Allerede fra første låt hadde Olivia Rodrigo hele arenaen i sin hule hånd. Både hun, bandet og alt av staffasje rundt var profesjonelt til fingerspissene, og selvfølgelig skreddersydd for arena-formatet. Ingenting galt med det. Så får heller de audiofile surve over at lyden er dårlig på Fornebu. Det hadde den også vært med hvilket som helst annet band på scena.
Men det var det ingen som brydde seg noe om, annet enn et par-tre journalister. De er jo samtidig betalt for det.
For fra første sekund, og helt til hun takket av for seg etter 23 låter – så var det Beatlemania inne i hallen. Til en så stor grad at ingen tenkte over at det kom noen dråper fra taket. Det leste vi alle om for første gang på nettavisene på vei ut av lokalet.
Rodrigomania!
Ungjenta snakket med publikumet. Hun klarte å skape det hjemmekoselig, og gjøre at samtlige følte seg sett – i en arena med 25,000 mennesker. Det i seg selv er en bragd.
Settet fulgte nøyaktig samme rekkefølge som før i turneen. Guts Tour, etter hennes nyeste – og andre – plate «Guts».
Spill your Guts, stod det på T-skjortene. 14-åringen måtte så klart få en. Jeg har aldri vært mer sikker i min sak på å punge ut 550 kroner for ei bomulls-t-skjorte som sikkert kostet en 5’er i innkjøp. Det var verdt hver eneste krone. Som et minne for livet. Fra en kveld hun vil huske til hun blir 90, og som hun kan fortelle barnebarna om med stjerner i øya.
Akkurat slik de som var i Njårdhallen på 60-tallet forteller sine barnebarn om. Eller de som opplevde Beatles på 60-tallet. Eller jeg som oppdaget Muse som et ukjent oppvarmingsband for Live på slutten av 90-tallet.
Olivia viste at hun mestret mange forskjellige sjangere, og selv om musikken av de fleste går inn under sekkesjangeren «pop» - så var det mer rock og punk, enn det var pop. For hva er vel pop? Populærmusikk! Ok, da. Dette her var åpenbart populært. Så kall det pop om du vil.
Et par låter ble fremført akustisk, sammen med gitarist Daisy Spencer. Begge satt på rumpa ute på den ene vingen på scena, med beina i kryss. Akkurat som om de ville ha sittet på gressplenen ute i storefri. Alltid allikevel med et flørtende blikk mot publikum, som ble forsterket for samtlige gjennom at hver bevegelse hun gjorde ble forstørret på den store LED-skjermen, takket være et heldekk av kameraer som hele tiden var i sving.
Et par låter fremførte hun bak pianoet. For hun kan spille! Gitar også. Hun fikk på seg en akustisk gitar, og stod ikke tilbake for noen andre i bandet.
Høydepunktet for de fleste under myndig alder i salen, var allikevel da hun lot seg heise opp på en gigantisk halvmåne, der hun satt og snakket med publikum, mens hun ble «kjørt» rundt over publikums hoder – før hun også fremførte to låter fra «oven».
Mot slutten av konserten, så var det rockens tid. Rock of Ages. Svenske Moa Munoz og nevnte Daisy Spencer gikk frem på hver sin scenevinge, og rocket taket av Unity Arena, som den visst nok nå heter, før de ble jublet av scenen.
For en del i salen, så var nok dette den første store konsertopplevelsen, akkurat slik som for min 14-åring. Det gjaldt ikke bare barna, men også en del av de foresatte. Rett nedenfor oss satt ei mor med sin 11-åring. De danset og koste seg gjennom hele konserten, men reiste seg og skulle gå, da Olivia forlot scena med bandet, og forsvant backstage.
Jeg følte jeg måtte si det til dem, at de nok bare kunne vente – for det ventet ytterligere to låter. Overrasket, men lykkelige, fant de veien tilbake til setene sine – og så kom Olivia og bandet på scena igjen for sine to-låters en core.
Så var kvelden over, og 25,000 hadde fått det de hadde betalt for – og mere til. Selv jeg trodde på Olivia da hun sa hun elsket Oslo, og at dette var det beste publikumet hun hadde sett til nå. Det sier hun så klart hver gang. Hun vet jo veldig godt hvilke knapper hun skal trykke på.
I tillegg skapte hun desibelrekord i arenaen, da hun sa «Tusen takk» på norsk – vel vitende om at hun nå pugger dansk aksent før morgendagens andre konsert i Norden – i København.
Samma det! Det fungerte, og til og med jeg trodde på henne!
Oppvarmer denne kvelden var ei jente som het Remi Wolf. Ikke helt min kopp med te, men en energibunt av de sjeldne. Visst nok en tidligere Idol-deltaker, og vel og bra er det.
Personlig så var jeg vel litt misunnelig på amerikanerne, som hadde fått oppleve det legendariske 90-talls bandet «The Breeders», med Pixies-bassist Kim Deal i spissen. For Olivia Rodrigo er også en die hard The Breeders-fan – og forente dermed både sin musikalske oppvekst med farens CD-samling, med sin egen musikk – og introduserte samtidig The Breeders til en hel ny generasjon med unge jenter, som aldri i verden ville ha funnet på å sette sine bein på en The Breeders-konsert.
Der er Olivia genial. Hun forener. Ikke bare folk på tvers av alt. Men hun forener musikk. Hun forener en 90-talls arv med rock og punk, med ny moderne musikk. Hun pakker inn sin stil og sine låter på en måte som gjør at karer som meg, som snart nikker på 50 år, får troa på den kommende generasjonen musikkelskere. Hun gir arven etter Nirvana også et musikalsk ansikt ved siden av å bare være en HM-kolleksjon.
Da konserten var ferdig satt jeg med en følelse av å ha opplevd noe historisk. På så mange plan. Iris ga konserten 10 av 10, og opplevelsen min var at dette nok kommer til å være ganske nært pallen når alle opplevelser igjennom livet en vakker dag skal summeres opp.
Jeg kaster terning i stedet, men den lander på 6 av 6. Ikke fordi jeg lot meg rive med av stemningen. Av et publikum som kontinuerlig filmet med lyset på, og som så store deler av konserten gjennom egen mobiltelefon. Slikt synes jeg ikke noe om til vanlig, men her var det på mange måter greit. Alle gjorde det, og det skapte en helt egen stemning. Det som i gamle dager var et lighter-hav på de roligste balladene, ble nå et hav av telefoner som lyste opp de mørke krokene i den digre betonghallen.
Men 6 av 6 fordi dette var helt rått levert også musikalsk. Låter, formidling, scenetekke – alt. Ti ganger bedre enn på plate, der alt som regel er litt overprodusert og sterilt – også hos Rodrigo. Live var det rått, organisk og til tider skittent. Rent musikalsk, altså. Kremt.
6 av 6 fordi jeg, som en aldrende mann på snart 50, tok meg selv i å bli rørt til tårer – helt på ekte – to ganger i løpet av kvelden. Litt på grunn av Olivia, men kanskje mest på grunn av at jeg så gleden i min egen 14-årings øyne, og følte litt på den samme magien som hun antageligvis kjente på.
Da gleder det meg stort at hun debuterte med en artist som har tatt rocken tilbake, og som har mer å melde enn bare et pent, uskyldig ansikt.
Da samtlige 25,000 skulle loses ut igjen av arenaen etter 2 timer i selskap med Olivia Rodrigo, så lyste forelskelsene lang vei. Jeg tror at alle gikk igjen litt forelsket. Enten du var jente eller gutt, om du var 12 eller 16, om du var far eller mor, og nærmet deg 60.
Glem Beatles. De kom seg aldri til Norge en gang. Olivia Rodrigo gjorde det i 2024. Og vi var der, da hun skapte musikkhistorie og evige minner, som kommer til å bli pratet om i lang, lang, lang tid fremover.
Set List:
Bad Idea Right?
Ballad of a Homeschooled Girl
Vampire
Traitor
Drivers License
Teenage Dream
Pretty isn’t Pretty
Love is Embarrassing
Making the Bed
Logical (fremført på månen)
Enough for You (fremført på månen)
Lacy
So American
Jealousy, Jealousy
Happier
Favourite Crime
Deja Vu
The Grudge
Brutal
Obsessed
All-American Bitch
EKSTRANUMMER:
Good 4 U
Get Him Back!