Det nærmer seg slutten av året, og slutten av dette 366-dagers prosjektet. Det er fortsatt mye god musikk der ute som ikke har fått plass på årets spilleliste - og jeg oppdager stadig vekk nye. I dag rydder jeg plass til en slik ny oppdagelse.
Først blir det derimot en tur til Toten for å være med på begravelsen til tante Mina - en av fatterns fire hel-søstre. Nå er det kun tante Tora igjen. Jeg husker alle bursdagene og selskapene da jeg var ung, da det var fullt av slektninger i begge stuene uti Tandsæter. På den tiden virket familien stor, og det var den nok også - for søskenen på både min far og min mors side har vært flinke til å besøke hverandre.
Nedover i linjene treffer jeg stort sett bare slektningene mine i begravelser og bryllup. Sistnevnte kan jeg ikke huske å ha vært i, men førstnevnte har jeg vært igjennom en god del av. Det eneste søskenbarnet jeg har som er på min alder er heldigivis som en bror for meg, så da passer det også bra at jeg plukker opp ham på vei til Kolbu utpå dagen i dag. Det passer ikke for noen av ungene våre å bli med, og når sant skal sies så var tante Mina også den tanta jeg hadde minst kontakt med etter at fattern selv var borte. Mye fordi hun hadde sin egen familie, med barn og senere barnebarn - hvis sistnevnte ikker så fryktelig mye yngre enn meg .
Det er alltid hyggelig å se igjen slektninger som man ikke ser jevnlig, men denne gangen gikk det ikke lenge etter forrige tante som gikk bort for et par-tre måneder siden. Nå er det kun to søsken igjen på faren min sin side, og min mor er den eneste som er igjen av hennes søskenflokk. Det tynnes altså i rekkene, og familien blir mindre og mindre - selv om den fortsatt er ganske så stor på papiret; i alle fall hvis man begynner å summere opp alle søskenbarn og tremenninger.
Det blir uansett hyggelig å se alle igjen også i dag, og selv om settingen er en begravelse, så regner jeg det blir god stemning og en feiring av et langt og godt liv. Tante Mina ble hele 95 år, og bodde hjemme i ‘Lundhagan’ helt til i høst. Det beste minnet jeg har fra tante Mina var da hun og hennes avdøde mann Asbjørn, var med på et par sommerferieturer sammen med muttern, fattern og meg selv. Vi snakker nok enten helt på slutten av 80-tallet, eller om det kunne vært i 1990-91.
En av turene gikk til Sverige via Røros. Mina - som seg hør og bør når du kommer fra bondeslekta uti Tandsæter - dro med seg en bakk med hjemmelagde, norske kjøttkaker over grensa til Sverige. Man kunne jo ikke være sikker på at svensk mat var “etandes”. Den andre ferieturen gikk til Sørlandet, med mitt første og siste stopp innom Dyreparken i Kristiansand i min spede ungdom. Jeg har ingen detaljerte minner ut over det fra noen av disse turene, annet enn de bildene som finnes i vår fotoalbum hjemme hos min mor - men jeg husker det var veldig koselig at noen flere enn kun mine egne foreldre også slang seg med på ferietur.
Dagens låt er signert en artist som heter Davis John Patton. Han ga i 2022 ut et album for egen regning, som han selv delvis hadde spilt inn og produsert hjemme i stua hos seg selv - i småbyen Ames, Iowa. Ames er forøvrig også kjent for å ha huset en dame som ble godt voksen. I 2010 var Neva Morris amerikas eldste, og verdens nest eldste, levende kvinne. Ved sin død hadde hun bodd i Ames, Iowa, i hele 114 år og 246 dager.
Albumet låta er hentet fra har Davis rett og slett kalt “Davis”. Det er hans hittil eneste fullengder, men han har gitt ut noen fine singler på strømmetjenester siden den gang - senest én i høst.
Låta for dagen blir den flotte “Rosewood” - der det er tydelige at han har latt seg inspirere av artister som Bon Iver og Novo Amor. Right up my alley, altså.