Dag 9: Fra Tesla til Schwarzenegger

Så var avreisedagen her. Estragon hadde visst bestilt med frokost på rommet den ekstra natta, så i dag kunne vi på siste morgen i Kroatia teste ut frokostbuffeten.

Jeg gløttet først på øynene ved 6-tida, men så at Estragon sov, og snudde meg rundt og blundet videre. Da jeg våkna igjen halv ti var han long gone. Et bilde på Messenger viste at han hadde funnet frem til frokosten, og plassert seg ved et bord i bakhagen ute.

Jeg løp gjennom dusjen, fikk på meg crocs og klær, og hastet etter. I frokostsalen vrimlet det av folk. Utvalget var voldsomt, og jeg skjønte hvorfor frokosten var priset til €20 per hode. Jeg orket ikke å stå i omelett-køa. Får mark av mye folk rundt meg, så endte opp med å forsyne fra der det var ledig, heller enn å ta det jeg hadde lyst på. Ikke et personlighetstrekk jeg er stolt av, det heller.

Men slik er det. Jeg orker ikke stå i stampe. Orker ikke å forholde meg til køer der jeg enkelt kan slippe. Jeg venter for mye som jeg gjør. Kanskje permanent. På noe jeg ikke vet hva er. Jeg ble allikevel sugd inn tornadoen som virvlet forbi kaffeautomaten. Plutselig var jeg i senter. Americano. Empty Grounds. Det kom noe brunt vann ut. Jeg sjekket køa bak meg, tok med koppen min, og gikk og satte meg. Det begynte å regne, så vi flyttet oss inn. Så spiste litt av det jeg ikke hadde lyst på, drakk litt av den tynne kaffesuppa, og ruslet opp igjen på rommet for å pakke til lyden av Sveits-Norge i fotball-VM for kvinner. Det som snart ikke er lov å si.

Estragon gikk seg en tur for å klarne kropp og sjel før han skulle sette seg bak rattet igjen. 270 mil hjem. Hjem til flom, til styrtregn, til kaos. Hjem til hverdagen. Men heldigvis er det flere dager igjen til vi ser Innlandet.

Trøsten fikk være at det også hadde tjuknet ordentlig til på himmelen her også. Som at en unge hadde duppet en bred pensel ned i alt for mange gråtoner og møkkete vann, og kladdet penselen med ustødig hånd over det blanke, blå lerretet.

Estragon kom tilbake, og var nå klar for dusj. Jeg var ferdig pakket, så lå bare utålmodig på senga og zoomet ut mot flatskjermen. Jeg aner ikke hvordan kampen forløp, for øynene mine var festet til noe ubestemmelig et sted mellom meg selv og skjermen. Jeg tenkte på alt, og ingenting. Selv om himmelen tykner til, så blir jeg alltid litt evig blå når jeg innser at en sommerferie nærmer seg slutten. Men jeg skal kjempe imot helt til søndag kveld. Prøve å nyte de siste dagene til fulle. Få mest mulig ut av hvert bidige minutt. Hvert sekund. Kunne jeg ha pauset alt der ute i havet i går, da jeg lå lå rygg og fløt omhyllet av saltvann under sola, så hadde jeg gjort det. Trikset er da å bare puste. Bare være. Bare flyte. Nye sekundene. Minuttene. Bare være til. Nullstille alt. Tømme seg helt, og pause det som pauses kan der og da. Det kommer heldigvis naturlig og automatisk. Uten at jeg tenker på det som mindfullness. Naturlig mindemptyness. Ubesudlet. Fritt. I zen.

Men jeg har noe som brenner i meg. En utfartstrang. En nysgjerrighet på hva som venter rundt neste sving. Det er aldri enten eller. Det er både og. Jeg trives som best når jeg kan bare kan pause, men samtidig være i bevegelse. Det gjør jeg på tur. Mest når jeg reiser alene.

Solaris het visst hotellet tidligere. På det gamle sjøkartet over skrivepulten på hotellet, så står navnet Solaris over hele halvøya. Jeg kan nesten høre Bach. Jeg tenker på Tarkovsky.

Estragon er plutselig ferdig dusja. Nærmer seg klar. Skal bare pakke litt til. Jeg bryter meg ut av de imaginære lenkene som har holdt meg til hotellsenga den siste halvtimen, reiser meg opp, og er klar for å ut med de første sakene mine.

Tilbake på rommet har jeg bare kofferten, en pose skittentøy og en liten sekk igjen. Klappet og klart. Det er en halvtime til utsjekk. Jeg veltet ned på senga en siste gang. Og ventet. Ikke på Godot, men på Estragon.

Han var rask i svingene, så noen minutter før siste frist, kunne vi sjekke ut fra Amadria Park Hotel Jure. I disken lå det en regning på 64 Euro og ventet på oss. Vi kunne gjøre rede for 40 av dem, men klødde oss litt i hodet i forhold til hva det andre var. Jaja. Ikke noe å stå her og akkedere om, så vi dro kortet - og dro.

Så bar det ut på motorveien igjen, i retning fedrelandet. Vi hadde nå kommet frem til å ta en ny rute hjem, men vi måtte holde oss på kjente trakter fra nedfarten helt til vi kom oss til Karlovac igjen.

Med litt vedmod i halsen forlot vi kysten, og krabbet oss over fjellene som skilte middelhavslandskapet ved kysten fra det ner frodige, kuperte og rurale indre Kroatia.

Vi hadde ikke kjørt lange stubben før vi tok hjemveiens første avstikker. Jeg har hintet om at avstikkere er der opplevelsene ofte ligger. I stedet for å panke og kjøre, heller bruke litt mer tid, og kunne stikke innom mindre steder og kanskje artige severdigheter - gjerne litt utenfor masseturismen. Estragon var også på gli da han kom på at Nikola Tesla var i fra et sted like oppi dalen nord for der vi krysset fjella, og Vladimir var ikke vond å be da han lurte på om vi skulle svinge bortom der han var født. Estragon er over snittet interessert i det meste, og ikke minst alt som har med industri, utvikling, nyvinninger, oppfinnelser, teknologi, roboter og bedriftshistorie å gjøre.

Vi svingte av motorveien ved byen Gospic, og kjørte videre gjennom byen og ut på den kroatiske landsbygda. Til slutt kom vi til landsbyen Smiljan, der Tesla ble født i det herrens år 1856.

Det var bygget opp et lite Tesla-museum ved hans barndomshjem, og vi parkerte og løste billett. Det spraket i øynene til Estragon på lik linje som fra Teslas transformator da vi entret museet.

Først skulle vi få en demonstrasjon av Tesla-spolen, men på grunn av teknisk svikt, så ble vi rutet inn i et annet bygg for å se en 22 minutters dokumentarfilm om livet til Tesla, med fokus på de tidlige årene før han dro over til USA.

Jenta som var guide kunne fortelle at blant Teslas flere tusen patenter, så fikk han aldri patentert neonlyset. Men neonskilt var også i utgangspunktet en Tesla-innovasjon.

Tesla var en eksentrisk fyr, og ble aldri ordentlig anerkjent i sin tid - men hylles i dag verden over som en av de viktigste oppfinnerne noen sinne. Det hjalp lite for Tesla selv, som døde både blakk og ensom på et hotellrom i New York i 1943.

Etter filmen, så bar det tilbake til det lille huset der demonstrasjonen av Tesla-spolen fant sted. Denne gangen fungerte det, og tre frivillige fikk se sine håndholdte lysstoffrør lyse opp.

Etterpå kunne vi bevege oss fritt på området. Teslas barndomshjem var åpent dor publikum, men det var grundig pusset opp innendørs. Begge etasjene var fylt med spennende fakta om både Tesla og hans oppfinnelser.

Ved siden av barndomshjemmet lå også grendas kirke. Der var det en liten kirkegård, med flere graver og en egen minnegrav for falne fra området under 2. verdenskrig. Jeg synes kirkegårder er veldig fredfulle å rusle rundt på, mens Estragon holder seg langt unna. Han brukte heller ekstra med tid i huset.

Jeg benyttet anledningen til å sjekke ut en geocache som skulle ligge 300 meter unna museet, og gikk meg en tur innover en vei for å lete etter denne.

Rett før jeg kom til punktet der den skulle være, så gikk jeg forbi minnestedet som var etablert etter Tesla. Asken etter Tesla befant seg imidlertid ikke her, men i ei urne utstilt på Tesla-museet i Beograd.

En annen urne kunne jeg imidlertid straks finne mellom noen steiner; nemlig den med loggboka til geocachen som var gjemt ved Teslas smutronställe.

Jeg ruslet fornøyd bort igjen til museet, og satte meg på en benk for å vente på Estragon, som etter litt også kom ut igjen fra Teslas barndomshjem. Det hadde slått meg under filmen om Teslas barndom, og hans nysgjerrighet og reaksjonsmønster på ting, at det faktisk kunne vært Estragon. Mulig er han en reinkarnasjon av Tesla, hvis noen tror på slikt.

Begge var skjønt enige om at dette hadde vært en interessant og bra avstikker fra den kjedelige motorveien. Nå bar det imidlertid videre.

Vi la mil på mil bak oss, og da vi hadde passert Karlovac, og var på en ny del av motorveien for første gang for dagen, så stoppet vi en siste gang på en kroatisk rasteplass. Der er det gjerne både bensinstasjon og restaurant.

Det kunne vært lurt med en liten matbit også. Jeg har slurvet veldig med å spise for få måltider med for langt mellomrom mellom. Øynene fikk mest lyst på verdens største, og mest fristende, munnvætende Napoleonskake - men dessverre tok fornuften overhånd.

Nå ble det et til dels ufornuftig resultat allikevel - turens første pølse i brød. Med sennep.

Så bar det ut på motorveien igjen. Snart fikk vi se høyhusene i Zagreb i det fjerne, men vi fant storbyen som lite interessant å besøke nærmere - så vi kjørte bare forbi på utsiden, og tok avkjøringen mot Slovenia og Maribor.

Vi kjørte ikke lange stubben i mange-og-hundre før vi kom til grensa til Slovenia. EU fungerer utmerket, og sparer oss for mye tid da vi bare kan krysse grenser uten å bruke tid på passkontroll og kø.

Slovenia seiler opp som det vakreste landet rent utseendemessig så langt. Jeg har allerede rukket å bli småforelsket i de rullende åsene, med små klynger av hus, grender og ofte vakre kirker limt oppi åsen. Vi har bebyggelse oppe i høyden hjemme også, men her er tettsteder også lagt oppe på høydedrag flere steder, og ikke bare nederst i dalen. Rett og slett et vakkert skue, og med vakre og til dels fargerike hus.

Jeg var veldig lysten på å få logget en Geocache i Slovenia også, og Estragon svingte velvillig inn på en rasteplass der jeg hadde sett en markert på kartet. Jeg fant det fine, lille fuglehuset oppe i et tre lengst nord på rasteplassen, og kvitret fornøyd tilbake til bilen med en ny smiley i appen, og en ny souvenir i form av et nytt land på min bruker. Sjekk ut geocaching, hvis du ikke aner hva jeg snakker om. Jeg lover deg mye gøy og spennende.

Slovenia var omtrent på sitt smaleste der vi kjørte, og det tok ikke lang tid å kjøre gjennom landet. Vi kostet forbi landets nest største by Maribor, og plutselig var vi på grensa til Østerrike igjen.

For første gang på turen opplevde vi nå litt kø ved en grenseovergang. Det var kun ei fil åpen for biler, og politimannen i luka virket å sjekke vilkårlige bilister for pass og eventuelt førerkort. Bilen foran oss, med tyskere, måtte vise legitimasjon, så jeg snudde meg mot baksetet, og fiklet ut passet mitt. Estragon kom på at passet hans lå i kofferten lengst bak, men før vi rakk å spille av filmen der sjåføren bak oss hytter med nevene for at vi somler med tiden, så ble vi bare vinket igjennom. Det er vel ingen grunn til å sjekke nordmenn, tenkte han sikkert.

Vi hadde hatt litt regn på ruta da vi kjørte ned til museet til Tesla tidligere på dagen, men nå så vi det tjuknet til på himmelen igjen. Temperaturen hadde gradvis gått nedover suksessivt jo lenger nord vi kom, men det var fortsatt over 25 varme.

Estragon syntes han så lyn i sidesynet. Mulig det bare var ideer som gnistret etter møtet med Teslas liv og virke, men vi tok ikke sjansen på noe annet enn hotell for natten.

En rask tur innom kartet og en hotell-app, og plutselig var vi booket inn på et hotell utenfor byen Graz for natten. Omtrent en time igjenz altså.

Men hva er Graz kjent for? Hvor mange bor det der? Har noen nordmenn egentlig spilt for Sturm Graz, og var det ikke litt morsomt at Kühne Nagel lå tvers over veien for Wenzel? Når vi kjører, så liker vi begge å finne ut så mye som mulig av det vi ser eller passerer. Estragon vet mye fra før. Jeg vet litt. Til alt det andre har vi vår venn Google, som jeg styrer med jernhånd som passasjer.

Hvem er byens største sønn, Estragon?

-Schwarzenegger!

Det stemmer. Og vet du hva; barndomshjemmet hans ligger 3 km fra byen.

Vi kicket begge på tanken. Hvorfor ikke finne adressen. Vi har besøkt fødestedet til Tesla, så hvorfor ikke avrunde med en annen stor mann.

Jeg sjekket Google, og fant adressen til barndomshjemmet - som også her var omgjort til museum. Så klart. Vi plottet inn adressen i den lille landsbyen Thal, og ga F i at det hadde begynt å regne. Ga blanke i at det kom til å ta 30 minutter ekstra. Hotellet vi hadde bestilt lå øst for Graz. Thal lå vest for.

I et kryss med omtrent like mange armer som på en Menora, så gikk det i ball for kartleseren. Dermed havnet vi inne i Graz’ lengste tunnel før vi kom rett på det igjen. Så gikk det 10 minutter ekstra der også.

Men nå nærmet vi oss Thal. Etter å ha kjørt Postman Pat-veier og smale svinger oppover i høyden, der de klokelig hadde lagd motorveien i tunnel under.

Først da vi nærmet oss, så oppdaget vi at det også var skiltet. Arnold Schwarzenegger Museum. Smak på den, a. Vi snakker Conan. The Terminator.

Vi kunne ikke brydd oss mindre om at regnet fortsatt slo mot frontruta.

Da vi svingte av i den lille grenda, og opp en liten pakke som så veldig privat ut, så sluttet regnet. Plutselig var vi fremme ved huset der Arnold himself kom til verden i 1947. Noen får år etter at Tesla døde.

Som den yngste av de to sønnene til Gustav og Aurelia, hvorav far sjøl visst nok var så streng og brutal at Arnold så fort han fikk sjansen viste sin egen far ryggen.

Her bodde han altså under hele sin oppvekst. Spilte fotball for SV Thal, som vi kjørte forbi hjemmebanen til, litt lenger ned i svingen, og prøvde å tilfredsstille farens krav, som alltid favoriserte broren.

Løsningen ble vektløfting, som Arnold begynte seriøst med da han var 15.

The Rest is History. Som Tesla flytter Schwarzenegger etterhvert også til USA, og ble stor innenfor sin greie. I kjølevannet kom både en filmkarriere, og etterhvert også en politisk karriere. Jeg vokste opp med filmene hans på VHS. Selvfølgelig allerede da sett på med en ironisk distanse. Hasta la vista, Baby!

I’ll be Back. Den lille setningen siteres nok den dag i dag daglig verden over.

Museet var stengt, så vi kom oss dessverre aldri inn. En annen fyr hadde forøvrig også funnet frem hit utenfor åpningstiden. En ungarsk fyr med kraftig kroppsbygning stod og fotograferte statuen av Arnold da vi parkerte.

Hadde vi bare kjørt el-bil, nå - så kunne vi ladet på verdens sterkeste lader. Estragon kjente en fyr som var på el-bil ferie til Kroatia, og tipset med en humrende mine vedkommende om denne muligheten på hjemveien.

Jeg sjekket om det var en geocache i området, men det var det faktisk ikke. Litt overraskende - dette hadde jo vært et perfekt sted for en slik. Men naboene synes kanskje det er nok oppstandelse der som det er. På alle sider av Schwarzenegger-huset lå det private hus med fastboende, som levde sine egne vanlige liv parallelt med sirkuset ved siden av.

Vi er fem dager for tidlig ute!

Plutselig fikk jeg øye på et skilt, og så på ei infotavle at 30. juli var det duket for fest her. Fiesta la vista, Baby! I anledning grendas store, sterke sønn sin 76 års dag.

Vi skrattet litt over opplevelsen av å ha vært i både Nikola Tesla og Arnold Schwarzeneggers barndomshjem innenfor samme dag, mens vi satte oss i bilen igjen, og begynte på melkeruta ned mot byen, og videre snirklende gjennom Graz’ gater, for å til slutt komme ut igjen sydøst for bykjernen.

Hotellet for natten lå rett utenfor bygrensa, i landsbyen Hart. Hart bei Graz. Ironisk nok rett ved siden av et stort firma som het Knapp, som Estragon i sin jobb med robotutvikling og -konstruksjon hadde dealet en del med. Han hadde snakket om disse på vei inn mot Graz, mens jeg hadde bestilt hotell via telefonen. Snodig med slike rare sammentreff.

Vi hadde forsømt oss veldig i matveien. Igjen. Det fikk bli sen middag på nytt, og jeg hadde sett at det lå et lite spisested mellom Knapp og Harry’s Home - som hotellet het.

Vi stoppet der. Utenfor Gasthaus zur Linde. Mer autentisk og lokalt får det ikke blitt. Det så stengt ut utvendig. Ingen skilt, ingen plakater. Men døra stod åpen. Vi gikk inn.

Vi skimtet ei oldemor ikke noe yngre enn 75, kanskje 80, på kjøkkenet. Hun kikket kort opp på oss, mens vi gikk lenger inn.

Noen lokale, også godt oppi 70-åra, satt ved det første bordet og skravlet og drakk. Det så ut som stua til noen. Med bilder på veggene, taklamper og gardinkapper. Gamlingene stirret på oss da vi gikk inn. Målte oss med blikket. Dette var nok ikke stedet som ble rent ned av turister. Hva skulle turister her å gjøre?

Ved siden av disse, satt det også en kar i 50-åra og spiste schnitzel ved et annet bord. Akkurat det vi var på jakt etter. Han hilste på oss, og virket hakket mer entusiastisk for å se fræmenfolk.

Ei dame i 60-åra, som like gjerne kunne være dattera til a mor på kjøkkenet, kom ut. Vi spurte etter meny. Fyren som nå hadde havnet i båsen ved siden av oss, pekte bare på tallerkenen sin og sa; wiener schnitzel - og stakk tommelen i været. Vi trengte ikke noen meny.

Zwei Wiener Schnitzels?

-Ja, bitte.

Salaten ble også solgt inn av naboen som top notch, så jeg ba om å få bytte ut pommes frites med salat. Og en liten øl, takk. Kleine.

Liten øl betyr visst 0,5 her. Jeg skjønte da at sette kom til å bli en lang og tøff kveld. Er dette en liten øl, hvordan ser da porsjonen med Schnitzel ut?

Tankene ble avbrutt av lyden av hamring. Panking. Noen slo på noe. Hardt. Og lyden kom fra kjøkkenet. Nå lager a gamlemor schnitzler til oss, sa jeg. For en opplevelse. For et sted. Her har ikke bare tida stått stille. Her har hele landets mattradisjoner ståtr stille. I åresvis. Og de står støtt som fjell. Som hele Alperekka.

Maten kom etterhvert på bordet, og som fryktet kunne hver tallerken mettet en armé. To digre schnitzler med tilbehør. Deilig tyttebær. Ett must.

Sidesalaten var deilig, med en smaksrik og frisk eddiksdressing. Interessant var det også med to skiver hermetisk fersken oppå salatblader ved siden av gamlemors deilige manuelt mørbanka kjøttstykke.

Kanskje hennes idé? Hennes spesialitet? Her nede er sikkert de ulike variantene og triksene for å få den beste schnitzel-tallerkenen like mange som man hører om Bacalao-oppskrifter, og hva som er i paneringen like hemmelige som fiskevann og multemyrer.

Du milde Moses, og alt det der! Dette var rett og slett innertier. Fortreffelig. Men svært. Ingen av oss orket stort mer enn halvparten, men fikk vondt av de lokale, og av gamlemor, som la sjela og æren i å servere mye og god mat - og spesielt kanskje når to utlendinger plutselig ramler innafor dørstokken.

Men vi måtte bare melde pass til slutt, selv om vi begge overspiste litt av rein respekt og høflighet.

Da dattera som serverte, og gjengen ved bordet ved døra alle forsvant ut, så benyttet jeg muligheten til å ta med ølen på do. Jeg helte ut halvparten. Beklager, jeg har syndet. Men jeg orket bare ikke mer, og jeg hadde ikke hjerte til å skuffe dem. Orket ikke en rekke beklagelser.

Etter en liten rundtur i lokalet for å ikke miste bevisstheten sittende stinn ved bordet, så betalte vi og gikk.

Nå var det Harry’s Home neste. Do you sleep together, spurte gubben i resepsjonen. Hva skal vi svare på slikt, uten at det ville føltes litt kleint. Yes, but on each side of the bed. Eller bare gønnet på, og spilt han opp med of course eller noe. Han mente sikkert ikke det han spurte om, men ville vel bare sjekke om dobbeltseng var greit. Det har funka som ei kule i ei uke til nå. Og så sa jeg på refleks no.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Plutselig begynte han å romstere i nøkkelbunken, og vipps var vi oppgradert fra studio til superior for å få to senger. Nå stod det faktisk en dobbeltseng og en sovesofa på studio-rommet vi bestilte, prøvde jeg meg - men tok meg i å ikke jabbe noe mer. Vi ble oppgradert. Gratis. Grattis!

Vi kom oss inn på rommet, og flater ut i hver vår avdeling. Til litt over 500-lappen per hode var dette gull. Bare så synd vi ikke har bedre tid, og kan nyte det lenger. Det er sikkert mye mer fint i Graz også. Jeg vil kjøre rundt i fire uker i strekk! Litt etter litt hver dag. Forflytte meg kort om gangen. Som en Lars Monsen, men langs langeveien og på fire hjul.

Klokka ett var det kun lyden av Estragons sovende pust å høre. Blikk stille både utenfor hotellet, og på hotellet. Eneste lyset var det lille skinnet fra telefonen til Vladimir, der han lå på enkeltsenga og prøvde å oppsummere dagen på under 5000 ord. Muligens fånyttes.