Black Month, Week og Friday er forlengst passert for i år, men allikevel kaster både nettbutikker og fysiske butikker rundt seg med fete fonter med ordet TILBUD. Det skrives side opp, og side ned, om at folk bør trå varsomt i jungelen av disse, og refleksen bør være “gjør grundig research”. Det hjelper en del å ha likt siden til Gjerrigknarken på fjesboka. Da får man en liten pekepinn på galskapen man ser hos handelsstanden før jul.
Noen dumper prisene kunstig høyt på produkter. Den såkalte priskrigen. Den har de siste årene inntruffet rundt disse dager i desember, klemt i mellom svarteuka og kakelinna - og tanken er å kjempe om kundenes julehandel. Resultatet blir derimot stort sett at folk ender opp med langt flere glass med sennep, pakker med svisker og bakker med ferdig risgrøt enn de strengt talt har bruk for.
Derfor har noen kjeder vært såpass våkne at de har satt restriksjoner på antall kjøp. 3 pr. husstand, står det å lese foran disse produktene, som alle visst nok selges med tap. Hvordan kan de gjøre slikt? Jo, blant annet fordi avansen er enorm på en rekke av de andre produktene folk gjerne ubevisst rasker med seg på samme turen - og så klart kunstig høy resten av året på en del av disse produktene.
En slik rasjonering fungerer jo ikke hvis det ikke deles ut kort som etter krigen. Det er jo bare å ta med seg storfamilien eller gå inn og ut av butikken noen ganger, så har du fylt opp fryseren. Jeg er rimelig sikker på at en del kjører den strategien, for da vi igjen skulle prøve oss på en enkel risgrøt hos bestemor i går, så endte vi opp med x-antall butikkbesøk på Raufoss, med samme resultat - alt var revet bort. Kun den tomme pappen stod igjen i hyllene.
All skal få, sier dem. Vi vet alle at det ikke funker i praksis, i et samfunn der gribbene får større og større plass - og den sosialistiske vinden for lenge siden dessverre har løyet.
Vi fikk tilslutt napp på ei pakke, men da måtte vi innom den minste kjeden av alle, og som heller ikke hadde kastet seg på priskrigen. Til ordinær pris hadde de en hel fryser full av ferdig risgrøt. Alle skulle altså til slutt få - muligheten til å handle grøt til fullpris.
Da jeg var liten husker jeg det ble snakket om på kammerset hjemme hos oss at en gammel tante av min mor kunne finne på å gå tvers gjennom byen hun bodde i for å handle artikler som var billigere enn på nærbutikken. Akkurat som at det var en smått sensasjonell adferd. I retrospekt tipper jeg det handlet mer at hun allerede da var gammel og dårlig til beins, og at det var derfor det ble summet om det. Ikke fordi hun ble stemplet som en gjerrigknark.
Jeg tar meg selv i å gjøre det samme i dag. Jeg er ikke dårlig til beins, men velger stort sett allikevel alltid bil. Ja, det er latskap så klart. Og tidsbesparende. Men det er ikke poenget. Poenget er at jeg gjerne tar turen innom flere dagligvarebutikker for å gjøre noen gode varp, i stedet for å agere som drømmekunden: nemlig svi av hele helgehandelen i den butikken som frister meg inn med et julekupp på kroken.
Slike som meg tjener de ikke mye på når de ruster seg til priskrig. Jeg har heller ingen lojalitet til spesielle butikker. Hvis det skulle ha eksistert en lojalitet til de som produserer maten vi spiser, så måtte det vært hos primærkilden. Bonden herself. For å være politisk korrekt, og sånn passe julewoke. Men som singel og tobarnsfar, så kan jeg dessverre ikke ta de klokeste og mest etiske valgene med å kjøpe maten på Bondens marked. Jeg må dessverre ty til kjedenes egne billigmerker, som til alt overmål om dagen stort sett er dyrere enn de større merkevarene.
Jeg føler meg ikke gjerrig, men bevisst. Såpass bevisst at jeg stort sett utelukkende har lært meg til å aldri se på noen annen tekst på prislappen enn på kilosprisen. Hva selve pakka koster er meg revnende likegyldig. Da slipper man å gå på smeller, som her forleden, da jeg oppdaget at storpakningen med skivede mandler kostet over hundre kroner mer for kiloen, enn de som var pakket i små plastikk-forpakninger a 50 gram. Galskap i alle ledd, men jeg har rett og slett ikke det økonomiske rommet til å med god samvittighet da velge det mest miljøvennelige alternativet. Jeg går ene og alene på pris.
Nå skal det sies, at det sjeldent er en regel uten unntak. Så også i mine egne husholdningshandledogmer. Tidvis unner jeg meg det jeg har lyst på uavhengig av pris, og tidvis velger jeg en variant som er dyrere ene og alene på grunn av kvalitet. Men så har det jo seg slik, at det ikke alltid er prisen som sier noe om kvaliteten. Jeg har lest tester der den rimelige, frosne ribba har fått bedre score enn den ferske, småskalaprodusent-versjonen, i blindtester gjort av profesjonelle. Selv om du putter leppestift på grisen, så er det fortsatt bare en gris.
Nå er det ikke et nytt fenomen at prisnivåene kan virke urimelig - spesielt når man i retrospekt ser tilbake på annonser fra en svunnen tid.
Ta for eksempel en side av min lokalavis OA fra nøyaktig 40 år tilbake. Den 8. desember 1984 skulle folk fristes til å anskaffe seg både nye rørfjernsyn med tekst-TB, og ikke minst egne videospillere - i stereo. Hvorfor ta seg bryet med å leie med seg en movie-box for hver gang du ville leie en videofilm?
Det måtte du selvfølgelig bla opp uhorvelig mye penger for - spesielt sammenlignet med priser på mye annet.
På den andre siden reklamerte et busstur-firma for 10 dagers turer til mellom-Europa i vinterferien, med reise, overnatting og frokost inkludert. Du kunne altså ta med deg hele familien på fire på busstur til OL-byen Chamonix for prisen av én stereovideospiller. Et par tiår senere fikk du disse kastet etter deg. I dag får du helt ordinære blu-ray spillere for godt under tusenlappen, og jeg tør ikke tenke på hva du må ut med hvis en hel kvartett skal dra til Chamonix i vinterferien, med hotell og frokost inkludert.
Ikke for det Det finnes mobiltelefonprodusenter i dag som tar like mye som for en bruktbil for den nye modellen. Og det verste av alt? De selger som hakka møkk.
Jeg har gjort unna stort sett alt av julegavehandling. Det er jeg stort sett ferdig med innen vi skriver desember hvert bidige år, med noen få supplerende unntak. Ikke får mine julegaver til dyre dommer heller, men i sum så drar det seg jo nødvendigvis litt på. Det er sikkert riv, ruskende feil i de flestes narrativ. Kvantitet foran kvalitet. Det er imidlertid ikke så svart-hvitt. Jeg er heller en fan av å tenke både-og, og gjør derfor stort sett alltid god og lang research både med å finne julegaver jeg tror skal falle i smak, selv om det ikke er svindyre greier, og jeg hugger på kroken når jeg er trygg på at jeg har gjort en god deal.
Det blir litt for mange gaver under treet allikevel. Det kommer nok av at jeg har både en liten familie, og en liten omgangskrets som jeg bytter gaver med - og setter pris på at det allikevel tar sin tid på julekvelden, og at ritualet dras ut. Jeg har ikke fått hverken bortskjemte barn eller barn som ikke vil sette pris på de enkle ting eller én enslig gave av den grunn. Heller tvert i mot. Nå som de har blitt eldre, så ser jeg at de også elsker å gi - kanskje like mye som de elsker å få. Det er der gleden ligger for meg. Jeg elsker å gi. Ikke fordi de absolutt må få.
Være seg om det er noe småtterier de uansett ville ha trengt, noen morsomme og uventede ting, noe morsomt, noe de klør seg litt i hodet over, eller en og annen ting som de faktisk har ytret at de har ønsket seg.
I år har jeg ikke sett snurten av noen ønskelister heller. Det er også helt greit. Det var en tid da de krysset av for alt i lekekatalogen, men nå er det knapt så jeg får frem et eneste ønske. Det er nok ikke det at de ikke har noen ønsker, men de vet godt hvor lista ligger - og jeg tror de også har omfavnet tanken om at det mest spennende, det er både å gi og få noe som man overhodet ikke har bevisst ønsket seg.
Jula handler mest om de nære ting. De du har kjær. Det handler om tradisjoner. Om det å gjøre det gjenkjennelig. Skape minner som blir med resten av livet, og som vokser til å en vakker dag bli nostalgi.
Så handler det om å spre litt magi. Tro litt på nissen. Overraske noen, og la seg bli overrasket.
I alle fall er det slik for meg - og har blitt for mine - og det skulle altså ikke forundre meg om det ble både leppestift og gris på julaften også i år.
Dagens låt blir Dum Dum Boys sitt nydelige julekort fra livets B-side, og som minner oss på at ikke alle er like priviligerte. Julen blir for mange bare en forsterkning av alt som ikke ble som det var tenkt - og det er noe å tenke på når vi står foran ei hylle med nedpriset risengrynsgrøt, og tenker at vi skal raske med oss så mye vi kan bære, eller du ukritisk tenker at de får vel få en ny mobiltelefon, da, selv om den gamle fortsatt er fullt bruktbar.