De to eldste sluknet visst tidlig begge to i går, og den eldste var lys våken klokka allerede ved sju-tida i teltet, og snek seg ut for å rydde litt og preppe for avreise. Da oppdaget jeg at 9-åringen lå anføttes med hodet i fotenden min. Der hadde hun nok sovna midt i en TV-serie en gang i natt.
Ikke lenge etter var det liv i henne også, og hun ble med ut for å spise litt frokost.
Da det etter hvert også ble liv i 13-åringen, så hadde vi bare tida og veien i forhold til nedrigg. I dag skulle vi begynne på den lange hjemreisen, men det var fortsatt litt uvisst i hvilken retning. Kanskje kommer vi hjem torsdag, kanskje fredag - eller kanskje lørdag. Time will show.
Da bilen var pakket gjenstod kun en frisk dusj for å tømme dusjkortsaldoen, samt gjøre sitt fornødne. Det er mye rart på toalettene på campingplasser, ass. Så ille at selv voksne folk trenger en guide på dassdøra i hvordan te seg på det hemmelige rommet. Folk, ass.
Klokka 10 var vi på veien, og eneste sikre plan var at vi skulle nordover. Der var været spådd marginalt bedre enn sørpå.
Det var tidvis god stemning i bilen, og tidvis litt murring. Jeg tror alle begynner å bli litt brakkesyke av telttilværelsen, og de to eldste var veldig innstilt på å la teltet få hvile resten av turen. I dag var planen å se etter ei billig campinghytte hvor enn vi nå måtte havne.
Ute på 22an, så fikk ungene bestemme høyre, venstre eller rett frem i starten. Evelin startet med venstre, og plutselig var vi på vei gjennom Smålendske småveger. Så kom det en høyre, og vi var tilbake på E22 etter en liten omveg. Kanskje dette ikke var tid og sted for en slik lek? Ungene falt inn i sine egne telefonverdener, og utsikten utafor vinduet var det bare fattern som brydde seg om.
Fattern tok en sjefsavgjørelse, og plottet inn Eskilstuna på GPSen. Byen der hvor ett av hans favorittband Kent kommer i fra, og en by jeg aldri har vært i før. Ungene viste tommel opp, og dermed var ruta spikret. 22an opp til Norrköping, og deretter i GPSens hender videre mot Eskilstuna.
Frokosten hadde vært enkel og restebetont, så da ungene ble sultne, så fant vi ut at tiden var inne til å prøve oss på en rasteplass-lunsj. Både kjølebag og dekketøy lå lett tilgjengelig i bilen, og et stopp innom en Coop-butikk utenfor Oscarshamn sikret oss deilige, ferske rundstykker.
Vi stoppet etterhvert på en fin rasteplass som hadde blitt kåret til länets fineste i 2021. Der fikk vi tak over hodet, og koste oss med ferske rundstykker i det fri. Men det var bitende kaldt, tross oppholdsvær.
Så kaldt at fattern febrilsk begynte å kikke etter overnatting med tak og vegger i eller i nærheten av Eskilstuna. Da slo deg meg! Jeg hadde jo opptjent en gratis overnatting på Hotels dott com til en verdi av 900 som jeg ikke hadde brukt. Jeg sjekket litt rundt, og fant til slutt ett hotell i utkanten av byen med gratis parkering, gratis wifi, gratis frokost - og fjernsyn! Rommet kostet 1200 kroner for ei natt, og det var i følge appen ett igjen! Ingenting å vente på. Jeg bestilte, betalte 300 kroner, cashet inn resten med verdisjekken, og vipps var vi sikret luksus for natten!
Turen nordover gikk forholdsvis radig, til tross for at vi totalt tilbakela nærmere 5 timer i bil fra vi dro fra Öland, men litt etter klokka 16 ankom vi Hotell Tuna Park utenfor Eskilstuna.
Vi sjekket inn, og tok kun med det mest nødvendige for natten inn fra bilen. Rommet var overraskende romslig, med et fresht og deilig bad. 13-åringen var overlykkelig over egen seng, og 9-åringen veldig begeistret for å kunne sove med pappa. Vinn-vinn. Perfekt! God stemning, endelig!
Aberet med hotell i stedet for campinghytte var at vi igjen måtte kjøpe middag ute, men rett på andre siden av veien utenfor hotellet lå et spennende, nytt bekjentskap innen fast food-segmentet. KF. Både Iris og farsan trodde med en gang det var KFC, men det var noe med fargen som skurret. Nei, dette var selveste Kebabfabrikken. “Er der der de lager kebab?” Helt sikkert!
Konseptet lignet på Subwa. Du valgte først base; tallerken, brød, rull eller quesadillas (!). Deretter valgte du tilbehør av grønt, og til slutt type kjøtt.
Evelin gikk for barnetallerken, men ungjenta bak kassa både preparerte og tok betalt for en voksenmeny. La gå, da spiser jeg av Evelin sitt.
13-åringen ville prøve Quesadillas med kebabkjøtt, mens jeg i siste liten også fikk bestilt med to vårruller - kun for å sjekke om de kunne måle seg med mine egne hjemmelagde.
Det kunne de så absolutt ikke, selv om anretningen nok var litt flottere.
Det ble så klart nok en gang alt for mye mat, og nok en gang bidro vi med matsvinn. Dessverre. Men vi må dele skyld med Kebabfabrikken, som serverte veldig rause porsjoner - noe sikkert de fleste bare synes er et pluss.
Planen etter middag var en tur ned i sentrum av Eskilstuna, før vi landet for godt på rom nr 7.
Jeg hadde sett at det var en bowlinghall nede i sentrum, og ungene elsker jo bowling. Det måtte vi bare teste ut. Jeg synes bowling er moro sjæl, men har kun spilt på tur med ungene i voksen alder - og aldri vært i nærheten av å toppe rekorden på 180 poeng fra tenåra.
Vi parkerte i et parkeringshus downtown, og ruslet bort forbi et torg og et artig dråpe-monument, før vi spaserte inn på Eskilstuna bowlingsenter - i kjelleren på en Hemköp.
Der var det raust med ledige baner, så heldigvis ingen ventetid. Vi betalte for to runder, fikk utdelt bane 2 - og fant oss sko i ei hylle som ville gjort skomaker JP Andersen grønn av misunnelse.
Evelin insisterte på å ikke ha “barnevegger” på sitt spill, selv om jeg påpekte at hun da ikke måtte bli putt hvis en del gikk i renna. Mest av alt ville hun nok ikke det på grunn av et lite press fra storesøster, som nok innså at sjansen for å slå lillesøster steg hvis hun ikke hadde hjelp av et vante. Ok, da. Men ikke noe krangling, og bare god stemning? Jada, fattern.
Far sjøl åpnet sterkere enn noen gang på første runde, og jentene ble tidlig demotivert av å ligge for langt bak. Jeg prøvde å mane til at de ikke skulle være så opptatt av poengene, men heller konsentrere seg om å ha det gøy - og eventuelt bare konkurrere mot seg selv. Men jeg skjønner det er vrient, all den tid jeg har et sterkt konkurranseinstinkt selv. Så det var game on fra første kast.
Jeg innså for første gang siden slutten av tenåringen at jeg hadde sjanse til å ta min gamle rekord, og fikk irriterende mange (mest for storesøster) strike og spear. Noen dårlige runder på slutten, og en grov bom på siste kastet gjorde at jeg endte på 169 poeng. Det beste jeg har klart siden 90-tallet.
Evelin fikk etterhvert til en god teknikk, og fikk også sin strike i midten av første runde. Hun valgte en teknikk som gjorde at kula skrudde skikkelig, men det ble litt vilkårlig hvilken vei. Uansett veldig sterk og solid innsats og gjennomføring! Storesøster fikk også noen spears, og var strålende fornøyd med på ta andreplassen i begge rundene. Fattern ga hun fort opp å konkurrere mot.
Fatterns andre runde begynte mye dårligere enn første, men mot slutten klinket han til med 4 strikes på rad, og kom seg opp på 159 poeng totalt.
Samtlige koste seg gløgg, og vi kunne sikkert holdt på enda lenger. Etter å ha feiret med litt snacks og en slusj på deling, så trakk imidlertid hotellrommet jentene. Det å kunne ligge i ei oppredd seng, med alle fasiliteter innenfor rekkevidde, var en gedigen opptur etter 10 dager i telt.
Men vi må først bortom et sted, ytret fattern - ett boligfelt.
Hæææ?
Siden jeg først var i Eskilstuna, så kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg: jeg måtte jo kjøre oppom Hagnestahillvägen - udødeliggjort av Kent sin plate Hagnesta Hill - og låta Ingenting.
I Hagnesta Hill
blinkar tv-ljusen
Jag gör vad jag kan
Drömmer mig bort
I Hagnesta Hill
bland de identiska husen
Rycker vi till
Reklamen avbryts för sport
Jeg så ingen lys fra TV’n, men en del unger som lekte i gata lurte fælt på hva en norskregistrert bil gjorde i krabbefart inne på boligfeltet. Ungene sank sammen i setene sine, og holdt seg flaue for ansiktene.
Faktisk finnes det et eget turistkart over steder som er nevnt eller hatt betydning for Kent, men jeg tenkte at nok sikkert var nok for ungene - selv om 9-åringen nok ble litt imponert over at dette faktisk var byen som indirekte hadde gitt henne sitt navn; etter Kent-låta “Ansgar og Evelyne” (sic!)
Vi vrengte ut igjen på hovedveien mot Tuna og hotellet. Det hadde begynt å småregne, og vi priset oss lykkelig for at vi skulle inn på rom 7 - og ikke inn i et telt.
Fyren i resepsjonen hadde ved innsjekk sagt at det var gratis kaffe i frokostsalen hele døgnet, og at de også satte frem litt fika mot kvelden.
Vi måtte jo sjekke, og hvilken luksus: her var det både frukt, kjeks, kaker, blingser og diverse juice og saft på huset. Ungene var i himmelen. Er alt dette gratis?
Ganske så bra til å ha kostet oss 300 kroner, ikke sant?
Jaaaaa!
Herfra og ut ble det kun digg & pleasure i de deilige sengene på Hotell Tuna Park, med både SVT barn på fjernsynet, og diverse serier på telefonen. Mer trenger altså ikke dagens unge for å være i himmelen.
Fattern derimot trengte en kaffe til. På huset. Og så var også han der, og forsvant inn i redigeringsmodus til nok et ferieblogginnlegg…
