Etter en forferdelig sesongstart i august 2009, med et 0-5 tap borte mot Gillingham, spilte Swindon seg sakte men sikkert bedre utover sesongen, og endte sesongen på en fin 5. plass og dermed play-off.
I semifinalen møtte Swindon London-klubben Charlton over to kamper, og vel vitende om at Charlton er ett av lagene Swindon historisk sett har gjort det dårligst mot, så var jeg vel ikke særlig optimistisk.
Swindon vant hjemmekampen 2-1, og tapte borte med samme siffer. Dermed ble straffesparkkonkurranse om den gjeve Wembley-billetten. Swindon gjorde jobben, og da den utlånte Liverpool-backen Stephen Darby satte siste straffa i mål, så eksploderte det både i bortesvingen på The Valley, og i ei leilighet i Sandheimsbakken på Lillehammer.
Vi var klare for Wembley, og var én kamp unna den gjeve Championship-ligaen for første gang siden nedrykket våren 2000.
En ting var sikkert: dette måtte jeg ikke gå glipp av! Jeg tok fri fra jobb, fikk med meg en kamerat, og bestilte billetter. På Wembley hadde vi også avtalt å møte Bernt, som jeg sist hadde sett da vi var i Swindon sammen i 93/94-sesongen, hans samboer, og en annen Swindon-fan fra Norge (Stian) - som hadde tatt kontakt i forkant av finalen.
Etter at vi fikk installert oss på et billighotell i London, så bar det opp til Wembley i god tid før kampstart. Der traff vi de andre nordmennene utenfor, og gikk inn på det imponerende stadionanlegget, som hadde blitt pusset opp til sin nåværende form bare tre år tidligere. Der ble det tid til litt skravling, litt mimring og et par pils, før vi inntok plassene våre i Swindon-svingen. Bernt hadde tatt med seg et norsk flagg for anledningen, og vi fikk med oss både oppvarmingen og den stadige strømmen av tilskuere som fant plassene sine rundt oss.
Da kampen startet var det 32,000 kledd i rødt, og litt over 40,000 kledd i blått. For en stemning, og for en opplevelse dette ville bli!
Swindon hang greit med i kampen, men det var Millwall som tok ledelsen like før pause. Vi hadde tidligere i sesongen spilt uavgjort mot Millwall hjemme, og i siste seriekamp hadde det blitt 2-3 tap på New Den. Skulle vi klare å snu det til seier i andre omgang? Et opprykk ville virkelig satt et herlig punktum på kvelden.
Da måtte vi sette vår lit til Swindons stjerneskudd Charlie Austin, som hadde blitt hentet fra non-league, der han ble oppdaget ved en tilfeldighet høsten før. Austin var i fjor på samme tid rørlegger nede på sydkysten, mens han spilte fotball for lille Poole Town. Nå spilte han på Wembley foran 72,000 tilskuere.
Austin skulle få sin mulighet mot slutten av andre omgang, og kom seg alene mot Millwalls keeper. Dessverre ble avslutningen alt for dårlig, og det gikk et unisont gisp gjennom alle i Swindon-svingen. Det var sjansen. I ettertid viste det seg at det var en gresstust som hadde forstyrret Austin i avslutningsøyeblikket - i beste Tore Andre Flo-stil!
Kampen ebbet ut med 0-1 til Millwall, og mens de blå feiret ble vi loset ut av stadion sammen med resten av de røde. Det ble noen trøsteøl i London på kvelden, før flyet gikk hjem igjen allerede neste morgen.
Drømmen om Championship-fotball på County Ground ble knust, og i dag ti år senere er fortsatt Championship langt unna - men forhåpentligvis avslutter vi sesongen 19/20 med opprykk til League One!
Når jeg ser tilbake på lagoppstillingene, så er det noen artige bemerkninger der. Millwalls Darren Ward endte et par sesonger senere opp i Swindon, og det samme gjorde Jonathan Obika, som satt på Millwall-benken gjennom hele kampen.
For Swindon så kom Stephen Darby inn i andre omgang. Darby var på utlån fra Liverpool, og var regnet som et stort backtalent. Han hadde satt inn straffa som sendte Swindon til Wembley - og fremtiden så lysende ut. Han fikk aldri muligheten i Liverpool, og gikk to år senere til Bradford, der han ble fast på laget og fikk snaut 200 kamper. I 2017 merket han at det var noe galt med kroppen, men legene fant ikke ut hva det var før året etterpå. Det verst tenkelige ble da bekreftet; Darby hadde fått ALS i en alder av 29-år (samme nervesykdommen som Stephen Hawking hadde), og måtte legge opp som fotballspiller. I år spilte Swindon sine FA-cup kamper med en egen drakt til inntekt for The Darby Rimmer Foundation.
En annen innbytter for Swindon denne dagen er også verdt noen ord. Franske Vincent Pericard ble hauset opp som en av de mest talentfulle spissene i Europa da han i 2000 ble hentet til storklubben Juventus fra franske St. Etienne. Karrieren hans tok også en helt annen vei. I Juventus ble han fryst ut etter å ha prøvd å sjekke opp dama til en av lederne i klubben, og turen gikk videre til England, der han skulle nullstille karrieren i det nyopprykkede Premier League-laget Portsmouth. Pericard slet imidlertid både utenfor og på banen, og etter å ha prøvd seg i flere klubber på utlån, så endte han opp i Swindon i januar 2010. Oppholdet i Swindon ble heller ingen suksess, og året etter endte han opp nede i non-league hos Havant & Waterlooville. Han la opp som profesjonell fotballspiller sommeren 2012 - også som 29-åring. I etterkant har Pericard tatt en Bachelor i Business Adminstration ved Universitetet i Portsmouth, og jobber nå for et firma i London. I tillegg har han vært åpen om et langt liv med depresjon, som var en av grunnene til at fotballkarrieren hans aldri ble det den kunne ha vært. I lys av hans historie, så har han også startet selskapet Elite Welfare Management, som skal støtte andre fotballspillere som sliter med mentale problemer.
Millwall - Swindon Town 1-0 (1-0) T: 73,108
Målscorer: Paul Robinson (39)
Millwalls lag: David Forde - Paul Robinson, Tony Craig (Andy Frampton, 44.), Scott Barron, Darren Ward - Danny Schofield, Shaun Batt (Chris Hackett, 70.), Nadjim Abdou, Liam Trotter - Neil Harris, Steve Morison
Swindons lag: David Lucas - Scott Cuthbert, Alan Sheehan (Stephen Darby, 67.), Kevin Amankwaah, Jean-Francois Lescinel - Jonathan Douglas, Jon-Paul McGovern (Alan O’Brien, 73.), Danny Ward, Simon Ferry - Billy Paynter (Vincent Pericard, 81.), Charlie Austin
Dommer: Colin Webster
