Fredag 19. april var det endelig dags for en ny tur til Ringebu og idylliske Arnemoen Gard. På plakaten stod den svenske artisten Jesper Lindell, sammen med sitt backing-band Brunnsvik Sound - hvis navn er tatt fra Lindells hjemsted utenfor Ludvika i Dalarna.
Jeg hadde prøvd å lure med meg en kompis eller tre uten hell, og tok derfor turen oppover alene, vel vitende om at jeg sikkert kom til å kunne sosialisere meg med noen andre music lovers. Ikke for det, jeg trives utmerket godt også i mitt eget selskap, og har ingen kvaler med å dra på hverken turer eller konserter alene. Noen ganger er det til og med akkurat det jeg trenger.
Som regel murrer det litt i tålmodigheten når jeg må vente, og derfor hender det ikke rent sjeldent at jeg skraper på dørene på steder som ikke enda har åpnet. Så også i kveld. Da jeg svingte inn på tunet til Herr Hagestuen, så var parkeringsplassen utenfor låven tom. Noen små geitekillinger hos naboen hilste meg velkommen da jeg gikk ut av bilen, men jeg skjønte fort at her var det folketomt - så jeg satte meg pent inni i Mondeoen igjen for å vente.
Ikke lenge etter kom basen selv ruslende fra huset med en pose i hånda, nikket mot meg for å ønske meg velkommen, og låste seg inn. Like etter kom en lokal entusiast, som jeg også har sett på tidligere konserter på Arnemoen - og jeg slang meg med på halen, og entret lokalet noen minutter før planlagt åpning.
Det ble en trivelig passiar med både Per Ove og Terje, som han het, før flere kom til gards. Litt om musikk, en del om fotball, og også litt om bloggen. Per Ove er en ivrig leser, og Terje hadde også vært innom den. Veldig hyggelig!
Det er noe med hele settingen på Arnemoen som oser av en herlig aura. Du føler deg velkommen og blant venner, selv om det er folk du egentlig ikke kjenner. Alle hilser på alle, kjøper seg noe godt i baren, og finner seg en plass. Hagestuen hadde gjort flid med borddekkingen, og var i gang med å tenne lysene på hvert bord, da også gjengen fra Lilyhammericana kom inn dørene.
Inspirert av deres sjåfør, så kjøpte jeg meg også en Brooklyn uten alkohol, og slo meg ned ved et bord sammen med musikkorakelet, Warsawa-vennen og plateentusiasten Terje Hanstad. Like etter kom en fyr ved navn Vebjørn og slo seg ned, som viste seg å være Vebjørn Bråthen, hvis navn jeg har vært borti tidligere. Han er også artist, singer-songwriter, og har vel spilt både her og på tilstelninger av Lilyhammericana-gjengen tidligere, men jeg må innrømme at jeg ikke har blitt kjent med katalogen hans enda. Det har jeg en jobb å gjøre.
Det ble en trivelig prat om både musikk, vår egen samtid, og tiden før Spotify, før de seks svenske guttene like før klokka ni entret lokalet. Mest trolig kom de da fra glimrende forpleining inne hos Fru Hagestuen, som visst nok disker opp hjemmelagd middag til alle artistene som svipper innom denne perlen av en plass.
Lindell & co. kom fra en konsert på Moskus i Trondheim kvelden før, og spiller på Røverstaden i Oslo i kveld - så da passet det som hånd i hanske med et stopp i nedre del av Gudbrandsdalen på en småkjølig fredagskveld i slutten av april.
Da bandet gikk på scenen begynte lokalet å fylle seg opp. Hagestuen meldte om 30 forhåndssolgte billetter, men det kom nok en del som kjøpte billett i døra, for det var knapt en ledig stol å oppdrive, da Jesper introduserte seg selv, og bandet dro i gang konserten med åpningssporet fra den nye plata “Before the Sun”, som kom ut i mars i år, “One of These Rainy Days”.
Fra første akkord hadde bandet publikums oppmerksomhet, og Jesper sang like godt live som på plate. Sjelfullt, varmt og smørende på en litt hustrig vårkveld i bakkene opp fra sentrum. Han takket pent for applausen, og minnet oss atter en gang på den nye plata, som utgjorde største delen av settet de hadde planlagt.
Jesper var høflig og kledelig beskjeden i småpraten mellom låtene, men tødde opp etterhvert som konserten skred frem, akkurat som publikum. Klientellet var som klientell bruker å være - noen kom for musikken i seg selv, og lyttet dedikert - mens andre igjen var der for en fest, og brukte anledning til å skravle i bakgrunnen. Det ble heldigvis aldri sjenerende, siden Lindell stort sett styrte unna sine roligste låter fra de tidligere utgivelsene.
Høydepunktet for min del var nok da han introduserte låta “A Strange Goodbye” med å fortelle at den var dedikert til sin mormor, som nylig hadde gått bort som følge av Alzheimer - og at låta var skrevet til henne; om henne - og om sykdommen. På plata har han med seg Kassi Valazza på denne låta, men live måtte han stå for alle versene selv, godt hjulpet av to av bandkollegaene på kor/backing-vokal.
I remember the day she first forgot my name
Tried to remind her through a picture frame
Lindell lurte også inn ei coverlåt i settet, til stor begeistring for en del av de fremmøtte. Han fortalte at bandet hadde savnet ei skikkelig rockelåt da de hadde øvd, og satt opp set-lista, til turneen de var ute på, og derfor bestemt seg for å dra ei gammel John Prine-låt - Nine Pound Hammer. Vel og bra det, men i mine ører ikke på langt nær så bra som Lindells egne låter. Og det er et godt skussmål i seg selv.
De fleste som hører på Lindell med band, drar fort referanser til The Band og Van Morrison, men ærlig talt - jeg synes låtene til Lindell faktisk overgår disse. Ja, jeg ser det er litt av en påstand - men jeg mener det. Det er friskt og sjelfullt med en moderne vri, til tross for at musikken er dypt forankret i en 70-tallspalett.
Etter en kort runde backstage etter siste ordinære låt, ble de klappet inn igjen og dro to ekstranummer, hvorav den siste var deres største hit fra 2017 - Moving Slow. En vakker avslutning på en nydelig konsert, som de toppet ved at Jesper og to i bandet gikk helt frem på scena, og sang to vers uplugga og uten mikrofon, før de avsluttet låta og konserten fulltallige.
Svenskene takket så for seg til stående applaus, før de inviterte alle som en til å bli med ned i hjørnet etter konserten - for å enten si hei, eller aller helst kjøpe ei plate eller ei t-skjorte.
Jeg takket Herr Hagestuen for nok en flott kveld på Arnemoen, og satte meg fornøyd inn igjen i Forden, og vendte snuten hjemover mot Vingnes - akkompagnert av de litt roligere låtene til Lindell, som jeg ikke fikk høre live denne gangen.
Befinner du deg i hovedstaden i kveld, så anbefaler jeg på det sterkeste å ta turen innom Røverstaden, i Oslo konserthus, for å få med deg disse seks karene.
De leverte så det sang etter alle som en, og jeg tror samtlige i publikum gikk ut igjen i den mørke, kjølige Ringebu-natta med et smil om munnen, og et varmt hjerte, da de siste glassene var tømt.
Takk for konserten!