I går snakket vi om at vi burde prøve å komme oss tidlig, men det er uaktuelt å ha på vekkeklokka når man først har ferie. Vel utenom når man må, da. Jeg måtte ikke.
Estragon hadde vært våken i 7-draget, men klokka var nærmere halv ti da jeg gløttet på øynene.
Estragon ville slikke sol ved bassenget i dag. Det var spådd 34 grader og skyfri himmel. Jeg får som regel litt mark av å kun ligge pal, så jeg kunne tenkt meg å se litt av gamlebyen.
Derfor vinket jeg farvel til Estragon etter en rask dusj og frokost, pakket en liten sekk, og gikk ned i resepsjonen for å bestille drosje. Det var i lengste laget å gå i varmen. Jeg hadde undersøkt litt på nett, og drosje bort burde koste et sted mellom 8 og 10 Euro.
Hotellet her ser så klart sitt snitt til til å gjøre litt ekstra kroner på å yte service, så det ble 15 Euro med deres hjelp. Det fikk gå, selv om jeg først sa at jeg da heller fikk ordne det selv. Men jeg hadde ikke noe kontaktinfo til noen taxi, og Google gjorde meg bare forvirret. I tillegg er erfaringen at engelsken rundt forbi ikke er all verden, så da anså jeg det som det enkleste - og fikk helle pønske ut noe annet hjem.
Ti minutter senere stod drosja utenfor, og jeg ble skysset de drøyt 7 kilometerene til byens store tort, rett ved gamlebyen.
Varmen slo i mot meg som ei langflat hånd da jeg gikk ut av drosja på stortorget. Jeg forserte en park, og peilet meg inn i de trange gatene i gamlebyen, med souvenirbutikker og turistfeller som kontraster mot historien som satt i vegga.
De mange sidegatene var mer autentiske og fri for turister, men det var en labyrint man sikkert fort kunne gå seg vill i.
Jeg fulgte skiltene mot Saint Michael Fortress, som jeg hadde skimtet på et lite høydedrag i byen.
På vei opp dit pssserte jeg et krigsmuseum fra andre verdenskrig, som var gratis, og spaserte inn der for å kikke.
Det var ikke store museet, så jeg var unnagjort der på få minutter, og gikk heller løs på trappene opp mot fortet. Utsikta ble mer og mer spektakulær for hvert skritt jeg gikk, og man fikk overblikk over hele byen, samt utsikt mot halvøya, der vi bor på baksiden.
Ved inngangen til fortet var det flere foran meg som snudde, men jeg bladde opp de 10 Euroene i inngang, og ruslet videre mot informasjonen. Der skulle jeg få utdelt en audioguide på engelsk, som skulle gi meg litt mer kunnskap om fortet og dets historie.
Da jeg skulle få utdelt paden med guidet tur på, så ble jeg avkrevd for legitimasjon som sikkerhet. Jeg hadde lagt igjen både pass og førerkort i hotellsafen, men hadde et Mastercard med navnet mitt på. Holder det? Jads, jeg trengte ikke bilde. Men da hun så begynte å skrive opp kortnummeret mitt der passnummeret skulle stå, så måtte jeg stoppe henne. Hun strøyk det ut, og lurte på om jeg hadde noe annet med nummer. Det var visst viktig å få registrert. Så jeg flekket opp det andre kortet jeg hadde i telefondekselet: medlemskortet på Actic. Hun ante jo ingenting om hva det var, så rablet fornøyd ned medlemsnummeret mitt på treningssenteret hjemme i Norge, og jeg fikk utdelt paden.
Utsikten fra toppen av det gamle fortet, eller festningen, var fantastisk. Der fikk jeg se godt innover mot byen på landsiden også, og skimtet også enda en festning litt lenger borte i horisonten. Jeg kunne ha bestilt en billett som inkluderte inngang der også, men jeg holdt meg til kun St Michael sitt.
Varmen var til tider kvelende på toppen av borgen, men heldigvis var det mange kriker og kroker med skygge, der jeg kunne ta noen pauser, mens jeg lyttet og kikket. Jeg hadde pakket med meg ei diger flaskr sitronvann i sekken som også kom godt med. Men herregud. Man skal aldri klage på varmen eller sola. Det var jo den som vi hadde lett etter. Nå var den her en masse.
Jeg sendte noen tanker til Estragon, som nå sikkert nå rett ut ved bassenget og kunne kjøle seg av når som helst. Jeg drømte om det svalende bad, men måtte nøye meg med litt skygge. Bremmen på capsen kjente jeg begynte å bli fuktig, og sekken klistret seg fast til ryggen - inntil min mest dristige t-skjorte.
Det var fascinerende å se byggverket, og ikke minst utsikten. Jeg fikk ikke med meg all verden av det som ble sagt i guiden, siden jeg ikke fikk med headset - og måtte gå rundt og spille av lyden mellom alle de andre turistene.
På toppen av fortet var det et gammelt amfi, som nå var modernisert med plastikkstoler, og gjort til en lokal, spektakulær konsertscene. Her var det visst også en musikkfestival hvert år; Let’s Rock. Ti poeng for det billige, men gode ordspillet.
Det var også en del å se på innendørs, og jeg fikk med meg både en høggammel brødovn, og noen andre forhistoriske artefakter.
De hadde også forent seg med samtiden, og kunne også by på en tunnel der noen historiske CGI-filmer rullet og gikk.
Jeg følte meg ferdig på borgen, og leverte padden, og gikk ut. Varmen var fortsatt nærmest uholdelig - men akk allikevel så deilig - så jeg vandret ut fra gamlebyen, og mot et kjøpesenter som lå ikke så langt fra byens togstasjon. Det var ikke veldig mange spennende butikker der, men jeg fikk i allefall shoppet noe småtteri til jentene hjemme som reisegave.
Jeg stakk også innon Tommy, som tydeligvis er en matbutikkjede her i landet. Egentlig bare for å kikke, men klarte bare ikke å motstå fristelsen med en iskald Pipi, der hun kikket på meg med sine velholdte appelsiner.
Jeg ruslet tilbake mot gamlebyen på jakt etter noe å spise. Jeg hadde drukket litt sitronvann fra flaska i sekken, men burde absolutt drukket mer - og spist mer jevnlig. Jeg satte meg bed ned på det jeg trodde var en restaurant ved begynnelsen av gamlebyen, men det viste seg å kun være et drikkested. Ok, da - en ferskpresset limonade, takk. Det jeg fikk var vann med en del sitron i, men den var iskald og leskende, så det var da noe.
Med ny energi i skrotten kunne jeg vente enda litt lenger før jeg tok lunsj, så jeg endte opp med å rusle litt mer i byen - der hundene ikke har lov til å drite.
Jeg kikket innom flere av butikken i gamlebyen. Stort sett turistfeller med overprisede standard-produkter. Jeg måtte humre da en av butikkene også hadde prøvd seg på norsk. Neppe ved hjelp av Google Translate. Vi skriver utt-skjorter! Så bra dere skriver det da!
Jeg vandret forbi ei kirke og et nytt torg, før jeg skar ned mot strandgata, og fulgte den opp igjen til Stortorget.
Nå måtte jeg ha noe å spiste. Valget falt på ei dyr turistfelle i gsnlebyen. Jeg så meg ut fiskesuppa, men den hadde de så klart ikke - så da fikk det blir rekesalat i stedet. I ordets rette forstand.
Jeg satte meg strategisk til rett ved vifta, og det var et utmerket godt valg.
Etter å ha spist opp og betalt, så var det på tide å komme seg tilbake til hotellet. Jeg kom plutselig på at jeg kunne prøve Uber - en tjeneste jeg aldri før har prøvd. Om ti minutter skulle Slavko komme i Peugeoten sin, og plukke meg opp der jeg hadde plassert meg i skyggen.
Og her sluttet også bloggskrivinga ved at Vladimir sovna med telefonen i hånda langt, langt utpå natta. Mer om hvordan i huleste om litt!
Turen hjem fra Sibenik by før på dagen gikk derimot sømløst og fint, og kostet bare halvparten av det hotellet skulle ha.
Tilbake på hotellet fant jeg igjen Estragon ved bassengkanten, der han lå og solte seg. Jeg hadde nå skikkelig trang etter et bad, men er mer glad i hav og strand enn basseng og bassengkant, så jeg kvitterte ut et håndkle, og tuslet ned på stranda.
Nok en gang ble jeg oversett av de som gikk og tok betaling, og kunne uforstyrret ligge å dorme under stråparasollen, kun avbrutt av noen deilige crawlerunder i havet, der temperaturen lå på 25 grader for dagen. Total nytelse i varmen!
Etter å ha slått av noen timer der, så fikk jeg melding av Estragon. Han hadde hatt en sportsmassasje-time, og var nå tilbake på rommet. Klokka hadde bikket 18 og vel så det, så jeg hadde også straks tenkt meg opp igjen.
Estragon hadde lyst på biff, men en biffrestaurant var ikke enkelt å finne. Vi fant ut av vi skulle prøve oss ned på kyststripa vi ser til fra stranda her; i nordenden av landsbyen Brodarica. Ikke at det var det sprekeste utvalget av restauranter der, men det lå ei stripe med barer der - og det var jo tross alt lørdag!
Vi bestilte en Uber fra rommet, men det varte og rakk før en sjåfør gadd å ta oppdraget. Det er nok ikke veldig mange inne på den tjenesten her i byen, kontra større steder. Estragon var utålmodig, og ville egentlig gå eller bestille drosje i resepsjonen - men så plutselig hadde en som het Kresimir tatt oppdraget. Kresimir henter Vladimir og Estragon. Venter på Kresimir. Der har du pjäs-titler!
Det varte og rakk før Kresimir sin bil nærmet seg kartet, og etterhvert skjønte jeg hvorfor. Han hadde dratt rett til dit vi skulle, og ikke der vi var. Da han endelig dukket opp utenfor Amadria Park-porten, så hadde han som Slavko før i dag taxiskilt på bilen. De passer nok godt på å serve Uber også, ved siden av ordinær næring.
Vi kom oss tilslutt bort til Brodarica, muligens en kroatisk oversettelse av Broadway? Jeg hadde lagt inn et vilkårlig stopp mellom to restauranter, og vi ruslet bare inn på Pizzeria Riva, uten å dvele så mye. Menyen var som på de fleste andre steder nedi her, men vi så av både interiør og menykart at dette var en fire-fem steg ned fra den italienske vi var på her om dagen.
De hadde biff på menyen her, men Estragon var skeptisk. Antagelig med god grunn. Han gikk i stedet for en gratinert pastarett, mens jeg prøvde meg på en lokal cevapi.
Kjøttet var helt greit, men mektig. Chipsen var vassen og lite stekt, og salaten mildt sagt uinspirerende. Men det var mat. Jeg ble mett etter en halv porsjon, og den stakkars jenta som serverte oss var oppriktig bekymret på om maten var ok, siden jeg ikke hadde spist mer.
Da Estragon smatt inn på bakrommet for å betale, så hadde hun spurt igjen. De er vel som de gamle tantene som bodde uti Tandseter skrudd sammen slik at hvis du ikke spiser dem ut av huset, så er det en dyp fornærmelse eller det må være noe galt med maten. Slapp helt av.
Etter å ha betalt ruslet vi den korte veien bort til bar-stripa, og gikk inn på den vi hadde identifisert som mest forlokkende på Google Maps: No Stress Beach and Night Club
Den stengte ikke før klokka 4 på morningen, så her hadde vi alle muligheter.
Rett før vi dro ut hadde det kommet et nytt, kraftig regnskyll med lyn og torden. Tydeligvis er dette vanlig her i varmen, at det kommer en slik raptus på himmelen utpå kvelden for å rense opp før en ny dag
Regnet hadde stoppet innen vi dro med Kresimir fra hotellet, men på No Stress var det fortsatt spor etter regnet på området uten tak, så de fleste stimlet seg inn i et slags spikertelt.
Det var stor overvekt av lokale, eller i alle fall kroatiske, her, og stemningen virket god. En større gjeng i alderen 25-50 virket som at alle kjente hverandre, og de to rødmusset nordmennene ble nok ganske radig observert som et halvveis eksotisk innslag.
På scena gjorde et lokalt band ferdig lydsjekken sin. De hørtes overraskende gode ut. Tight og bra. Flinke musikere, med gode stemmer. Vi bestilte hver vår Mojito, og bestemte oss for å sjekke det ut.
Vladimir ville stå, så fant et høyt bord foran scena før konserten - som den eneste. Estragon ville sitte, for han var mørbanket etter massasjen, og trengte litt hvile. Vi fant etterhvert en ledig sofa inne i teltet, men da konserten begynte trakk vi ut. Det gjorde så smått alle andre også.
Bandet dro i gang med noen kroatiske hits, som alle unntatt vi kunne. Dermed var stemningen satt, og festen var i gang
Den store flokken med lokale kompiser virket å kjenne bandet også, for de kommuniserte stadig vekk med dem. Plutselig så jeg at et par av dem kikket veldig på meg, og pekte og lo. Var det så eksotisk med hornbriller og professor-sveis, altså? Det virket som at jeg muligens lignet noen de kjente eller visste hvem var. Gudene vet. Men plutselig kom ei dame og skulle ha bilde av meg, og flere kom til. Estragon ble også vinket inn i bildet.
Vi humret litt over dette selv. Jeg så dama delte bildet i en messenger-tråd, så det der var nok en artig opplevelse for dem. Mulig det var rein latterliggjøring for et eller annet, men stemningen var tross alt god - og vi måtte benytte sjansen til å ta noen bilder sjæl. Jeg prøvde først en video-selfie med gjengen bak meg, før Estragon tok frem telefonen sin, med et mye bedre kamera, for å få en annen til å ta bilde av Vladimir og Estragon sammen med fyren i midten under. Da de andre fikk nyss i det, så kom flere til og ville være med på bildet - så det ble tilslutt mange varianter med flere folk. Estragon snakket kort med fyren i midten, og fikk bekreftet at de var lokale.
Konserten varte og rakk uten pause til langt på natt. Stort sett kroatisk musikk. Noe med Balkan-tilsnitt, men det meste i segmentet rock/partymusikk. Muligens låter fra Kroatias svar på Postgirobygget og Vassendgutane.
Men det var herlig stemning, full allsang og høy partyfaktor. Han fyren skulle ha oss med å synge på kroatiske låter, så vi kjørte på det beste vi kunne.
Konserten var ikke ferdig før i 2-draget på natta. Da hadde vi underveis også fått både Bon Jovi, Abba og AC/DC. Bandet ble nektet å gå av scena, og etterhvert fylte scena seg med fulle, lokale folk fra den gjengen foran oss - som også ville synge. De fikk de så klart, og stemningen stod i taket med kroatisk allsang.
Til slutt måtte de bare si at nok var nok. Da var det også natta for Vladimir. Estragon ville gjerne fortsette festen, og jeg sa han bare måtte bli igjen - men jeg trengte søvn. Estragon slang seg med hjemover, og fikk overtalt Vladimir - som fånyttes prøvde å bestille en ny Uber - til å gå langs stranda, rundt bukta, hjem til hotellet. Vi så jo lysene, så det kunne umulig være så langt.
Vi gikk delvis i mørket, og delvis opplyst av lommelykta på telefonen bortover den smale, steinete stien. Estragon var noen meter foran meg, og plutselig hørte jeg han pratet med noen, med en bekymret men omsorgsfull røst.
Plutselig hadde han sett en sørpe full kroat som lå i ei veit ved stien og sov, med en lysende telefon i hånda. Estragon prøvde å få kontakt med ham, og spurte om han trengte hjelp, eller ville bli med oss bortover og heller sove i ei solseng lenger bort på stranda. Kroaten så nok i beste fall trippelt, og klarte etterhvert å svare kort. This is my area. Han ville ikke ha hjelp, og trengte nok mest av alt å sove. Der og da. Vi sa han burde ringe en kompis, men jeg tror ikke han var i stand til noe annet enn å bare slappe av. Plutselig kastet han opp over armen sin, men insisterte at det fortsatt gikk bra, og at vi skulle gå. Han trengte nok bare ro og fred. Han lå på en måte som ikke innebar noen fare ved oppkast, annet enn at han nok kom til å trenge en god vask dagen derpå.
Vi adlød hans formaninger om at alt var greit, og rusler videre tilbake til hotellet.
Estragon var nok fortsatt litt bekymret, men jeg tenker nok det beste for han var å ligge. Han hadde neppe kommet seg helskinnet frem hvis han skulle stavre seg på beina, og gå langs grusstien videre.
Jeg aner ikke hvor mye klokka var da vi kom tilbake til rommet, men det var såpass seint at hotellet var stille og forlatt. Nattevakta i resepsjonen, en ung gutt, hoppet i stolen sin da vi plutselig rundet hjørnet. Han forventet nok ikke å se folk på denne tida av døgnet, men klarte å hoste frem ett good night.
Vladimir gikk rett for å pusse gebisset for mynte og blank rom, og la seg for å blogge ferdig. Det er det siste jeg husker. Jeg duppet av med telefonen i hånda flere ganger på kort tid, så jeg bare ga opp å fullføre - slapp telefonen ned på gulvet ved siden av senga, og sovnet tvert.
Våknet gjorde jeg ikke før i 10-tida i dag. Da var Estragon ingen sted å se, så jeg tenkte han enten hadde gått ut igjen på natta, og vendt tilbake til No Stress, eller mest nærliggende - gått ut for å slappe av ved bassenget i sola.
Da jeg tok ut øreproppene hørte jeg det sildre på badet. Der var’n - i dusjen. Han hadde mer eller mindre vært våken siden 7 visst, og blir nok trøtt i løpet av dagen.
Jeg unnet meg en ekstra lang morgen i senga, mens Estragon etterhvert forsvant ut i sola. Han fablet om å forlenge oppholdet med ett døgn på hans egen regning, siden han likte seg så godt her i solskinnet. Jeg er med på alt som er moro, så lenge jeg er hjemme igjen til helga. Han snakket også om å kjøre intensivt hjem igjen på to døgn etterpå. Personlig kunne jeg tenkt å bruke mer tid på og se innom steder også langs veien, men jeg føyer meg etter sjåføren. Så får tiden bare vise hva som skjer.
Etter en dusj var etterhvert også jeg klar for å ut i sola. Og der starter vel dag 7 - som dere garantert får lese om før midnatt. Det lukter en tidlig kveld på begge, og dagen i dag melder jeg alt nå at blir som nattklubben het; No Stress!
Dagen i dag blir uansett tyngre for en lokal kamerat litt lenger borti bukta her…