får pantet den uten kork? Veldig snodig, synes nå jeg. Det fører jo bare til mer søl.
Rett før pause ble Kalmars keeper utvist på stillingen 0-1, og derfra og ut ble det tungt. Da andre omgang startet var også 13-åringen igjen i “garderoben”. Det var alt for hett for henne, så hun ville henge i skyggen på “indre bane” bak sittetribunen - og det var helt greit.
Da bortelaget et snaut kvarter før slutt gikk opp til 3-0, så begynte stadion og tømmes - og vi passet på å dra selv. Da slapp vi kanskje både solstikk og bilkø ut igjen.
Takket være fatterns sløvhet, så ble det aldri tid til noe middag før kamp, så etterpå fartet vi over brua igjen, og fant ei trivelig albansk kneipe i Färjestaden.
Der koste vis oss med velsmakende med særdeles ordinær mat, før vi kjørte den korte turen tilbake til campingen.
Våre nye venner fra Tønsberg var nysgjerrige på hvordan det hadde gått, selv om de overhode ikke var fotballinteresserte.
Etter litt mer skravling var det tid for både en klesvask og et kveldsbad i solnedgang, med Kalmar by og Ölandsbrua som kulisser. Rett og slett vakkert!
I påvente av at klesvasken og etterhvert tørketromlingen skulle bli ferdig, så benket vi oss ned utenfor teltet for å spille kort. Temperaturen sank ganske drastisk med solens fravær, så vi fant frem litt ekstra klær alle mann. Jeg tok faktisk på meg ullgenseren for første gang på turen, og det var rett og slett heeeelt riktig etter det svalende kveldsbadet.
Midt under andre runde med idiot fikk vi stifte bekjentskap med noe utyske ingen av oss før hadde sett maken til. Ikke vet jeg om det - ironisk nok - var myggsprayen vi hadde tatt på som tiltrakk dem, eller om det bare var våre vinnende vesener - men plutselig blir vi alle tre nærmest angrepet av noen gedigne, flygende skapninger som lagde en høy og ekkel lyd. Først skvatt 13-åringen, og i det far skulle avdramatisere, så ble også han skremt opp så han omtrent veltet bordet, og løp som Benny Hill rundt bilen. Til ungenes spontane latter.
Latteren stilnet imidlertid fort, for plutselig var disse skapningene etter alle oss tre - og selv Evelin, som elsker insekter og småkryp, ble nær panisk.
En av disse satte seg på stolen min, og hvis jeg ikke er helt borte, så syntes jeg det mistenkelig så ut som en vaskekte kakerlakk. Har de virkelig kommet seg til Småland??
Grasalt ekkelt vsr det åkkesom. Vi kuttet kortspillet, hentet toalettmappene, og løp i sikkerhet i retning sanitæranlegget.
Men tror du ikke at skapningen på stolen hadde fått romantisk besøk på tiden vi var boete, og at det foregikk parring rett foran øynene på oss da vi returnerte til teltet. Småpaniske hastet vi oss inn i teltet alle tre, og dro igjen glidelåsen på teltåpningen så fort vi klarte etter oss. Hadde vi ristet av oss de grusomme skapningene?! Både ja og nei. Plutselig fikk 13-åringen panikk, og viftet bort nok ekkel skapning fra håret. Den falt ned på skuldra, og i like stor grad av panikk prøvde jeg å ta livet av den med flat hånd. Den falt ned på soveposen, og borte var den. Shit pommes frites. Så himla ekkelt.
Jeg prøvde bevare roen, og samtidig roe jentene. Flaks vi ikke lever i Australia. De er garantert ikke farlige, bare ekle.
Det funket dårlig. Spesielt når de så at jeg selv ble like skrekkslagen.
Vi måtte bare finne igjen den grusomme skapningen i teltet, ellers ville ingen fått sove. Jeg tenkte på Ida Wiklunds tekst om myggen på soverommet. Gid dette bare var en mygg.
Så plutselig; etter en systematisk manngard i miniatyr - så fant vi krapylet; halvdødt oppå soveposen til Iris. Jeg ofret posen rundt brunosten, som lå i kjølebagen, og fikk brukt den til å knuse insektet etter alle kunstens regler, haste ut i natten i bare trusa, og sette stolbeinet bestemt rett oppå det som måtte være igjen av krypet.
Så ble det debrief i teltet, før vi litt for sent falt så nogenlunde til ro, og sovnet.
Så får vi bare skalke alle luker i morgen, mens vi er på vift, og bevæpne oss til tennene!