Vi hadde klokka på åtte i dag, for å prøve og komme oss på veien igjen fra morningen. Vladimir var først oppe, tok en dusj og lagde seg litt frokost som ble inntatt på balkongen. De fine fjellene fra i går var borte i morgentåka, så vi måtte lenger syd i vår jakt på sola.
Estragon var like bak, og etter at begge hadde gjort seg ferdig var vi klare for utsjekk. Vi tok oss god tid, så vi var ikke ute i bilen igjen før ved 10-tida. Da hadde heldigvis tåka lettet, og streif av sol og blå himmel viste seg over maisåkeren. Was it a Sign?
Vi svingte innom en matbutikk rett nedi gata for å proviantere litt til turen videre. Vladimir gikk løs på lokale produkter, mens Estragon stort sett holdt seg til sine faste merker. Der er vi nok litt ulike - jeg elsker å prøve nye ting i mat- og drikkeveien når jeg er i nye land.
Ut kom jeg igjen med en slags merksnodig julebrus med Tyroler-logo, og noen melkebrød, som smakte som rosinbollene hjemme, bare i pølsebrødfasong.
Vi duret ut på hovedveien igjen, og det var ikke mange kilometerene det tok før vi var på grensa til Slovenia. Faktisk leste jeg at mange fra fylket Kärnten, som vi hadde vært i over natta, hadde slovensk som morsmål.
I bilen lette vi litt videre etter et overnattingssted i Kroatia, som var landet der vi ønsket å ende opp. Et sted på kysten, mellom Zadar og Split. Der var værmeldinga strålende, kontra litt lenger nord rundt Rijeka-området. Vi hadde kikket litt på sengekanten i går kveld, og stod mellom et par alternativer. Vi landet på å gå all-in, og gå for et hotell som på bildene så ut som en skikkelig Syden-resort: Amadria Park Hotel Jura. Det lå klint inntil stranda utenfor en by som het Sibenik. Med et slikt tegn over s’en som jeg ikke får opp på talatuten.
En tur ut av Booking dott com, og inn på hotellets egen hjemmeside sparte oss for noen kroner, og jeg kastet meg rundt og bestilte rett etter vi kom oss ut av Karawanks-tunnelen, som utgjorde grensa mellom Østerrike og Slovenia. Vi oppgraderte til og med til balkong. Det hadde jo vært deilig og kunne sitte ute!
Nå ventet basseng, hav og sol der ute i det fjerne, omkring fem og en halv time unna.
Det var artig å se hvordan spesielt arkitekturen og infrastrukturen forandret seg rett syd for grensa. Slovenia var hakket mindre modernisert, men fortsatt virket det som om standarden var helt grei. Landskapet var frodig og grønt, og det var mye å hvile øynene på.
Det var ikke mer enn snaut 10 mil ned til hovedstaden Ljubljana, og siden vi nå var godt i rute for å komme frem til destinasjonen i løpet av dagen, så tok vi en sving innom byen.
Sola hadde kommet til Slovenia også, så vi fant oss en parkeringsplass i et hus lagd for slikt, og ruslet i retning byens hovedsentrum - torget.
Der var det et yrende liv i sola, med masse turister som koste seg på de mange uterestaurantene, og vandret rundt i de vakre gatene.
Det er noe med gammel, øst-europeisk arkitektur og stil som fascinerer meg veldig, så det ble en del filming og fotografering.
Jeg lurte meg også innom en souvenirbutikk for å kjøpe den obligatoriske kjøleskapsmagneten, som jeg alltid drar med meg fra turer hjem til kjøleskapsdøra.
Varmen kjentes, men det var for tidlig for lunsj - så vi bestemte oss for å finne et sted vi kunne kjøle oss med en is. I vår leting kom vi over nok en interessant automat. Skulle du få lyst på kald (!) melk i varmen, så fantes det sp klart en automat for det også. Fascinert ble jeg stående å se på en eldre dame som foret maskina med Euro, tok ut ei glassflaske, og fylte den med melk etter eget ønske.
Vi fant oss en liten, fin kiosk som het Di Matteo med fristende gelato, og kjøpte hver vår og satte oss ved elvebredden av Stava. Der måtte vi konkurrere med sola om å spise den, mens vi kikket på andre turister som hadde leid SUP eller booket båtturer på elva.
Etter nærmere halvannen time i byen, så var det på tide og komme seg videre. Vi tok av motorveien for å krysse den slovenske landsbygda sydover ned til neste motovei, som skulle følge oss videre ned til den kroatiske kysten.
Vi passere vintersportsbyen Novo Mesto, og passerte en Renault-fabrikk - av alle ting.
Veien nedover mot grensa til Kroatia var til tider både smal, svingete og dårlig - men det ga oss en unik mulighet til å se andre og mer autentiske deler av landet enn langs hovedveien. Og det var til tider spektakulært. Nydelige små tettsteder og gårdsbruk, i et frodig og kuppert terreng.
Etter å ha snirklet oss mange høydemeter gjennom smale hårnålssvinger, og like mange nedover igjen, så kom vi ned til den siste lille byen før grensa; Metlika. Der kjørte vi en liten runde på jakt etter et spisested, men uten hell. Vi stoppet på Cafe Ronaldo, som viste seg å bare selge flytende - så vi satte oss i bilen igjen, kjørte over ei bru, og dermed var vi plutselig på grensa til Kroatia.
Igjen forandret bebyggelsen seg fra nord for grensa. Det var tydelig at kårene på landsbygda nord i Kroatia ikke holdt samme standard, og tidvis så vi også spor etter krigen som herjet i tidligere Jugoslavia, og godt inn på 90-tallet.
Da vi skulle ut på motorveien igjen, så havnet Estragon litt feil på det - og plutselig var vi på i feil retning. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Da fikk vi i stedet kjøre til byen Karlovac og kjøpe oss mat - for deretter å snu.
Vi parkerte rett utafor hovedveien, og så noen folk som satt å spiste på en uteservering rett bortafor, så vi spaserte over en plen, og slo oss ned. Menyen var relativt standard, men prisene trolig langt penere enn det som vil vente oss lenger ned på den kroatiske rivieraen.
Estragon gikk for en cheeseburger, mens Vladimir prøvde seg på en kyllingburger - med ekte kyllingfilet, og en utrolig smakfull tomat og salat. Rett og slett nydelig mat, selv om det kanskje ikke så så smakfullt ut. Brødene var forøvrig gigantiske, og en Instagram-post verdig alene.
Byen Karlovic så forøvrig veldig sliten ut i de områdene vi så, og en kildesjekk på internett kunne melde om at byen tok mange trefninger under krigen, og var åsted for mye urett under Kroatiakrigen - ikke lenger tilbake enn fra 1991 til 1995. Det var litt rart å tenke på at krigen faktisk herjet i områdene her for så kort tid siden.
Etter maten kastet vi oss ut på motorveien igjen - i riktig retning. En kikk på Google Maps tydet på at veien kom til å gå gjennom ganske så øde områder av landet, og det stemte bra. Motorveien sydover mot Rijeka og Split hadde blitt bygd opp etter krigen, og gjorde at man på en raskere måte kunne knytte hovedstaden Zagreb til kysten - og gjøre turismetrafikken nedover mer effektiv.
Etter et godt stykke i marsjfart på 130 svingte vi innom en av relativt få rasteplasser og bensinstasjoner for å få oss en beinstrekk og et dobesøk. Det vsr tydeligvis flere ute i samme ærend, for det stimlet av folk overalt. Doene var overraskende rene, og gratis - så da fikk det bare gå at folk flest der også benyttet muligheten for å ta seg en blås. Det er litt snodig for oss nordmenn å se hvor mange som fortsatt røyker når vi kommer langt nok sydover. Slik var det i Tyrkia i fjor sommer også. Det var flere som stod i sola eller på dass og røykte, enn de som satt inne på bistroen og spiste.
Vladimir måtte så klart innom stasjonen og supplere med noen lokale overraskelser i form av noe merkelig chips på tilbud, og en lokal colakopi med urter. When in Rome do as the Romans
Vi kastet oss ut på motorveien igjen, og satte klampen i bunn sydover. Vi fikk en større fjellkjede vest for oss, og regner med at vi på et tidspunkt måtte forsere denne.
Etter en tunnel på seks kilometer var vi igjennom. Landskapet endrer seg radikalt til et mer goldt middelhavslandskap, og vi begynte nedstigningen til havnivå.
Nå var det straks vegen til avkjøringa syd for Sibenik, der vi skulle følge veien helt ut til havet for å finne destinasjonen vår for de fire neste nettene.
Etter påtrykk fra sunnmørske Vladimir, så hadde vi bestilt rom helt uten måltider, så vi stoppet innom en diger matbutikk rett før avkjøringen til hotellet, og bunkret opp med litt godsaker til rommet - både av vått og tørt.
Sola var i ferd med å gå ned da vi parkerte utenfor hotellet, og sjekket inn på rom 531.
Hotellet så overraskende fresht ut, og som det beste av alle alternativene vi kikket på. Her så det rett og slett ut som charter-heaven. Ingen skrikende gjess. Kun en del høylytte, men Sydenkoselige, gresshoppelyder.
Den trivelige jenta i resepsjonen kunne overraske oss med oppgradert rom - free of charge. Jammen meg ikke verst. Nå kostet det litt i overkant av hva gjerrigknarken Vladimir hadde sett for seg i forkant, men Estragon var oppglødd og mente det var et varp. 7500 norske kroner delt på to for fire netter. Uten måltider.
Men så fikk vi en egen velkomsthilsen, og ei vannflaske og en pakke sjokolade som complementary.
Men hvor var balkongen?? Visst var vi sikkert oppgradert, for rommet hadde en liten sofa. Men noen balkong så jeg ikke.
Jeg hastet ned igjen til resepsjonen, og bar meg over at vi egentlig hadde bestilt med balkong. Jenta bak disken kikket på ordrebekreftelsen, trakk på skuldrene, og smilte; Det er fransk balkong!
Vel har jeg hørt om både fransk hotdog og fransk åpning, men skulle franskmennene også tulle til balkongen!? Jo, visst. Fransk balkong var visst kun muligheten til å opp vinduet som ei dør. Hva skal jeg med det? Vel, vel. Jeg måtte bare bite det i meg, og sa; sorry… lost in translation.
Etter å ha pakket ut og ordnet litt på rommet, samt tatt en dusj for å våkne litt, så var vi ved halv elleve tiden klare for å rusle ut en tur for å kikke på området. Jenta i resepsjonen hadde gitt oss et kart og en forklaring på hva som fantes. Det var tydelig at vi hadde uppet gamet til en resort. Hotellet, Jura, var det midterste av tre søsterhotell, og ute var det både bassenger og fri bane til stranda. Rett syd var det beach clubs og restaurant, mens en spasertur nordover langs strandpromenaden fant vi et partyområde, noen butikker, et antikkens torg, og en søtsaksbutikk.
Tilbakemeldingene på nett fra tidligere gjester kunne melde om stive priser på en del. Vi kunne bade i bassenget gratis, dog - med gratis håndkle til låns. Så veldig ille kunne det ikke være. Skulle vi ha senger på stranda kostet det 10 Euro per dag, og en slags mini-bungalow 30.
Men hva med prisene for mat og drikke?
Vi ruslet bort til disco-området, der vi hørte høy musikk og så strobelysene blinke. Der var det familie-disco, med overtrøtte unger med på scena. Fullt av liv - som på en ekte charter-resort.
Vi bestemte oss for å sette oss ned, og bestille noe fra baren. Estragon kjørte øl, mens jeg måtte prøve en Mojito. Drinken kostet 12 Euro - ikke langt unna det den gjør i Norge, men selv om alkoholmengden nok var større, så var gjennonføringen dårligere. Jeg kunne lagd den mye bedre selv. Den var også hakket ned fra den jeg kjøpte i Faak am See i går. Jaja. Man kan vel ikke ha for store forventninger.
Vi moret oss med å se på folket, og en lokal saksofonist, som tuslet rundt og spilte “oppå” musikken fra DJen.
Plutselig stod han over Estragon, og spilte til ham personlig. Jeg var dessverre alt for treg i avtrekkeren med å ta bilde, men fikk filmet litt i det han passerte, og Estragon knakk ut i latter.
Det ble med den ene drinken. Det hadde vært nok en lang dag, så hotellrommet fristet.
Vi ruslet en tur sydover langs promenaden, før vi snudde og gikk inn igjen på hotellet. En lang dag var ved sin ende, og begge gledet seg til en god natts søvn - og til å bare være på stedet hvil i morgen.
Vel oppe på rommet så jeg Estragon le litt for seg selv. Han moret seg godt med det faktum at Vladimir hadde dratt med seg en diger kjørbag inn på rommet: Jeg bor et utall netter på hotell gjennom året, men det her er en av de få gangene det er med noen med elektrisk kjølebag!
Skriv det på bloggen din, du!
Nå var det vel natta?
Men hva er dette? En dobbeltdyne? Dobbeltseng forrige natt gikk fint som bare det, siden vi hadde hver vår dyne. Her måtte vi dele.
Vladimir meldte seg frivillig til å ta en for laget. Jeg kan bruke teppet! Jeg sover like godt om jeg har dyne, teppe, soveposte eller nada over meg - så det spiller faktisk ingen trille.
Estragon bredte dobbeldyna rundt seg, snudde ryggen til - og sovnet.
Vladimir gjorde ferdig blogginnlegget på sengekanten, og tenkte frem mot morgendagen - da vi endelig kunne se hvor flott det faktisk er utenfor her.
Bildet fra nettet tror jeg nemlig ikke lyver:
Før jeg også snudde meg rundt, og stappet voksdottenene langt inn i øregangene, så måtte jeg sjekke Yr. Utrygt for regn lørdag og søndag. No shit, Sherlock? Det hadde jo vært typisk min flaks.
Jeg blundet øynene, og tenkte på sola. Tanker skapet, sies det. Det tror jeg vel neppe - men i morgen; i morgen blir det SOL!