I ettermiddag var det duket for en årlig tradisjon som vi har hatt helt siden jentene kom til verden - nemlig å ta turen opp til Høstmælingen juletreskog, og peile ut det som skal bli årets juletre i stua. For siste gang i den leide kåken på Vingnes.
Første gang vi tok turen opp, så endte vi også opp med å kjøpe enn da innovativ juletrefot, som treet bare skulle skrus inn på. De vatrer opp treet, og borrer inn et gjengbart hull sentrert i stammen - og når treet skal inn, så er det altså bare å skru på foten - og du vil i teorien få et snorrett juletre i stua. Vel og merke hvis ikke gulvet er like skakt som her, da. Tanken er god, og selv om foten ikke er noen estetisk nytelse, så trumfer her praktiske hensyn det visuelle. Ingen ser foten når det fylles opp med pakker foran allikevel, og knapt under de nederste greinene heller.
De siste årene har vi tatt turen opp alle tre, og alltid blitt enig om tre på rekordtid. Det føles i alle fall som vi slår vår egen rekord fra år til år. Det er imponerende i seg selv, all den tid vi kan sitte en hel kveld før vi blir enige om hvilken film vil skal se - for deretter bare innse at det blir natta lenge før vi i det hele tatt får sett noe.
I år gikk også avgjørelsen ganske så raskt og smidig. Det første juletreet vi fant da vi gikk inn på tunet falt alle tre for. Vi tenkte allikevel at vi måtte gjøre en runde rundt og kikke, men endte opp med å gå tilbake til det første vi så. Heldigvis hadde de som kom bak oss, som også kikket på det, også gått videre - så da var det bare tida og veien. Treet ble tatt med til Herr Høstmælingen, slik at vi fikk borret det i bunnen, og tredd det inn i ei strømpe. Så stroppet vi det på taket på Mondebobilen, og fartet hjemover. Tradisjon tro tok vi også turen innom drive-throughen på McD - med treet på taket.
Som en hyllest til juletreet, så kunne jeg i dag ha dratt frem den gamle, tyske julesangen “Oh Tannenbaum” - eller “En bussjåfør”, som vel melodien er mest kjent fra her hjemme. I stedet blir det en annen klassisk julelåt fra Amerika, signert julesang-låtskriver Johnny Marks - som markerte seg, pun intended, med en rekke etter hvert så klassiske julesanger på 50-tallet.
“Rocking around the Christmas Tree” ble første gang spilt inn av Brenda Lee i 1958, og selv om den er coveret utallige ganger siden den gangen, så synes jeg faktisk at originalen er den som holder seg best.
Vi venter til lille julaften med å dra juletreet inn i stua, og pynte det - men vi kan om ikke annet lade litt opp med å spille litt Brenda Lee i kveld, akkurat én uke til selveste julaften!
Og hva slags juletre gikk vi for?Selvfølgelig ekte, norsk gran. Det er minst like viktig for 14-åringen som for meg. Ingen edelgran hos Tandsethers, altså!