Det å ikke bestille frokost til 20 Euro per person per dag viste seg å være et klokt valg på flere måter. Vi trengte nok nemlig søvn mer enn frokost.
Vladimir glåttet først på øynene i 10-tida, etter å ha vært en tur oppe i 5-draget for å gå på do. Et tegn på at jeg er i ferd med å bli en gammel mann? Nope. Ett tegn på litt for mye væskeinntak før sengetid!
Estragon sov tilsynelatende fortsatt på sin side, men gløttet også på øynene like etter. Han hadde visst vært oppe en stund ved 7-tida og spist et rundstykke.
Og jeg har jo ikke drasset med en diger kjølebag inn på et hotellrom for ingenting!
Etter en deilig dusj og en enkel, provisorisk frokost med baguett duppet i hummus, så pakket jeg en liten sekk og ruslet ned til bassengområdet, mens Estragon gjorde ferdig sine morgenrutiner.
Solsengene ved bassenget var inkludert, og så også et badehåndkle jeg fikk utdelt ved inngangen. Alle sengene ved bassenget var så klart tatt. Som alltid i Sydenland var det flere av sengene som kun hadde håndklær som gjest - mens folket var long gone. Det har blitt en ukultur at folk reserverer solsenger ved å skrape på døra når det åpner, og kaste håndklærne over solsengene, og dra
Heldigvis var det fortsatt ledige solsenger ved barnebassenget, så da fikk basen bli der. Ikke noe stress. Det var til og med mer sol og mindre skyggefulle trær der - så da var det bare å legge seg ned, og suge til seg sola som strålte fra tidvis helt klar, blå himmel.
Innimellom ruslet jeg bort til hovedbassenget for å kjøle meg med, før jeg gikk tilbake og tørket i sola. Ahh, dette er livet!
På en av svømmeturene hørte jeg forøvrig plutselig et kjent språk, og identifiserte en norsk familie som også hadde funnet frem til dette hotellet: Ett par i slutten av 40-åra med to tenåringsbarn. Jeg er ikke av typen som trenger å gi meg til kjenne for landsfrender i utlandet, så jeg svømte bare forbi der de lå, og holdt kjeft.
Etter litt kom også Estragon ned, og flatet ut i solsteiken på solsenga ved siden av. Jeg kjøpte meg en kald øl i bassengbaren, og kjente at jeg nok burde ha meg ei lita solpause. Solstikk har jeg ikke lyst på når man først har funnet sola.
Jeg pakket derfor med sakene, og forflytter meg ned på stranda, der man for 10 Euro kunne leie solsenger med parasoll. Det er deilig med sol, men det er lurt å nyte sola i skyggen også, når man som meg har fått den gleden av å få bleik, nordisk hud. Særlig brun blir jeg altså uansett aldri.
Jeg smatt oppom rommet for å ta meg et polarbrød, og hadde pakket med meg ei diger flaske med sitronvann, som var leskende og godt i varmen.
Jeg spurte i en kiosk på stranda hvor jeg kunne kjøpe plass, men hun sa jeg bare måtte finne ei seng ledig, og så ville det komme noen å ta betaling.
Det var godt belegg på stranda, men jeg fant etterhvert nr 129 ledig, med både fri utsikt og passasje til havet. Flere av Kroatias over 1200 øyer var og skimte i horisonten, men det var også ei stripe med åpent hav. Det blåste ganske kraftig nede ved stranda, men siden det var så varmt opplevdes ikke vinden som sjenerende - så derfor tok jeg vinddragene med et overraskende stort lugn til meg å være.
Med vinden kommer også bølger, men flere var uti og badet allikevel. Det var relativt brådjupt ned til over livet, men deretter ganske stabilt et godt stykke utover - perfekt for voksne.
Jeg hadde lyst til å kaste meg uti med en gang, men tenkte jeg burde vente til jeg fikk betalt. Det varte og rakk, og ingen kom - så jeg bestemte meg for å hoppe uti. Da med en gang jeg traff bølgene så jeg en fyr som gikk rundt til nyankomne, og tok betaling - så jeg klumsete meg opp igjen på rullesteinene.
Men nei, da. Meg gikk han bare forbi. Jeg tenkte et øyeblikk på at jeg skulle være ærligheten selv, og signalisere til ham. Samtidig var det ikke min jobb. Så jeg lå bare stille i solsenga og ventet. På Godot.
Etterhvert kom Estragon også ned til stranda, og vi lå og halvdormet, og nøt vinder, sola, og lyden av Adriaterhavets bølgeskvulp.
Klokka var bikket 15 med god margin, og vi la en plan om sein middag. Estragon ville gjerne nyte sola lengst mulig, så jeg tok et nytt, lite pit-stop på rommet, og tok meg et nytt polarbrød - medbrakt fra Sverige.
Estragon kom like bak, da jeg straks var på vei ut igjen for å melke det siste av sol ved bassengkanten. Estragon hadde sjekket værmeldingen på storskjermen i resepsjonen, og den viste at det var fare for regn. Det skyet plutselig raskt over, og sola var borte. Karma for at vi fikk lurt til oss en halv dag med gratis solsenger på stranda? Nei, så paranoid er jeg vel ikke.
Jeg ga badevannet i bassenget en siste sjanse, og tok noen svømmetak - men nå kjentes vannet kaldere ut. Det var fortsatt godt og varmt i lufta, men ingen mulighet til å soltørke.
Jeg pakket derfor snippsekken, vekslet inn igjen det brukte håndkleet, og ruslet opp igjen på rom 531 for å ta en dusj, og skifte.
Estragon ville ligge litt lenger, så han kom spaserende rett etter jeg var ferdig i dusjen; med en brilliant ide om å vaske litt klær i vasken. Jeg hadde heldigvis tatt med noen vaskemiddelpods, og dermed var husarbeidet i gang.
Etter å ha tatt klesvasken bar det ut en tur i bil for å handle litt på supermarkedet Plodine, som vi også var innom på veien ned hit. Alt du trenger kan du finne der!
I det vi parkerte utenfor begynte det å regne. Vi så lyn, og hørte torda buldre. Trygt inne blant metersvise hyller med alt fra vodka til støvsugere, så hørte vi plutselig at det bøttet ned. Regnskyllet laget et voldsomt leven da det traff taket. God timing at vi var under tak!
Regnet varte ikke lenge, og vi kunne gå tørrskodde ut igjen. Nå måtte vi ha oss middag. Det hadde blitt lite mat i dag, og Estragon formante at vi må måtte finne noe kvikt. Vi hadde kjørt forbi en trattoria på vei mellom butikken og resorten, og da vi leste anmeldelsene kunne vi lese at de hadde blitt kåret til den beste italienske restauranten i 2022. Hvor stod det ingenting om. I Kroatia? I fylket? I gata? Det lå en annen restaurant i samme gate. Men vi best oss for å gi den et forsøk.
Tørste var vi også, så det tok heldigvis ikke lenge før drikkene var på bordet: Cola Zero til Estragon, som hadde tilbudet om sjåfør hjem til resorten - og en Somersby til Vladimir, siden tilbudet ikke ble akseptert.
Det viste seg at vi hadde flaks som fikk bord. Restauranten var temmelig full da vi kom, og de fleste ledige bordene hadde reservert-skilt på seg. Vi fikk imidlertid en dublett på kanten av uteseveringen, og selv om Estragon ble litt våt i stompen etter regnskyllet som nettopp hadde vært, så ordnet det seg kvikt da han proaktivt spurte kelneren; Can I borrow your Cloth. Der har du ei t-skjorte!
Maten kom på bordet. Estragon gikk for pizza salami, mens jeg kastet meg utpå en kroatisk kystspesialitet: black risotto. En risotto med cuttlefish. Altså sepiida, en type blekksprut. Det svarte blekket ga farge til retten, som også smittet over på tunga. Sist jeg spiste blekksprutblekk var i Spania i 2009, og førte til at resten av ferien ble spolert med matforgiftning. Så jeg var ørlitt skeptisk, men gønnet på.
Og det angret jeg ikke på. Utrolig smaksrikt og godt.
Stappmette kjørte vi nedover igjen til hotellet, kun fire minutter unna - men bommet på avkjøringen, og fikk en ekstra strafferunde opp igjen til restauranten pga enveiskjøring.
Tilbake på hotellet bar vi inn provianten, summet oss litt, og ruslet ut igjen for å sjekke nattlivet på resorten.
På stranda var det utekino. Solsenger var satt opp som kinostoler, og de viste The Lion and the Wolf med kroatiske undertekster.
Filmen hadde nok vart en stund, så vi ruslet videre langs strandpromenaden. I festkvarterer var de i gang med samme spillelista som i går, med unge jenter som danset sammen med barna på scena. Vi gikk videre bort mot nabohotellet Ivan, men det virket helt dødt. Dette er nok mest av alt en familieresort, for det er lite for voksne sent på kvelden annet enn hotellbaren. Og det er egentlig helt greit. Vi er jo tross alt her for å slappe av i sola.
Vi så lysene fra lyststripa sydover fra Sibenik godt fra stranda, men det ble i lengste laget og spasere dit på jakt etter et sted, så vi ruslet tllbake til hotellbaren.
Der kjøpte vi oss hver vår Mojito, og slappet av i noen oversized rotting-stoler, akkompagnert av dvask housemusikk og blått strobelys.
Ved midnatt bar det slutt. Da stengte baren, men vi var uansett på vei opp igjen på rommet.
For livets glade gutter - i siste halvdel av 40-åra - så går faktisk sola ned!
