Drowning Sarah i Fredrikstad,15.06.02 (one night only!)

Musikk har vært en stor del av livet helt siden jeg var barn, uten at jeg på noen som helst måte kan si at jeg fikk det inn med morsmelka. Min søster var glad i musikk, og den første musikken jeg hørte på var hennes kassetter. Allerede der kunne det gått galt, men noe av det sitter igjen som gode minner og melodier i dag. Da snakker vi Finn Kalvik, Frem fra Glemselen, Bjøro Håland, Jim Reeves og Melodi Grand Prix. Ja, også Ivan Simastuen og Håkon Banken, så klart.

Jeg liker mine gamle svisker den dag i dag takket være den musikalske arven jeg vokste opp med.

For min egen del så var det jo klart at Vazelina Bilopphøggers stod høyt i kurs. Ikke bare fordi jeg trådde mine barnsbein noen rekordlange steinkast i fra det opprinnelige brøttet, men også fordi jeg selv elsket å knuse biler. Matchbox-biler. Hadde jeg først fått en ny lekebil, så gikk det ikke mange timene før de var flate. På sommerstid ble de dratt med ut på hellene foran trammen, og slått sønder og sammen med voksen-hammer. Jeg elsket å leke bilulykker, og fabrikkerte de verste ulykkene man kunne tenke seg, med og uten forulykkede legomenn. Ikke helt friskt for omverdenen, kanskje - men jeg kom ikke så verst ut av det…

Jeg fikk min første lekegitar av en venn av min søster, og holder her min første stuekonsert foran min 16 år eldre søster og hennes venninne Heidi.

Litt etter litt oppdaget jeg at det fantes en verden utenfor min søsters kassetter. Det var ikke før etter at jeg hadde vært på min aller første konsert. Det er til og med mulig jeg må lage et eget innlegg om det en gang. Det var i følge med min søster og min mor på Bjøro Håland på Raufoss kino. I kid you not!

Så var det rocken. Som barn på bygda på 80-tallet så var det ikke til å unngå. Først puddel-style med Europe, deretter via WASP og til tyske Helloween. Så tonet jeg det litt ned når Power Ballad-utgivelsene kom, og var tungt inne på svisker fra band som Da Vinci, Giant, White Lion og Poison.

Etterhvert fikk Bon Jovi fotfeste, og jeg dro med meg kassetter til vår lokale “Ti i skuddet” (med avstemning) på Bøverbru barneskole. Jeg kjenner den dag i dag at rockefoten går hvis jeg får høre igjen Slippery When Wet.

Så utviklet det seg på naturlig vis derifra. Jeg syntes det var moro å mikse egen musikk. Satt med to kassettspillere, hvis ikke tre, og tok opp analogt fra den ene til den andre, og satte sammen på særs amatørmessig måte via REC-knappen og BASF-kassetter med tape over høla. Det var vel på tiden da Jive Bunny and the Mastermixers var populært. Jeg husker ikke i farten hva jeg kalte “mine” mixer, men det var noe i samme duren. Ukritisk som jeg var dro jeg også med disse til alters på Bøverbru barneskole, og spilte de av da vi hadde “Ti i skuddet”.

På barneskolen ble jeg meldt på et orgelkurs lokalt på Bøverbru, og fattern var og hentet et gammelt stueorgel, slik alle skulle ha på 80-tallet, uti Lensbygda et sted. Det var i og mer seg moro, men det var et herk å få meg til øve, visst. Der ble det med èn live opptreden, på Gimle aldershjem på Bøverbru, der jeg skulle spille When The Saints go Marching in med to hender på to etasjer. Jeg husker at jeg nervøs, og da det var min tur hadde jeg glemt notene mine. Mye er som kjent glemt av gamle minner, men jeg husker fortsatt gamlingenes latter da den blonde guttungen utbrøt; Jeg tror visst jeg har blitt gammel og glemsk, jeg. Like etter sluttet jeg. Noe jeg angrer bittert på i dag. Jeg skulle ønske jeg ble pushet til å ikke få lov til å slutte, og er redd for at ungene mine også kommer til å si det samme til meg når de blir voksne. Men det er ikke lett å stå i mot barns sterke vilje!

Litt etter fikk jeg meg min første kassegitar. Med nylonstrenger. Da var det frem med engelsk-norsk ordbok, og begynne å lage egne tekster, og egne melodier. Så begynte jeg etterhvert på ungdomsskolen, og da møtte jeg for første gang likesinnede. På Bøverbru holdt alle jeg hang med seg til å høre på musikk. Vegar og jeg var først ut, og med duoen Twins skulle vi erobre verden. Det ble med “En kjempehit” og “Silvergold” - låter som knapt var utenfor gutterommet på Bruflat. Så etterhvert kom Stian og Morten inn i bildet, som begge også drev med musikk, og vi hadde noen øvinger på M-senteret på Reinsvoll sammen.

Så kom videregående, og verden ble litt etter litt noe større musikalsk. Nå var 90-talls bølgen over meg, og jeg havnet på både grunge, post-grunge, alternative rock, shoegaze, slowcore (kjært barn har mange navn) og brit-pop. Litt senere kom også Americana, No-Depression over meg. Alle sjangere som har blitt med meg videre gjennom livet. Et liv som også har åpnet mange nye dører rent musikalsk med årene. Jeg har blitt glad veldig mange flere sjangere og typer musikk siden vi bladde om til et nytt århundre. Post-rock og Electronica, for å nevne noe.

Tilbake til videregående. Der møtte jeg Erik, som spilte i opptil flere lokale band. Han hadde totalt gehør. Jeg manglet noe som helst. Jeg har aldri klart å spille noe som helst uten å ha ting foran meg, så det var totalt fiakso da jeg ble dratt med på ei øving med Black Angels for å jamme. Nei, jeg fikk nok holde meg til gutterommet, og lage mine egne greier der.

Det begynte med nødrim, og gikk over i å bli mer og mer dystert. Kanskje en sammenheng med at fattern døde etter to års kamp med kreft, samt det faktum at jeg som tenåring proppfull av hormoner, men med alt for lav selvtillitt til å i det hele tatt snakke med jenter, måtte få det ut et sted. Det gikk fra dur til moll ganske radig, og tekstene sirkelet stort sett rundt ønsket om å bli sett vs. ønsket om å ikke bli sett, om hemmelig kjærlighet og om frykten for avvisning.

Vår “Raufoss-gjeng” fusjonerte så med “Gjøvik-gjengen” som vi ble kjent med i løpet av videregående, både via felles interesser og felles fester. Mitt søskenbarn Jan Erik var i denne kretsen, så vi fikk på nytt kontakt igjen ut over det at vi var i blodsslekt. Etterhvert ble vi en sammensveiset gjeng som begynte å henge på steder som Cafe Frimand og etterhvert pøbben på Gjøvik - der det gikk i røyking, kaffedrikking (mer det en øl) og musikkprat. Denne perioden skulle også forme meg mye i forhold til musikksmak. Her fikk jeg i alle fall mine overdoser av musikk jeg ikke likte. Så takk skal dere ha. Ja, visst, det finnes mye bra soul og jazz i verden, men etter litt for mange torsdag-jammer med Viken FHS-elever og lokale helter blottet for evne til å lage musikk, så kjenner jeg at det går litt kaldt nedover ryggen når jeg hører utvalgte låter og typer musikk den dag i dag. Samtidig åpnet det opp for mye nytt også.

Pøbben. Pub Anfield, senere Pub Ampfield, var vårt tilholdssted i en årrekke fra 1995 og til jeg flyttet fra byen i 2005. Nå er puben lagt ned, og Egon har flyttet inn.

Som da jeg overvar Zotora fra Drammen, og fikk det for meg at jeg også skulle være med å spille på Didjeridoo. Jeg hadde tross alt skrevet særoppgave om Aboriginerne på ungdomsskolen! På en av mine Oslo-turer slang jeg innom Shangri-La, og gikk ut igjen med en Didjeridoo, som fortsatt er i hus. Prosjektet “lær sirkelpusting” ga jeg imidlertid fort opp når det begynte å gå trill rundt for meg.

Gutta fra “Gjøvik-gjengen” var allerede den gangen semi-etablerte musikere med både talent og vilje, og de hadde spilt i diverse band i flere år allerede. De inspirerte også meg, da de lagde egen musikk - og da vi fusjonerte og ble én gjeng, så var det et vennskap for evig. Her fant vi klanen vår, og da tror jeg at jeg prater for alle. Dere vet alle hvem dere er.

Jeg for min del holdt fortsatt på kun på gutterommet. Jeg hadde vel egentlig god selvtillitt i forhold til det å skrive låter, men jeg ble aldri god på gitar, og kunne vel strengt talt aldri synge - så derfor ble ambisjonene om å bli rockestjerne omtrent like fort nedsablet som de tidligere ambisjonene om å bli fotballproff. Men drømmene kunne ingen ta fra meg, og jeg syntes fortsatt det var moro.

Etter videregående så begynte jeg å jobbe som telefonselger, sammen med blant annet Erik. Der møtte vi Kine, som spilte trommer, og vi startet bandet Keyser - oppkalt etter protagonisten i filmen De mistenkte - Keyser Söse. Vi holdt på på Nordlia grendehus, og fikk med oss både Pål og Morten. Jeg skjønte vel fort at dette heller ikke ble noe som man kunne vise seg frem i offentligheten med - musikalsk altså - så det ble med minnene - hvorav noen minutter fortsatt finnes på en VHS her i huset. Det nærmeste vi kom groupier var de få som fra tid til annen ville høre på, og satt høflig i sofaen og lyttet mens vi spilte.

Silvertongue spiller en av sine uttallige konserter på “pøbben”.

Kompisene mine gjorde det godt i bandet The Silvertongued Devils, senere Silvertongue. De kom seg til og med litt ut av Gjøvik, og fikk laget ei plate med selveste Chris Eckman og Malcolm Burn på produsentsiden.

Etter litt påtrykk, så ble det til at vi også skulle gjøre et forsøk med mine låter. Stig, Baffen og Bengt Otto kastet seg med, og vi hadde noen øvinger oppi Mustadroa. Jeg var en drømmer, så for meg var det ofte alt rundt mer enn selve musikk som næret opp tilværelsen. Jeg kunne prosjektere art-work til plata, og brukte mye tid på å finne gode bandnavn osv. Det var på sett og vis mindre farlig enn å selv skulle fronte noe. Dessverre. Vi spilte kun mine låter, og jeg fant et navn som jeg mente passet inn for musikkstilen. Drowning Sarah. Ingen dypere tanke bak dette enn at det skulle reflektere stemningene. Det var fortsatt moll, og det skulle være lengsel, tap og tristesse.

Baffen i sitt rette element, bak trommene i øvingslokalet.

Gutta mine var alle særs habile musikere, og jeg hadde selvinnsikt nok til å skjønne at jeg måtte droppe gitaren. Så det ble til at jeg prøvde å få frem mine ideer, og konsentrere meg om å synge mine egne låter. Vi spilte inn et par-tre låter, som fortsatt dras frem en gang i året rundt leirbålet på de årlige kanoturene til Fjorda - men det er mange år siden jeg selv har hatt de på disk. De befinner seg forhåpentligvis fortsatt på en sky eller en telefon på Gjøvik.

Men hvor ville jeg? Jeg har blitt dytta på mange ganger, men aldri sett potensialet enn at dette skulle bli noe mer en en hobby. Hadde jeg hatt en fantastisk sangstemme, så kanskje. Men det skorter på det også, og for meg er stemmen mye av essensen og det som bærer musikken frem. Og når jeg ikke hadde den stemmen jeg i hodet mitt skulle ønske jeg hadde, vel så endte det vel bare opp i øvingsrommet eller på gutterommet da.

Men sommeren 2002 hadde Silvertongue, som nettopp hadde byttet navn, landet en spillejobb (jobb og jobb, det var vel mer et tapsprosjekt for å komme ut en tur) i Fredrikstad. På St. Croix-huset skulle de ha noe de kalte for Maraton-rock. Datoen var lørdag 15. juni, og en stund i forveien sier Stig; “Jo, også har jeg meldt på Drowning Sarah, også”.

Jeg kjente prestasjonsangsten og selvkritikeren våknet omtrent før han hadde avsluttet setningen, men måtte jo bare gå for det. Jeg hadde aldri stått på en scene før, hvis man da ser bort fra en skoleavslutning med viserock-klassa på Reinsvoll ungdomsskole, og nevnte opptreden på gamlehjemmet. Jeg trøstet meg med at vi skulle spille tidlig, og at det nok trolig ikke kom noen for å se på.

Vi øvde vel omtrent som normalt frem til avreise, og selv om dette var en helt ubetydelig greie for Silvertongue, så var frontfiguren i Drowning Sarah svett i sjela de tre timene i bil nedover til Fredrikstad.

Vi var vel en av de første som skulle på, på en av scenene i St. Croix-huset. Dette var første og siste gang jeg var i Fredrikstad, men jeg kan ikke si at jeg husker noen verdens ting av byen. Mitt fokus var anteligvis å ikke svime av eller få fullstendig panikk.

Herr Tandsether med nervene i spenn synger for et nært folketomt St. Croix i Fredrikstad.

Som tenkt, så var det knapt folk i lokalet da vi skulle spille, annet enn den kontigenten som fulgte oss i fra Gjøvik. Jeg vet at daværende kjæreste til bassisten filmet konserten, så et eller annet sted finnes faktisk opptaket fra tidenes første og siste Drowning Sarah-konsert. På et eller annet gammelt format. Hvis det da ikke har blitt borte i flyttinger. Eller kastet.

Med solbriller på den mørke scena, litt for å beskytte min egen angst, så var det bare å gønne på. Bandet låt jo som ei kule, og jeg sang så godt jeg bare maktet. Hukommelsen min var for øvrig like dårlig den gangen. Jeg har alltid hatt problemer med å lære meg tekster utenat. Selv mine egne. Så jeg var avhengig av å bære med meg stensiler med tekstene, for å ikke rote meg fullstendig bort eller få black out.

Men jeg kom meg igjennom. Jeg kan ikke huske rekkefølga på set-lista, men jeg lurer på om vi ikke spilte fire låter. Laughing, var i alle fall den ene. Så er husken litt dårlig. Kunne det være August Queen og Lucky? Jeg husker rett og slett ikke…

Vi avsluttet i alle fall med Several Miles husker jeg. Det er vel det jeg angrer mest på, at vi aldri fikk spilt inn en versjon av den for ettertiden. Men den bør som nevnt finnes live på en gammel DV-kassett fra Fredrikstad.

Jeg husker ingen verdens ting av det som videre skjedde etter konserten. Jeg var vel så skitnervøs at det ble en såpass utladning at alt gikk i svart etterpå. Men i adrenalin-rusen husker jeg at jeg syntes det var moro også. Da jeg var ferdig. Jeg husker hverken Silvertongue-konserten, om vi så noen andre band, eller noe fra hjemturen etterpå. Så da er det vel kanskje greit at dette ikke ble noen levevei på flere måter.

Silvertongue på sin side holdt stand en del år, og jeg var ofte med som fan, være seg på Blue Monk i Oslo eller foran to betalende fylliker på en pub i Kongsvinger.

Men så kommer jo livet, og jobb, familie, barn og andre forpliktelser gjorde at selv ikke de klarte å gjøre bandet til noe levebrød - men de fleste er fortsatt (semi)-aktive på musikkscenen i andre former og konstellasjoner.

Jeg fortsatte å lage låter, og jeg har fortsatt to fulle permer liggende med gammelt materiale. Mye av det tåler absolutt ikke dagens lys, men en del synes jeg i all beskjedenhet fortsatt har noe.

Så gikk lufta litt ut av den ballongen da jeg etter hvert fikk andre ting å tenke på i livet, med katt, kjæreste og kjellerleilighet. Kjæresten flytta ut, jeg sa opp jobben, flyttet til Lillehammer, ble student, fikk ny kjæreste, og to barn. Det skulle sikkert ta nærmere 15 år før jeg igjen plukket opp gitaren, og igjen begynte å lage musikk. Fortsatt mest for meg selv, og mine nærmeste. Med en slik frekvens på gitarspillingen, så blir man aldri god på gitar.

Hadde jeg fått levd opp igjen, så skulle jeg absolutt lært meg flere instrumenter, og gjort en innsats for å bli flink på gitar. Jeg har alltid holdt meg til kassegitar, men skulle gjerne lekt meg mer med el-gitar opp gjennom. I løpet av årene har jeg også fått en bredere musikalsk horisont (men samtidig kanskje også smalere på sitt vis), så hadde jeg hatt tid og energi, så burde jeg ha tatt opp igjen tråden fra da jeg rundt år 2000 oppdaget “Music 2000” på Playstation, og satt meg godt inn i et eller annet moderne musikkprogram. Jeg er sikker på jeg kunne godt Kygo i næringa med riktig utstyr, teknisk kunnskap og notelære. Kremt.

Men nei, jeg er på stedet hvil, og klimprer litt når jeg får ånden over meg. Mest for meg selv. Litt på facebook når jeg vil plage tidslinja til folka, men mest for å huske selv. Og i dann og vann for mine nærmeste.

Så får det vel bli med det, hvis da ikke neste musikkprosjekt in spe vil gi meg verdensherredømme, da. Drømmene kan man heldigvis aldri ta fra meg!