Jeg elsker å vandre rundt i matbutikker når jeg er på reise, for å inspirere og la meg friste av forskjellige saker som ikke finnes hjemme.
Så da jeg våknet tidlig i dag, etter å ha sovnet seint, så tenkte jeg at jeg måtte ut en sving på morgenen, og se hva nærbutikken hadde å by på.
Så mens Estragon fortsatt lå og tastet i senga, så stakk jeg ut en sving, og kjente straks trangen etter å smake på alt.
Jeg tok meg i det, men kjøpte med noe småtteri hjem av lokale produkter. En østerriksk gin ble også med i handlekurven. Jeg var også nære på å kjøpe ei flaske Mozart-kuler likør, men klarte å stoppe meg selv.
En smoothie og en liten olivenstang ble også med ut igjen. Til frokost. Og en strudel på tilbud. Muligens for veien. Muligens med hjem.
Omtrent like artig som å rusle i matburikker synes jeg det er å se på fotballbaner. Rett mellom Spar-butikken og hotellet lå Walter Niederkofler Stadion - den lille hjemmebanen til amatørlaget SV Pachern, som spiller i Oberliga Mitte Vest - femte nivå i den østerrikske seriepyramiden.
Da jeg kom inn igjen på hotellrommet, så hørte jeg at Estragon var i dusjen, så satte over litt kaffevann, og ruslet ut på balkongen for å nyte frokosten: Kaffe, juice og olivenstanga fra Spar.
Mens Estragon gjorde seg ferdig med pakkinga, så hoppet jeg i badekaret. Jeg vokste opp med badekar, men har aldri hatt badekar noen av stedene jeg har bodd etter barndommen - så jeg benytter hver mulighet jeg har for å nyte et bad. Og her var det badekar!
Det ble ikke tid til å ligge lenge, men jeg fikk en smak på den deilige, avslappende følelsen et badekarsbad gir - og så var det bare tida og veien for å få sjekket ut.
Estragon skulle også innom butikken, så jeg ble med på nok en runde. Plutselig kom han med en sennepstube, som han mente bare måte bli med - selv om han hater sennep. Jeg tar den, sa jeg. Dermed havnet Estragon også opp i handlekurven.
Estragon smelte i seg en halv baguett utenfor bilen, og så pakket vi om litt baki, og forlot Hart bei Graz.
Etter en liten sving innom østerrikske bygdeveier, så havnet vi ut på motorveien igjen. Nå gikk det radig opp til Wien, som ble vårt første stopp for dagen. Estragon hadde vært i byen en gang tidligere, men for meg så ble den ett nytt bekjentskap.
Wien er den desidert største byen i Østerrike, og faktisk bor over 20 % av landets befolkning i byen, og et bevis på at vi entet en storby fikk vi da vi så flere skyskrapere i horisonten da vi nærmet oss.
Vi hadde lagt inn gamlebyen, Inner Stadt, på GPSen, men på veien tok vi en liten omvei slik at vi kom oss forbi landslagsstadionen til landet - Ernst Happel Stadion.
Jeg rakk bare ta noen bilder fra bilvinduet mens vi passerte, for det virket ikke særlig praktisk å stoppe der. Et annet tegn på at vi nå var i en storby var at trafikken tidvis gikk i stampe, og det var biler på alle sider av oss konstant.
Vi kom oss til slutt ganske så nært gamlebyen, og vrengte bilen inn på en gateparkering som plutselig ble ledig.
Vi ruslet i retning gamlebyen, og det var endelig veldig forfriskende å se masse særegne spesialbutikker langs vår vei - som Vienna Magic. Dessverre også svindyrt - men sikkert flinke til å trylle pengene ut av folk.
Vi stakk også innom en butikk med bivoks-produkter. Jeg var litt fristet til å kjøpe med et bivoks-lys formet som ei hånd, men klarte å la de 25 Euroene de skulle ha ligge helt stille i lomma.
Men en ting måtte vi bruke penger på i Wien. I følge Estragon var dette kakeby nummer 1, og langs gatene mot Inner Stadt åpenbarte det seg mange stygg-gamle, klassiske østerrikske konditorier.
Vi gikk inn på konditoriet L. Heiner. I dag drevet av den sjette generasjonen, men opprinnelig konditori helt siden Ludwig Heiner startet opp i 1840. Du kan si historien satt tjukt i vegga her. Hvorfor plassen også ble benevnt som K.U.K Cafe utenpå døra og menyen, tør jeg ikke en gang spekulere i.
Monteren med kaker var fristende, og jeg var først inne på å bestille deres egen signatur-kake, Kardinalschnitte, over disken.
I stedet fikk vi beskjed om å slå oss ned med menyen i de klassiske, gamle lokalene - og så kom Sanja for å ta bestillingen om litt.
Jeg elsker slike gamle steder, der tida har stått stille - så jeg kikket meg nøye og fascinert rundt på alle detaljer, alle bilder og alle utsmykningene. Dagdrømte at jeg satt her for over 100 siden, og ventet på servering.
Sanja kom etterhvert. Dessverre litt for muggen og sur til at hun kledde den gammeldagse og flotte, staselige serveringsdrakta si. Jeg bestilte en svart kaffe og en Esterhazytorte. Mest på grunn av navnet. Estragon gikk for en slags sjokoladekake.
Etter en kort stund kom Sanja ut igjen av svingdøra til bakrommet med godsakene. Selvfølgelig servert på sølvfat, slik de gjorde for over 150 år siden. I tillegg også på eget porselen med L. Heiner preget inn.
Det var en nydelig opplevelse, rett og slett. Kaka kunne nok vært både saftigere og bedre, men håndverket var solid - og presentasjon perfekt. Men du kunne kostet på deg et smil, Sanja.
Da vi kakene var fortært hadde vi allerede slått ihjel litt mer tid i byen enn først tenkt - så vi bestemte oss for å komme oss tilbake til bilen, og kjøre videre. Men vi var avslørt. Regnet hadde funnet oss igjen, og himmelens alle sluser åpnet seg atter en gang. Våre tanker gikk tilbake til sola på den kroatiske kysten, mens vi kikket ut av vinduet med bokstavene K.U.K midt i fleisen på oss - speilvendt.
Estragon ladet joggeskoa, mens jeg stod og ventet ved disken på å betale. Dama bak disken skulle ikke ta i mot noen betaling. Det skulle Sanja. Men hun var det ingen som visste hvor var. Jeg så dama bak disken, på samme alder som Sanja, sikkert rundt 60, oppgitt gikk på bakrommet og ropte Sanja. Omtrent like mye intriger her som på det norske kvinnelandslaget, spurte jeg meg selv inni hodet. Så kom Sanja, og hun fikk en 20-seddel. 2 av dem i driks. Jeg burde sagt det var for rammene, ikke for servicen. Men jeg holdt kjeft.
Ute høljet det ned. Vi småløp tilbake mot bilen, og uffet oss over hva som ventet. Vi har fått med oss tilstandene hjemme, og ser vel ikke spesielt frem til å komme hjem igjen til flomhelvete.
Heldigvis avtok regnet litt, etter at vi hadde snodd oss den siste biten ned mot bilen langs huskantene, delvis under tak - og vi kunne kaste oss i bilen, og snirkle oss ut igjen av byen. Tsjekkia, neste!
Noen kilometer før grensa så det ut som det var bom stopp på GPSen, og bortimot en halvtimes forsinkelse. Jeg forslo en snarvei rett frem i ei rundkjøring, som kunne spart oss for det verste, men Estragon hadde ikke oppfattet at den veien gikk utpå igjen den samme veien rett før grensa. Han var skeptisk til å ta en annen grenseovergang.
Vi ble stående i stampe, og stange mot en trailer fra Estland.
Heldigvis var naturen fin rundt oss. Østerrike var relativt flatt på disse kanter, og flust av jorder med solskikker malte bildene vi så ut av sidevinduene. Atskillig vakrere enn baken på en lastebil.
Det beveget seg tidvis sakte fremover. Tidvis stod vi bom stille. Estragon hadde fått tid til å sjekke kartet litt selv på telefonen, og da den neste sjansen kom til å ta avstikkeren inn på snarveien, så vrengte vi ut av køa. Flere andre hadde da allerede begynt å snu midt i veibanen. Av utålmodighet.
Snarveien sparte oss for noen minutter, og plutselig var var vi over i et nytt land. Hallo, Tsjekkia!
Tsjekkia begynte bra, med fine slott og landskap. Til og med en liten innsjø kjørte vi forbi, og delvis over. Vi hadde nettopp snakket om at det var overraskende lite innlandsvann å se både i Kroatia, i Slovenia - og i Østerrike.
Disse bildene gled fort over i en mer dus, sliten og grå palett. Tsjekkia virket mer slitent på bygda enn både Kroatia og Slovenia. Vel, kanskje bortsett fra lyktestolpene, da. Det overrasket oss litt.
I tillegg kom det som en overraskelse at landet enda ikke hadde gått over til Euro, men opererte fortsatt med priser i koruna. Nok et regnestykket å forholde seg til!
Vi stoppet på en bensinstasjon for å gå på do, og kikke litt på utvalget. Også her ble vi møtt av ei sur, gammel kjerring bak disken.
Det lokale ølet fikk stå. Vi supplerte bare med litt annet drikke for veien, og dro videre mot Tsjekkias nest største by; Brno.
Den opprinnelige planen var å svinge innom, men siden stoppet i Wien dro ut, så valgte vi å svinge av videre mot hovedstaden Praha før vi kom inn i bykjernen.
Det gikk i høggende ta’n - som far min brukte å si, når noe gikk fort - på motorveien nordvestover. Jeg lette febrilsk på telefonen etter et overnattingssted, og fant noen aktuelle. Vi stoppet på en ny bensinstasjon før Praha, slik at vi fikk bestilt. Vi var jo straks bare en halvtime unna.
Det første hotellet jeg fant, som hadde fått god rating på Hotels dott kom, fant Estragon noen dårlige tilbakemeldinger på inne på Google Maps. Vi prøvde nummer to. Det var bedre. Tre tastetrykk senere, og vi hadde tastet inn Moods på GPSen. Sirka 15 minutters gangavstand fra gamlebyen. 20 fra Karlsbroen.
Vi kjørte videre inn i Praha. Nok en storby. Ikke større enn Wien i folketall, men den så atskillig større ut på grunn av tettheten av hus og bygninger - både i størrelse, og i pomp og prakt.
Jeg husker Praha som veldig vakker og stilig. Jeg var der for snart 15 år siden sammen med min ex, hennes søster, og det som er hennes ex. På Rikstotos regning, av alle ting. I selskap med kommisjonærer og tippere, som alle hadde vunnet tur til Praha. Ikke min fortjeneste, for å si det slik. Men gøy var det. Nok om det. Jeg husket mye, men ikke alt.
Også her ble det litt køkjøring, før vi til slutt parkerte utenfor hotellet Moods.
Vi tok med oss det mest nødvendige, og sjekket inn. Siden vi hadde bestilt så sent, så hadde de ikke fått klart et rom med to enkeltsenger, slik vi bestilte. Som kompensasjon for det, ble vi oppgradert til suite på hotellets regning. Kanskje vi var i ferd med å avdekke en life hack? Bestill sent, velg to senger - og få gratis oppgradering.
Rommet lå i toppetasjen, og hadde selv to etasjer. Soverommet lå på loftet, og nede var det ei stor stue, samt bad - med badekar!
Vi fikk et kart av den hyggelige fyren i resepsjonen, og etter å ha lagt i fra oss bagasjen, så ruslet vi ut i vakre Prahas gater. Følelsen var at dette var en større metropol enn Wien. Det var større kontraster. Både i byggverk - nytt og gammelt, tidvis litt om hverandre - og i folk; turister, lurendreier, tiggere, gatemusikanter, lave, høye, unge, gamle. Rett og slett mer mangfold. Større tverrsnitt. Kanskje bare en tilfeldighet, og litt i forhold til hvor vi hadde beveget oss i de to byene; men åkkesom…
Vi kikket primært etter et sted å spise middag. Begge hadde gnag litt på litt brødrester i bilen etter kaka i Wien, men vi hadde ellers igjen skoftet ordentlig mat.
Derfor lot vi oss ikke friste til å gå inn på de mange spennende kneipene med kun flytende langs vår ferd på kryss og tvers mellom hotellet og gamlebyen. Selv ikke en bar med 100 forskjellige slag Absinth kunne lure oss.
Vi surret rundt litt for lenge. Prøvde ett sted, som hadde stengt kjøkkenet, og ble aldri helt forlikt om retning eller preferanser ellers. Estragon ville nok dit det var folkeliv, mens Vladimir trakk seg mot bakgatene og smugene.
Til slutt landet vi på en mellomting. En trivelig, liten italiensk restaurant nær gamlebyen. Capriccio.
Estragon gikk for husets pizza, men fristende salami oppå - mens Vladimir fikk for spinat-gnocchi med hvit geitost. Estragon hadde fått bedre pizza tidligere på turen, og rangerte denne nederst av de han hadde spist til nå - mens Vladimir mmm’et, og skrøt uhemmet av den grønne potetpastaen.
Mette og gode ruslet vi ut igjen i Prahas mørke gater. Sola var gått ned, og i stedet lyste de mange mektige byggverkene opp byen. Praha er en enormt vakker by by night.
Vi fablet om å ta et glass før natta, men begge var egentlig godt fornøyd som det var.
Så vi ruslet tilbake mot hotellet, kun avbrutt av en liten virtuell geocache, som Vladimir måtte logge for å få tsjekkisk flagg som souvenir i appen.
Tilbake på hotellet så stakk vi bortom hotellbaren for å se på menyen. Estragon signaliserte at han bare ville på rommet igjen, og Vladimir var i grunn helt enig. Da hadde gutten i resepsjonen allerede forflyttet seg til baren, og ventet på bestilling. For å sno meg unna, så prøvde jeg meg på I will just call it a night - hvorpå gutten nok ble forfjamset, og jeg måtte forklare at jeg i stedet for å handle, heller skulle gå på rommet og legge meg.
Oppe på rommet slo jeg på TVn, og zoomet ut med de siste minuttene av en kamp fra Saudi Arabia. De satser visst plutselig på fotball, nå. Med sine skitne penger.
Estragon hadde vært i bilen etter vann og brus, og kom humrende inn på rommet like etter. Hva ler du av? Jo, han hadde tenkt at den stakkars gutten i resepsjonen, som ikke var verdens stødigste babel fish sikkert hadde hørt meg si; I will call you tonight.
Vi gapskrattet. Ikke rart han ble forfjamset.
Og dermed var nok en dag endt. Litt nærmere hjemme. Enda nærmere regnet. Og nærmere hverdagen.
I think I’ll call it a night