I dag fyller mannen med en av de Norges mest spennende og særegne stemmer 47 år.
Den 9. november 1973 kom nemlig Willy Marhaug til verden i Bergen. Han vokste opp i bydelen Loddefjord, som opp gjennom årene har fostret en rekke norske artister. Som 15-åring startet han bandet Poor Rich Ones sammen med kompisen Espen Mellingen, ved siden av at han faktisk var et stort talent innen vektløfting.
Poor Rich Ones vant en lokal bandkonkurranse (LO-Rock) i Hordaland allerede i 1990, og fra året etter begynte de å gjøre seg litt kjent i musikkmiljøet i Bergen. Willy kombinerte musikken og vektløfting i starten, men siden 1991 var det fullt fokus på musikken. De fikk etterhvert platekontrakt med Rec90, og i 1996 ga de ut sitt første album, The Naivety’s Star
Poor Rich Ones var ikke snauere enn at de rasket med seg Spellemannsprisen i klassen rock for sitt andre album året etter.
Mitt favorittalbum med Poor Rich Ones er det siste studioalbumet de ga ut, Happy Happy Happy (2000). Muligens ei plate som i mine ører ville gått inn på ei topp-10 liste over norske utgivelser - så bra er den!
Året etter kastet dessverre bandet inn håndkleet, siden Mellingen da hadde forlatt bandet, og Willy heller ville satse på en singer/songwriter/country-karriere- under artistnavnet William Hut.
Willys stemme er av den mest særegne i norsk musikkhistorie, og en stemme jeg har likt over snittet godt siden første gang jeg hørte den.
Mitt første musikalske møte med ham og bandet var da jeg kom over en coverversjon av låta «Mummy’s Home» - som dere sikkert husker fra den rumenske musikalfilmen «Med Grimm og Gru» (1976). Ja, den med geitefamilien og ulven, som kom på døra til førstnevnte for å prøve synge sangen like fint og flott som geitemor. Det klarte han ikke, men det klarte så absolutt Willy Marhaug.
Den siste tiden har Willy Marhaug forøvrig stort sett jobbet med sitt nye band, Sail by Summer, som ga ut sin første plate i fjor.