Ah, for en fryd å våkne opp i ei hotellseng. Dette var verdt alle de trange, tette nettene i telt - og unga skulle nok gjerne sett at dette var standarden vår hver natt.
Jeg var våken allerede i åtte-draget, og ungene gløttet på øynene like etterpå. Det er minst like vrient å sove seg gjennom når andre våkner på et hotellrom som i et telt. Alt annet derimot er ekstravagant mye mer komfortabelt.
Vi gned Herr Blund ut av øynene, fikk på oss noen filler, og ruslet bort til frokostsalen. Spenningen var stor i forhold til hva som var satt frem av godsaker, og 9-åringen frydet seg big time over at det i tillegg til melon, pølse og ostebricks også var pannekaker og Nutella! Oh, heaven.
Ved 10-tida var vi ferdig spist, ferdig dusjet og ferdig pakket - og klare til å sjekke ut. Vi svinge ut av Tuna Parken, og krabbet oss i første omgang i retning Halstahammer. Jeg hadde i forkant kikket på kartet og klekket ut en plan for reisen hjemover mot Norge, og jeg ville gjerne slippe å kjøre den samme, kjedelige veien som alltid - via Karlstad og Charlottenberg.
Ungene var igrunn likegyldige i forhold til rute, men begynte som far å bli litt sjuke på å hjemover igjen. Værmeldinga var ikke all verden, så vi kom til enighet om at hvis vi orket, og hvis været slo seg helt vrangt - så skulle vi ta sats på å kanskje nå Lillehammer igjen en eller annen gang ut på kvelden. Men det innebar en lang dag i bil - det var vi alle sammen klar over.
Og vi måtte jo også stoppe på og kikke litt. Vi hadde ikke kjørt så langt før vi så et skilt som fristet med nok et slott. I områdene rundt Mälaren ligger slottene som perler på ei snor, og ett av disse dukket altså straks opp.
Ungene syntes også det hørtes ut som en god plan, og i det vi bestemte oss for å ta neste til høyre - så fikk jeg i øyekroken se det blinket i en reflektsvest lenger fremme - og en figur reiste hånda for å sikte på oss. Radarkontroll. Jeg kikket ned på speedometeret og trampet instinktivt inn bremsen. Muligens lå jeg vel litt over 40, som var fartsgrensa gjennom det svingete, svenske kulturlandskapet.
Med hendene ti på to på rattet nikket jeg høflig til polisen, og vi cruiset forbi uten andre konsekvenser enn et bestemt blikk. Mulig hadde ikke radaren slått inn før etter nedbremsingen Mulig hadde jeg ikke holdt så høy hastighet i utgangspunktet. Jeg pustet lettet ut - og vi kunne svinge inn til høyre neste mot Strömsholm slott - ett av kongefamiliens mange slott.
Opprinnelig stod det en borg her, som på 1500-tallet ble oppført av Gustav Vasa, og etter hans død skjenket hans tredje kone; da enkefru og dronning Katarina. I 1669 var det daværende droning Hedvig Eleonora som fikk satt opp et barokkslott, slik det fortsatt står i all sin prakt i dag.
Så lærer vi altså litt om svenske tronefølgere på turen også.
Det var ikke mange andre tilreisende her, men et knippe pensjonister satt og fikade rett innenfor porten. Vi observerte også noen som stelte i stand en uteservering borte ved kafeen, men vi hadde ingen planer om å hverken spise, drikke eller løse billett for å gå inn - så vi tuslet bare litt rundt slottet og i den fine hagen, før vi satte oss i bilen og dro videre.
Neste stopp for dagen ble Ludvika. Da vi kom dit var fattern kaffetørst, og som en hund etter gode, gammeldagse konditorier, så fant vi et flott ett midt i den trivelige gågata i den lille byen - som kunne skilte med en glassmonter full av fristende godsaker.
13-åringen gikk for en gulrotkake, mens 9-åringen lot seg friste av en Budapest med hallon. Fattern på sin side nøyde seg med en kaffe og en masarin, da han var rimelig sikker på at det ble smaksprøver til overs på begge ungene sine gedigne kakestykker. Cakegasm!
Stinne på bakst vandret vi litt rundt i byen. Været var fortsatt bra, og vi så ingenting til at regn- og tordenværet som herjet vest for grensa skulle bevege seg mot Sverige.
Fattern oppdaget en spennende platesjappe som han gjerne ville inn og kikke på, men den var dessverre kun åpen på lørdager og tirsdager (!) - så slukøret måtte han spasere videre, og heller bli med 9-åringen inn på turens n’te lekebutikk. Der var det nye fristelser, og nye 100 kroner røyk fra feriesaldoen. Men nå var det bare å unne seg det man hadde lyst til for resten - for vi var vel mer eller mindre fast bestemt på å komme oss hjem til Lillehammer uten flere overnattinger.
Vi kjørte videre i retning Norge, og passerte flere artige, musikalske kunstverk langs veien. Flere forskjellige konstellasjoner med forskjellige instrumenter dukket plutselig opp når vi minst ante det på begge sider av veien, før 13-åringen endelig fikk knipset en gitartrio før Vansbro.
I Vansbro stoppet vi for å tanke, samt ta en liten pit-stop på ICA for å pante og supplere med litt drikke til bilen. GPSen viste at det fortsatt var nærmere 5 timer før vi eventuelt var hjemme på Lillehammer - men etter skyene å dømme var det noe alle tre nå hadde stålsatt seg på.
Planen var nå å komme oss til grenseovergangen ved Långflon før klokka 21 slik at vi rakk litt grensehandling, og det lå vi fortsatt godt i rute til.
Like utenfor Vansbro ble det imidlertid plutselig et nytt stopp, da 13-åringen fikk øye på et skilt om lagersalg på Lyko. Nettbutikken Lyko er en favoritt blant jentene her i huset, og selv far har vært og nettshoppet der. Lite visste vi at alt det vi bestilte derfra tikket inn på et gedigent lager utenfor den lille byen Vansbro i Dalarna - der Mr. Lyko himself i 1945 starter opp som frisør.
Ungene innså nå at disponeringen av feriepengene sikkert kunne vært gjort anderledes - for alltid dukker det jo opp noen ekstra overraskende fristelser mot slutten av en tur. 13-åringen kom på at hun hadde litt penger på kortet som hun kunne vippse fattern hvis jeg la ut, og 9-åringen hadde igjen nok til at 50%-avdelingen på Lyko kunne saumfares for varp. Ikke vet jeg helt hva jenter i den alderen skal med alt dette jåleriet, men jeg fikk (sikkert korrekt) passet mitt radig påskrevet: “Dette vet du ingen ting om, fattern!”. Helt korrekt. Jeg humret, og syntes det i grunn var herlig å se på de to som følte de var i selveste sjefsgodtebutikken.
Jeg for min del siklet på en Hugo Boss-parfyme nedsatt med 50%, og vurderte et lite sekund å ta en Moxnes. Men jeg klarte å huske å sette den tilbake på hylla før jeg tilfeldigvis skulle glemme meg. Ikke har jeg vel behov for face palette heller (derom strides sikkert de lærde) - så jeg nøyde meg med å ta bilde av en herlig sak fra sortimentet. Når sant skal sies aner jeg jo heller ikke hva det er.
Nå var det vel straka vegen til Långflon? Nei, vi må jo ha mat. Et siste måltid i Sverige før vi krysser grensa. Vi hadde tross alt ikke spist noe annet enn kake siden klokka 9 i morges, og derfor ble det også et stopp i Malung - der Evelin klarte å lure de to eldste med inn på en Sibylla på grunn av reklameplakater for Bamse - verdens sterkeste bjørn - utenfor. Veien fra foundation og concealer og til svenske tegneseriebjørner er forsvinnende kort, må jeg si!
Måltidet var forøvrig turens dårligste hittil. Jeg burde jo skjønt tegninga da den 18-år gamle jenta bak disken møtte oss med et ansiktsuttrykk som så ut til å ville ta oss av dage før vi i det hele tatt fikk åpnet kjeften og bestilt. Det er en bragd å få maten på McDonalds til å fremstå som et Michelin-måltid til sammenligning.
13-åringen tok til orde i bilen etterpå at hun var mektig lei av dårlig mat, og trakk frem rekesmørbrødet i Hölvik som turens beste kulinariske opplevelse. Neste gang ville hun helst unngå pizza, kebab og burgere - og det gledet en far å høre. Samtidig tar jeg det på min kappe. Ofte er det økonomisk begrunnet at vi går til slike steder i stedet for å spise hummer eller hjortemedaljonger når vi først skal spise ute. Vi får heller pimpe opp matbudsjettet slik at vi kan gå for ordentlige varer i stedet for fast food skräp neste år - eller feriere med tak over hodet og kjøkken tilgjengelig, slik at vi kan lage våre egne godsaker.
Nå var det vel Långflon neste?
Da vi kjørte nordover langs Klaraälven, så møtte vi en sort vegg av uvær. 13-åringen hadde fått noen filmer av styrtregn, torden og hagl hjemme på Lillehammer før på kvelden, og det kom i vår retning med renter nå. Vi var alle sjeleglade for at vi sagt trygt i en bil, og ikke bakset med et telt på en eller annen camping da himmelens alle sluser åpnet seg over oss.
Da vi passerte Sysselbäck var det knapt mulig å se foran seg selv med viskerne på full styrke. Jeg kjørte som en gammel pensjonist i 40 bare for å holde oss på veien, og unngå vannplaning. I tillegg så lynet det og sprakte både foran oss, og over oss - til tider så kraftig og spektakulært at selv de tre følgesvennene til Evelin baki - Brillebjørn, Sjiraff & Blå visst nok ble redde. Jeg betrygget trioen med at det var helt ufarlig, og de ble også godt trøstet av 9-åringen. 13-åringen foran satt som limt til frontruta for å ta bilder, og syntes det var skikkelig kult.
Hvis dette været fortsetter vil det ta lang tid før vi er hjemme!
Men nå var det i allefall ikke noe alternativ å bli i Sverige.
Da vi omsider kom oss til Långflon, så var sjåføren ganske så medtatt av å ha konsentrert seg bak rattet - at han egentlig hadde trengt ei god seng - men nå var det i stedet tid for å brenne av det siste av kontanter, og få med seg litt svensk godis, bacon og pålegg hjem igjen til Lillehammer. Jeg hadde tidlig skjønt at ungene skulle være pengelense da vi kom oss til grensa igjen, så jeg hadde lagt av en svensk hundrelapp til dem hver, slik at de kunne gå bananas på Godtebiten. God stemning, til tross for at vi måtte spurte inn på tallet tre fra bilen for å unngå å bli klissblaute.
Etter en times surring på Långflon, så spurtet vi like raskt ut igjen, og kjørte inn i fedrelandet igjen. Heldigvis roet det kraftige regnværet seg betraktlig da vi kom ut igjen på Trysilveien, og turen videre vestover ble hakket mer behagelig enn fryktet. Det eneste var at fartsblindheten kom til syne noe så til de grader gjennom gjennomsnittsmålingsstrekket i 80 km/t. Går det i 80 nå? undret Iris seg. Ja, faktisk.
Etter Elverum ble det heldigvis 110 igjen hele veien til Biri - der vi ble belønnet av Vegvesenet med omkjøring langs gamleveien helt frem til Vingrom.
Ved 22-tida rullet vi allikevel både helskinnet, nogenlunde tørre og passe slitne inn på tunet utafor Øijordsvegen 17.
Årets road trip var over. Nå ventet utpakking og rydding - men det; det tar vi i mårrå!
Takk for turen, jenter - og takk til alle som har fulgt med oss på bloggen gjennom snaut to uker.
Fortsatt god sommer!