Tre år skulle det gå før jeg fikk sjansen til høre Counting Crows igjen. Da programmet til festivalen Norwegian Wood 2003 ble kunngjort, så var det bare å bestille billetter tvert. Kanskje jeg nå endelig skulle få høre Round Here live?
Ventetiden var lang, men torsdag 12. juni 2003 stappet jeg bilen full, og fartet innover til Oslo for å endelig få oppleve kråkene igjen.
Værmeldingen kunne melde om spredt sol med antydning til visse regnbyger utpå kvelden, men det fikk så bare være.
Dette var første dag av festivalhelga, og kun tre band stod på plakaten. Norske Number Seven Deli, britiske The Dandy Warhols og så rosinen i pølsa, amerikanske Counting Crows.
Jeg hadde ingen forhold til noen av de førstenevnte bandene, og husker heller ikke noe særlig av disse to konsertene.
Det hele handlet vel egentlig om å slå ihjel tid på gresset i Frognerbadet i påvente av heltene fra California.
Midt under The Dandy Warhols-konserten så merket jeg at det ble en del aktivitet og jubel foran scena. Så fikk jeg øye på Adam Duritz. Han var ikke snauere enn at han i stedet for å henge back-stage hadde tatt seg frem foran scena sammen med publikum fordi han ville høre konserten. Et lite øyeblikk funderte jeg på å stikke fremover selv. Jeg tror det ble med tanken.
Da Counting Crows endelig gikk på, så hadde værmeldingen slått til - og regnet plasket ned over de 5000 som hadde samlet seg i atriumet. Ikke overraskende valgte kråkene da selvfølgelig å åpne med Rain King fra deres første plate - til øredøvende jubel fra et publikum som nok i all hovedsak, som meg, hadde troppet opp for å få med seg kveldens headlinere.
Siden sist jeg hørte dem, så hadde de gitt ut plata Hard Candy, og tittellåta fra den skiva kom som nummer to. Nok en gang tok det ordenlig av blant folket da Duritz dro i vei med Mr. Jones, før Herr Tandsether kunne lene seg litt tilbake å smile, da de dro frem en gammel låt fra før debutplata, som aldri tidligere var utgitt på den tiden - nemlig Four White Stallions.
Godlåtene kom en etter en, og jeg koste meg i regnet - men nok en gang; ingen tegn til favorittlåta Round Here. Bandet var gjennom Omaha, Goodnight LA, Miami med flere, og serverte publikum selvfølgelig også Joni Mitchell-coveren Big Yellow Taxi - som bandet to år før hadde spilt inn til animasjonsfilmen Shrek (av alle ting).
Denne gangen avsluttet de med åpningsnummeret fra Rockefeller, A Murder of One. En fantastisk utladning før bandet takket for seg, og gikk av scena. Men hva f… skulle jeg nok en gang bli frafrøvet favorittlåta live?
Publikum klappet og plystret i vei, og plutselig kom bandet tilbake igjen på scena. Så hørte jeg Dave Bryson stemme gitaren, og feede i vei… slik jeg har hørt han gjøre før som en intro til låta. Og så begynte han på det gjenkjennelige loop-riffet som går gjennom store deler av låta…. jaaaaaa…. jeg var vill av begeistring. Det er Round Here, Det er Round Here. Som et lite, stort 25-år gammelt barn. Ahh, endelig. Endelig.
Jeg prøvde å suge inn hvert sekund av opplevelsen i takt med regnbygene som fortsatt fuktet vårt hår (ja, jeg hadde hår også midt oppå hodet på den tida). Balsam for sjelen! Euforia! Lykke!
De kunne like gjerne gått rett av scena, og jeg hadde vært fornøyd. De tok med seg både Hanging Around og Walkaways før de forlot for scena for godt etter å ha vært igjennom 15 låter.
Jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd, og bilturen hjem til Gjøvik ble i en helt annen sinnstemning enn tre år tidligere.
Lite visste jeg da, dog - at dette også ikke bare skulle bli første, men muligens siste gang jeg fikk høre låta og bandet live.
På mange, mange år.
Hvis da ikke…