I dag kommer ungene hjem igjen noen dager, før vi sammen tar turen opp til Forset på nyttårsaften. I tillegg får vi besøk av mitt kjære søskenbarn, som flytter inn på sofaen et par dager. De neste dagene skal vi melke siste rest ut av juleferien, som dessverre nok fortsatt oppleves som litt amputert for 14-åringen, stakkars, som har vært syk hele jula.
I dag er det attpåtil søndag, selv om jeg ikke har noen søndagsfølelse. Det er full fotballrunde i England, og det er fri i morgen. Søndagsfølelsen kommer først når jeg vet jeg skal på jobb dagen derpå. I dag kan jeg bare nyte dagen til fulle, og være oppe til langt på natt. Hvem elsker vel ikke ferier?
Hva passer vel bedre på årets siste søndag enn å starte dagen med litt mer nyoppdaget, god musikk. I anledning dagen, så tenker jeg å introdusere dere for nok en ny oppdagelse som passende nok kaller seg for nettopp søndag. Ikke hvilken som helst søndag heller...
Bandet med det litt pussige navnet “Sunday (1994)” kommer fra Los Angeles, California, og debuterte med sin selvtitulerte EP så sent som i sommer. Bandet består i all hovedsak av kjæresteparet Lee Newell, som er født og oppvokst i Slough, like utenfor London, England - og forøvrig er QPR-supporter på sin hals - og LA-fødte Paige Turner. I tillegg har de med seg et tredje medlem på trommer, som kun omtales som “X”.
Newell og Turner møttes da førstnevnte produserte Paige sitt prosjekt XYLØ, som hun hadde sammen med broren sin - da under navnet Paige Duddy - og som var noe heeeelt anderledes musikalsk enn det som de nå lefler med i Sunday (1994).
Sunday (1994) lar seg inspirere av tidlig 90-tallet og sent 80-tallet i både farger og estetikk - og da spesielt filmer i fra den perioden, som man også kan se av musikkvideoene deres. Bandnavnet er derfor også skrevet ut som en filmtittel, med årstallet i parentes bak, og bandet bruker bevisst old-school film når de gjør opptak til videoer, eller tar bilder. De er altså forfriskende analoge i en verden som har blitt alt for digital - til tross for deres relativt unge alder. Alt dette gjør at musikkvidoene også ser ut som gammeldagse hjemmevideoer fra ferieturer. Forfriskende!
Debut EPens første spor heter “Tired Boy”, og den gikk rett inn i sikringsboksen til undertegnede da jeg hørte den første gang for noen dager siden. Da de ga ut EPen i mai, så fikk de plass til seks spor. Kreativiteten flommet imildertid over, så det gikk ikke mange månedene før de ga ut en ny deluxe-versjon av samme EP, men da med ytterligere tre spor.
I'm a little bit tired, boy
Get a little bit higher, boy
'Cause you don't give a shit
And it works so perfect for you
I wish I was more like you