Jeg oppdaget Rosie Thomas med hennes nydelige debutalbum When we were small (Sub Pop, 2001) på begynnelsen av århundreskiftet en gang, og ble umiddelbart dypt fascinert. I god, gammeldags Andy Kaufman-stil så fikk jeg ikke helt tak på henne, og det gjorde egentlig bare fascinasjonen større. Kontrastene mellom de stilfarne, vakre og til tider inderlig triste låtene hennes, og hennes komiske, barnlige, sære snakke-stemme og væremåte gjorde at spørsmålene alltid lå der. Når var hun i karakter? Når var hun seg selv? Kan man være seg selv, men samtidig være i karakter?
Jeg skjønte etterhvert som jeg leste meg opp at Rosie også var komiker, og hadde sitt alter-ego Sheila Saputo, men stemmen da hun snakket mellom låtene på platen var tilgjort, og helt anderledes enn sangstemmen.
Neste plate kom ut i 2003, Only with Laughter can you win (Sub Pop). Den fortsatte i samme gata som debuten, og tittelen på plata skapte bare flere spørsmål enn svar. Dette var åpenbart en dame med humor, men når man gikk inn i låtene, så var det mer melankoli og tristesse. Men igjen, det ene utelukker jo ikke det andre. Balansegangen er interessant, og jeg tror det er et fellestrekk for alle oss melankoliere at vi er i stand til å bruke humor og latter for det er verdt. For det er kun med latter du kan vinne.
I 2005 ga hun ut sitt tredje studioalbum, If these songs could be held (Sub Pop). Nok ei perle av ei plate.
Høsten 2005 flyttet jeg til Lillehammer etter å ha sagt opp jobben på Gjøvik, og funnet ut at jeg skulle leve livet litt i voksen alder, og bli student. Jeg var 28 år gammel første gang jeg satte meg på skolebenken igjen etter videregående, da jeg startet på en Bachelor i det som da het Visuell kultur, film og fjernsyn.
En av gulrøttene vi fikk i begynnelsen av semesteret var at de hadde en tradisjon med å dra på skoletur til Amsterdam og IDFA (Internation Documentary Film Festival Amsterdam). Dette skulle jeg så klart være med på, og var en av mange som steg på en av de to bussene på vei til Nederland i slutten av november samme år.
En yngre, litt mindre lovende Herr Tandsether, i Vondelpark, har vært på platebutikk, og tar seg en velfortjent rast før Rosie Thomas-konserten.
Jeg hadde vært i Amsterdam flere ganger tidigere, og var relativt godt kjent med byen - men jeg hadde aldri vært på konsert der, selv om jeg hadde gått forbi de legendariske konsertstedene Paradiso og Melkweg flere ganger tidligere. Jeg måtte i forkant sjekke programmet, og overraskelsen var stor da jeg så at nettopp Rosie Thomas skulle spille på Paradiso den 29. november - da kontigenten fra Høgskolen i Lillehammer var i byen. Jeg fikk overtalt en del i klassa til å bli med, og mellom alle dokumentarfilmene og festingen, så var vi en liten gjeng som gikk opp de flotte trappene til ærverdige Paradiso.
Bygget var opprinnelig en gammel kirke i fra 1800-tallet, ikke langt i fra Leidesplein. I 1965 flyttet den siste menigheten ut, og bygget ble stående tomt inntil hippier okkuperte stedet i 1967. De ønsket å bruke stedet som et fristed for kunst og kultur, men ble kastet ut av politiet samme år. Opptrinnet satte imidlertid kulturetaten i byen på ideen, og allerede i 1968 åpnet de opp igjen stedet som en kulturell hub primært for ungdommer, med offentlig støtte og ledelse .Etter hvert ble det etablert en scene, og stedet ble et arnested for motkulturer og livemusikk. Det var også her som man på 70-tallet startet det som senere skulle bli et av Amsterdams varemerker for unge eventyrlystne; nemlig sine coffee shops - der man i trygge rammer kunne kose seg med en joint og en kopp te.
Stedet ble etterhvert legendarisk blant musikkmiljøet, og verdens største stjerner kjempet nærmest om å få spille på det forholdsvis lille og intime stedet. Ikke lenge etter åpningen i 1968 spilte Pink Floyd der, og etterhvert som årene har gått så har stort sett majoriteten av kjente og store artister holdt konsert der, deriblant navn som Nirvana, Red Hot Chili Peppers, Pearl Jam, The Sex Pistols, The Rolling Stones, The Ramones og Prince - for å nevne noen.
Tirsdag 29. november 2005 var det altså dags for den spinkle, nerdete, gossine indieartisten Rosie Thomas å spille på det legendariske stedet, og i den lille salen, der hun skulle opptre, var det altså en liten gjeng fra Norge.
Vi var innlosjert ikke så langt unna, på et herberge rett ved siden av Vondelparken, så det var kun en liten gåavstand bort til Paradiso. Jeg kan ikke huske om noen andre hadde noe forhold til Rosie Thomas, men mest sannsynlig ikke. De fleste hadde sett seg ut kvelden som konsertkveld. Da skulle norske Ralph Myerz & The Jack Herren Band spille der - en konsert jeg også ble med på.
Jeg husker ikke om det var samme dag som Rosie spilte at jeg hadde sett filmen som gjorde størst inntrykk på IDFA, nemlig den blodferske dokumentaren om kult-artisten Daniel Johnston; “The Devil and Daniel Johnston” (Feuerzeig, 2005). Johnston (1961-2019) kom ikke lenger enn at han ga ut noen kassetter på sent 80- og tidlig 90-tallet, før han ble sperret inne på psykiatrisk med et vell av diagnoser, alt i fra schizofreni til bipolar lidelse. Han hadde allikevel allerede gjort seg så bemerket med sine skakke lo-fi låter at musikken hans ble tatt under vingene av mange kjente artister, deriblant Kurt Cobain i Nirvana, som ved flere anledninger brukte ei t-skjorte med bilde av coveret fra en av Johnstons kassetter. Tom Waits var en annen som lot seg inspirere av Johnston, som dessverre døde av et hjerteinfarkt i 2019. Hans mentale tilstand gjorde at han svært sjeldent var i stand til å spille live, men for alle som er interessert i musikk, musikkhistorie og mental helse - så er denne dokumentarfilmen en klokkeklar anbefaling.
Et lite sidespor, men allikevel ikke. Rosie Thomas, som var signert på Sub Pop, samme plateselskapet som Nirvana, hadde nok garantert også hørt om og på Daniel Johnston, og hennes væremåte kunne sies å på sitt vis være den mildere, kvinnelige motparten av Johnston. Rosie har opp gjennom hatt sine utfordringer med mental helse selv, og har jobbet mye for det. Det skinner igjennom på en del av låtene hennes også, men på en litt mer sober måte enn i Johnstons låtunivers.
Så gikk hun endelig på scena, sammen med sitt band. Mer “unnskyld at jeg er til” enn Hope Sandoval, i en enkel kjole, nesten litt Amish-lignende, og stø som bare hun kunne være. Var det Rosie? Var det Sheila? Var hun nå i karakter, eller var hun hundre prosent seg selv?
Rosie Thomas på Paradiso. Foto: kanskje Terje, kanskje Linn Silje, kanskje meg?
Med kassegitaren på fanget åpnet hun forsiktig stemma for å snakke med den tilsynelatende tilgjorte, barnlige stemma. Men i det hun åpnet munnen for å synge - verdens nydeligste stemme.
Jeg husker ikke noen set-liste fra kvelden, og finner den heller ikke på internett, men jeg husker i alle fall at hun sang seg gjennom alle mine favoritter fra de tre første platene, som Wedding Day, 2 dollar Shoes, Pretty Dress, Farewell, Guess it may og den såre og nydelige ungdomsskildringen Bicycle Tricycle.
Det var etter det jeg husker relativt glissent i salen. Jeg har noen bilder fra turen, men kan ikke huske om jeg selv hadde med noe å ta bilder med - så det er mulig det er bilder knipset av noen av de som var med. Credits where credits are due, men jeg husker ikke!
Hukommelsen svikter også igjen i forhold til den musikalske opplevelsen, men jeg husker jeg gikk ut igjen i den svarte Amsterdam-natten med et smil rundt munnen og en følelse av å ha fått oppleve noe ganske så spesielt og vakkert.
Denne duetten med Sufjan Stevens er veldig forklarende i forhold til kontrastene mellom Rosies snakke-stemme og synge-stemme, samt den konstante undringen på om hun er i karakter eller ikke…