I dag, den 16. september, feirer meksikanere over hele verden Mexicos nasjonaldag, og en bølge av tequila og tacos er ventet. Vi tjuvstartet i helga med Enchiladas. «Det beste vi har smakt», var tilbakemeldingen fra et entusiastisk smakspanel på 6 og 10.
Apropos forskjells-Norge, som jeg skrev så vidt om i går. Det blir småtterier sammenlignet med Mexico. I tillegg til at det er enorme forskjeller innad i landet mellom fattig og rik, så er det slik at vinduet mot USA i nord virkelig gnir inn denne forskjellen.
Nå som Donald Duck har skalket alle luker, og satt opp en 320 mil lang mur langs grensa - fra California i vest til Texas i øst - ja, så er håper om et bedre liv for mange rett og slett ute. Et land preget av mye kriminalitet, ofte relatert til narkotikavirksomhet, og korrupsjon. Like fullt et land fullt av farger, musikk, dans og fest. Og mat og drikke, da.
Her hjemme introduserte Tande-P fenomenet tacos på et av hans lørdagsshow på NRK. Det må ha vært tidlig 90-tallet. Da hadde produktene vært i butikken en stund allerede, men møtte sterk konkurranse fra gryteretten. Da meksikansk gryterett også ble introdusert, så var det et frieri til det norske folk om at meksikansk mat var kommet for å bli i Norge.
I ettertid vet alle som har satt sine bein i Mexico eller spist på en meksikansk restaurant, at både norske tacos og meksikansk gryterett hverken er særlig meksikansk eller har så fryktelig mye med Mexico å gjøre annet enn i navnet.
I 1995 viet Ingrid Espelid Hovig en episode av Fjernsynskjøkkenet til det hun kalte «hot food» og «eksotisk mat», men erstattet tortillaene med norske potetlefser.
Fredagstaco har blitt helgens nye kulinariske favoritt for nordmenn. Om det er fjernt fra den meksikanske sannheten bryr vi oss om, bare vi kan sette tenna i ei tacolefse fra tacofabrikken, fylt med godsaker som mais, agurk, ost og kanskje litt krydret kjøttdeig. For de ekstra spenstige, så er det mulig å legge til guacamole, hjemmelaget salsa og bønner - så nærmer vi oss om ikke annet litt mer den meksikanske originalen.
Jeg har kun vært noen timer i Mexico, men den lille turen gjorde et sterkt inntrykk. Mye på grunn av den enorme forskjellen som kom til syne, da vi på en buss ble fraktet over grensa fra San Diego og til Tijuana tilbake i 2001.
På grensa ble vi skyflet over til en lokal, meksikansk buss, med en røykende bussjåfør og på kom det jammen en Mariachi-trio med gitarer og Sombrero-hatter. Dagens arbeidsdag var åpenbart i gang.
Vi holdt oss stort sett i ei hovedgate i byen, så vi fikk nok ikke se det verste, men det var løsbikkjer og kremmere over alt. Da vi gikk inn på en restaurant for å spise, så fikk vi én tequila på huset for hver meksikanske øl vi bestilte. Jeg husker også at jeg fikk så den imaginære Sombreroen passet av en kremmer som prøvde å prakke på meg ei flaske kledd inn i et ekte kubein. Ikke verktøyet altså, men foten av ei ku eller en okse. Ellers, takk, men fyren ville ikke gi seg - og ble rett og slett småhissig da jeg stakk uten å kjøpe.
Over 50 prosent av Mexicos befolking regner man lever i ekstrem fattigdom. Barnedødeligheten er høy, og mange blir i ung alder fristet til å bli kurere for narkotikakartellene. Hva har de mæssom å tape?
Geografisk har landet ei kyststripe både til Atlanterhavet og til Stillehavet, men 2/3 av landet er høyland, på 2000 meter eller mer over havet. Mexico by, som er hovedstaden, og var en gang verdens største by i innbyggertall, ligger på rundt 2500 m.o.h.
Mexico er absolutt et land jeg kunne tenkt meg og feriert litt mer i, men det er langt borte og koster skjorta. Maya-historie og historiske steder ville da vært prioritert. Vi får nå sjå hva fremtiden bringer.
Mexico har for mer også andre assosiasjoner enn tequila, tacos, Sombreros og narkokarteller. Første mesterskapet jeg husker at jeg så på i fotball var VM 1986 i Mexico. Der ble publikum og verden introdusert for der vi i dag kjenner som bølgen. På engelsk: Mexican Wave.
Mitt favoritt-potetgull på 90-tallet var - og fortsatt er - den meksikanske varianten fra Kims, og en av mine favoritt filmregissører er meksikansk: Alejandro González Iñárritu.
Han debuterte i 1999 med den meksikanske filmen «Amores Perros», som fortsatt står ut som en av mine absolutte favoritter - om enn så voldsom og opprivende den er. Han fortsatte deretter med filmer som «21 Grams» (2003) og «Babel» (2006) i det som har blitt kalt «Dødstriologien».
Det var i Iñárritus filmer jeg også fikk ørene opp for filmmusikken til Gustavo Santaolalla, som forøvrig er argentinsk - og ikke meksikansk. I anledning Mexicos nasjonaldag så er det fristende å se om igjen «Amores Perros». Musikken i filmen er en blanding av meksikansk populærmusikk, Santaolallas egenskrevne temaer, og spansktalende låter fra andre land.
Dagens låt for å sette stemningen på Mexicos nasjonaldag blir derfor ikke Lynni Trekrems sviske om å forlate hus, hjem og familie for det gode liv i Mexico. Det blir heller ikke klassikere som «La Cucaracha», «La Bamba» eller «Mexican Hat».
Det blir en skikkelig energiklatt av ei låt fra filmen «Amores Perros». Låta er så full av varme og liv, at den nesten får selv en kaldblods totning med hoftefeste til å vurdere et nybegynnerkurs i Salsa. Da får det bare stå til at artisten Celia Cruz er cubansk, og ikke meksikansk.
Låta er så full av det jeg forbinder med Mexico allikevel, og det er vel lov å jukse litt - akkurat som a Ingrid gjorde med potetlefsene sine i 95.