I kjølevannet av Brit-pop bølgen på 90-tallet, så dukket det i 1997 opp ei plate som skulle gå rett inn i hode, hjerte og sjel på meg.
Bandet ble stiftet i byen Glastonbury (ja, der den legendariske festival også arrangeres) i 1993, og debuterte med plata «Replenish» i 1995.
Det store gjennombruddet kom med plate nummer to «Glow» (1997), og der var med denne jeg oppdaget dette britiske bandet.
Når sant skal sies så fulgte jeg aldri opp interessen ved å sjekke ut de to neste utgivelsene. Glow-plata var rett og slett så bra, at den kunne uansett ikke toppes.
På den tiden hang vi på Cafe Frimand, og plata snurret også en del der. Bandet kom også til Oslo for å spille konsert, men jeg fikk dessverre ikke somlet meg til å dra innover. Jeg mener at konserten hadde vært knallbra, men at publikum uteble. Reef ble vel aldri særlig store i Norge, så hvis ikke jeg husker feil tror jeg bandet tok seg tid til å håndhilse på alle de fremmøtte.
Plata «Glow» er stappet med gode låter, men den absolutt tøffeste av alle, og den med størst allsangfaktor, er definitivt første singelen «Place your hands». Selv den mest kaldblodige og stokk, stive totningen kunne ikke annet enn å svinge taktstaven og ‘danse’ med på denne.
CD-singelen ble gitt ut i forkant av albumet, og kom på markedet den 21. oktober 1996 - for 24 år siden i dag.
Bandet ga seg i 2003, men som de fleste andre band som gir seg, så trommet de sammen igjen i 2010 - og holder fortsatt på. I 2018 kom de med et nytt album - det første på 18 år, men det må jeg innrømme at jeg ikke har sjekket ut enda.
En annen fun fact er at da gitaristen ga seg i 2014, så ble han erstattet av Jesse Wood - sønn til selveste Ron Wood fra Rolling Stones. Ganske morsomt, egentlig - siden en av de første store jobbene til bandet i startfasen av karrieren var som oppvarmere for nettopp Rolling Stones, på en UK-turne i 1994.
Så opp og stå, alle sammen, og come place your hands!