Jeg våknet på en nedsunket luftmadrass i 7-draget, og kjente spenningen stige rundt hvordan det så ut utafor teltduken. For noen timer siden så jeg ingenting. Nå så jeg alt.
Først hordene med gjess som kaklet rundt rett bortafor teltet. Jeg hadde stappet sov-i-ro langt inni øra, så gikk klar av ulydene i natt - men Estragon hadde drap i blikket da han krøp ut av teltet sitt.
Så fant jeg også veien ned til dass. Inne i atriumet på den trivelige, gamle østtyske gården, så hadde de gjemt en ren og fin do, med en like ren og fin dusj.
For å komme frem måtte jeg først forsere a gamlemor, som var stappet ned i ei urne ved nedgangen til atriumet. Deretter måtte jeg bestikke gårdshunden, som lå og dormet i sola, med litt kos. Så ble det deilig, frisk dusj!
Estragon var allerede i ferd med å pakke sammen da jeg kom tilbake til den provisoriske teltplassen vår. Jeg var like bak, og ikke lenge var vi klare for å si farvel til the middle of freaking nowhere, og koste videre mot syd - for å jakte konstant blå himmel og sol.
Været var slettes ikke gæærnt i gamle DDR i dag, så vi gjorde en stopp på den første bensinstasjonen vi kom til for å bunkre opp med litt kaldt drikke. Da fikk jeg meg også en morgenkaffe; til 4 Euro - langt dyrere enn ølen de også solgte.
Utafor sjappa, en Shell-stasjon, hadde de forøvrig satt opp en slik fristende gripetang-maskin, muligens mer for voksne. Her skulle man styre noe på en slags bilbane på tid, og premiene var diverse elektroniske artikler. Fristende å prøve, selvsagt, men fornuften seiret. Jeg vet jo fra erfaringer med ungene at dette bare er tapsprosjekter.
Vi satte oss inn igjen i Volvoen, betraktet noen fotballklistremerker på et skilt, og spant ut igjen på A9.
Det gikk stort sett radig på Autobahn, men trafikken var til tider tett. Ved siden av haugevis av vindturbiner nedover gamle DDR, så dominerte lastebilene veien - og skapte til tider mye frustrasjon og hakkete kjøring ved å kjøre forbi hverandre.
Estragon ble entusiastisk da han fant forbokstaven sin langs veien, og tenkte at tyskerne sikkert visste at han kom.
Vi har ikke fått sett så veldig mye mer enn vei, lastebiler, vindturbiner og langstrakte jorder, siden vi prøver å kjøre lengst mulig sydover på kortest mulig tid. Celle var derfor et veldig allright avbrekk i går. Det er jo utenfor hovedveiene man virkelig får oppleve landet. Vi vurderte dog ved flere tilfeller å besøke byen Ausfahrt. Alle veier leder til Rom, sier dem. Så gjør også veiene til Ausfahrt.
Plutselig hadde vi forlatt gamle DDR, og var på god vei inn i Bayern. Utenfor Bayreuth (i bilen kun omtalt som Beirut) varslet Google Maps en god del kø, men det løste seg heldigvis opp uten de store forsinkelsene. Google Maps funker utmerket som GPS, og har gode og relativt sannferdige varslinger om alt fra veiarbeid, til bilulykker og objekter i veibanen, så det var praktisk å følge med på det kartet nedover.
Vi trengte en beinstrekk snart, og fant ut at vi skulle kjøre innom byen Ingolstadt, omtrent midt mellom Nürnberg og München. Estragon er over snittet interessert i teknologi og industri, og ville gjerne se Audi-fabrikken, som ligger rett nord for bysentrum.
Vi kjørte en stor runde rundt fabrikkområdet, med digre bygg så langt øyet kunne se. Estragon meldte om at det var rundt 40 000 som hadde sitt lønna arbeid her. Da snakker vi hjørnesteinsbedrift.
Etter å ha sugd i oss litt visuelle automobilfabrikkfasadeinntrykk, så kjørte vi inn i Ingolstadt sin gamleby, og fant en parkering ved ei kirke. Vladimir kastet på myntene han hadde i lomma, og dermed hadde vi 40 minutter til rådighet i byen.
Estragon var nødig, så vi tok sats og gikk inn på kafeteriaen Anna. Der var det fristelser i alle disker. Lekre kaker, deilig gelato og andre forfriskninger.
Estragon gikk for en kuleis, mens Vladimir klinket til med en iskaffe med iskule - som vi nøt i julisola på uteserveringen. Etter å ha gulvet isene, så hastet vi tilbake til bilen på slaget da parkeringa gikk ut, og fant veien ut igjen på A9.
På vei ut igjen passerte vi også Donau, som rant gjennom byen.
Ute igjen på hovedveien så gikk det radig helt ned til München. Vi svingte av rett før Allianz Arena, og fortsatte østover på A8 i retning Østerrike.
Landskapet endret seg betraktelig nå, og de eviglange, flate jordene fikk selskap av alpene i det fjerne, mer skog - og etter hvert mer kupert terreng.
Rett før grensa til Østerrike tok vi et siste stopp i Tyskland på en Agip-stasjon, der begge fikk gjort sitt fornødne og supplert med mer kaldt drikke. Sola stekte godt nå, og temperaturen lå på rundt 28 deilige varmegrader.
Og skulle vi bli i beita for kjøtt, så kunne vi fått dekket våre behov utenfor bensinstasjonen. Det er en første gang for alt, sies det - og dette var første gangen jeg hadde sett en kjøttautomat, der du kunne legge på penger og kjøpe entrecote - som om det var en brus eller ei pakke godt og blandet.
Etter å ha siklet litt på en interessant Volkswagen-buss, så bar det ut igjen på A8 i retning grensa. Det gikk ikke lenge før trafikken gikk i stampe. På sørsiden av innsjøen Chiemsee gikk trafikken smått, og sjåføren ble rødere og rødere i toppen.
Heldigvis løste det seg opp etter hvert, og blodtrykket kunne senkes og turen gå videre.
Vi entret Østerrike uten å egentlig være klar over det. Vi så skiltet om grensa, og en del lastebiler som hadde parkert for å ordne med papirer - men så ingenting av noe offisielt velkommen til Østerrike-skilt. Plutselig var vi altså der. Vi hadde lenge hatt Salzburg som en rettesnor for etappa, men hadde på dette tidspunktet funnet overnatting for kvelden lenger syd i landet. Vi hadde først kikket på campingplasser i nærheten av en eller annen innsjø, men var fristet til ei ordentlig natt på hotell. På Booking dott com hadde vi funnet ei romslig leilighet på 70 kvm - med to soverom og kjøkken - til en rimelig pris, og kastet oss rundt og bestilt.
Et kvarter senere jeg oppringt av et telefonnummer fra Østerrike, og skjønte tegninga. Jeg tar aldri anrop fra ukjente nummer, men nå regnet jeg med at det gjaldt bestillingen.
Joda. Det var så klart et eller annet feil med hotellet vi opprinnelig hadde booket, men Bettina kunne i stedet tilby et nyere hotell til samme pris. Hotellet lå fem minutter unna det opprinnelige hotellet, men fortsatt med balkong og sjøutsikt. Jeg glemte å spørre om sengene, så jeg sendte ei melding om det fortsatt var to enkeltsenger. Beklager. Dermed fikk vi heller leve med å dele dobbeltseng. Helt i orden det, altså. Vi er gode venner, og relativt rolige på natterstid. Tilsynelatende.
Men middag måtte vi snart få ordnet oss. Den første planen var Salzburg, men det var potensielt rushtid, og det ville innebære en liten omvei i forhold til veien videre. Derfor plottet vi i stedet inn Bischoshofen som stopp, og kjørte av sydover mot Villach.
Så plutselig stoppet trafikken brått, og der ble vi stående. På Google Maps kunne vi de det ble rødt, og ventetiden ble bare lenger og lenger. Tilslutt viste den 45 minutter, men ingen årsak. Trafikken i motsatt fil gikk som normalt, så vi antok det måtte være en ulykke lenger fremme. Vi hadde rett. Snart kom det opp ulykke på Google Maps, og det var tydelig at flere brukte den - for plutselig var folk både ute i veien for å røyke eller strekke på beina, eller som noen - klatre opp på biltaket for å se om de så noe fremover.
Vi stod bom stille i godt og vel tre kvarter før det plutselig løste seg opp, og trafikken brått var tilbake i normal marsjfart.
Noen få kilometer senere tok vi av ned mot vintersportsbyen Bischoshofen - mest kjent som byen der hoppuka hvert år avsluttes. Helligtrekongersdag-rennet har eksistert i byen i mange, mange år - i Paul Außerleitner-bakken; som fikk navnet sitt etter en lokal skihopper som i dette rennet så tidlig som i 1952 falt stygt, og senere døde av skadene.
Vi fikk et glimt av hoppbakken da vi kjørte ned til byen, som lå idyllisk til nede i en dal - men fikk ingen gode bilder av den på grunn av høye støygjerder.
Vi parkerte i sentrum, og ruslet en runde rundt. Her er det nok mer livvat i starten av januar enn i juli, og mange av de klassiske gamle husene var under oppussing.
Vi fant oss etterhvert et spisested som hadde schnitzel på menyen. Det var et krav fra begge for dagens middag.
Her kunne vi velge i schnitzler i alle mulige varianter. Estragon gikk for en chilli cheese, mens Vladimir testet en Schweinsbraten med surkål. Jeg elsker surkål. Sauerkraut for President!
Maten var beint ut nydelig. Jeg digger at det stort sett i alle byer her nedover serveres autentisk, lokal husmannskost - og ikke bare den samme sjelløse menyen med pizza og burger.
Så kom det så klart. Det hersens regnværet. Det vi hadde forlatt i Norden, og som vi hadde håpet ikke å se igjen på ei stund. Etter å ha betalt for de ihjælpanka og panerte svinebitene, så bøttet det ned - og vi måtte løpe det crocs og joggesko kunne klare ned igjen mot bilen for å ikke bli søkke blaute.
Frustrerte og mette kom vi oss ut igjen på veien mot Villach. Endestoppet ble tastet inn på GPSen - Hotel Mariendorf (som i navnet hørtes ut som en gammel, tysk heimat-film) rett ved innsjøen Faaker See - i en liten landsby som het Faak am See (som i bilen åpenbart ble f*ck and see).
Det var nå grått som i luggen på ei oldemor så langt øyet kunne se. Gjennom fjellpassene fikk vi litt pause fra regnet gjennom de mange tunnelene, men måtte også betale for paraplyen. 13,5 Euro kostet bompasseringen, som kom bardust på oss før en av de lengre tunnelene på strekket.
Det begynte etter hvert å gå beint nedover. Vi hadde vært nærmere 1500 meter over havet, men skulle nå krabbe oss ned igjen til omtrent halvparten.
Før Villach skulle vi få vår belønning. Ikke i form av blå himmel og sol, men i form av at regnbuens ende var like foran oss - så nære at vi nesten kunne gripe etter skatten.
Men nei, du. Ingen skatt her. Kun bompenger.
Rett syd for Villach bommet Vladimir på kartet, og sendte oss på en ti minutters omvei gjennon landsbygda, på vei ned mot Faak am See. Estragon ville helst snu på hovedveien, for tålmodigheten bak rattet var nå bunnskrapt, og det var ingenting han mindre ville enn å se Østerrikske småveier og dorfs.
Vi kom oss allikevel gjennom omveien uten sammenbrudd, og kunne om sider kjøre opp til overnattingsstedet for natta - i enden av Fasanveien.
Vertinna Tina møtte oss innafor døra, og viste oss til rommet. Ikke fullt så stort som det vi først hadde bestilt, men til gjengjeld mye nyere og finere.
Vi hentet det vi trengte fra bilen, og kunne endelig ta en liten timeout. Estragon fikk seg en dusj, mens Vladimir kokte seg vann og tok en kopp pulverkaffe ute på balkongen.
Det så ikke ut til at det var noe sentrum å snakke om her. I følge vertskapet var det fem minutter med bil til de fleste stedene med servering, men vi bestemte oss allikevel for å rusle en tur for å kikke hva hovedgata nedenfor hotellet hadde å by på.
Vladimir vippet opp telefonen, og fant ivrig ut at det lå en geocache gjemt 450 meter borti veien. Den måtte finnes - slik at jeg kunne belønnes med ett nytt land - og ny digital souvenir.
Jeg glemmer alltid at det lenger syd blir mørkt både tidligere og raskere enn hjemme, men takket være mobiltelefonens lommelykt og Estragons blitz, så fikk jeg gravd frem blokka og registrert loggen.
Da var det gjort. Rett bortafor hørtes dårlig musikk fra et lite utested, og det satt noen folk utenfor og nøt kvelden. Regnet hadde stoppet for en god stund siden, så hva passet vel ikke bedre enn å unne seg et glass eller to før natta.
Estragon gikk for en lokal halvliter - som vsr billigere enn en kaffe - mens Vladimir klinket til med det han alltid gjør ute - en Mojito. Konklusjon: sterkere enn hjemme, men ikke i nærheten av den jeg blander selv.
For å ikke sitte å tvinne tommeltotter mens Estragon nøt resten av ølen sin, så ble det også ytterligere en enhet. En smaksrik og perfekt Gin Sour.
Etter litt tullprat og skvaldring i utesofaen på DrobIn bar, så var det på tide å komme seg opp bakken mot hotellet igjen - Harley Hill (av en eller annen grunn skal det befinne seg et HD monument i dette strøket) - og inn til en god natts søvn på rom 1.
Estragon satte klokka på åtte, kikket på noen Seinfeld-klipp på telefonen, og lo seg skakk av det - mens Vladimir standhaftig blogget i vei om dagens opplevelser.
Til slutt sovnet sidemannen, mens øynene til Vladimir smalnet i det blå lyset fra telefonen.
I morgen venter en by dag med kjøring, men håpet er å etterhvert finne oss en base der vi kan ta en velfortjent 4-dagers uten biling. Det trenger begge nå - og spesielt sjåføren. Og så håper jeg for alt i verden at vi finner det stabile sommerværet.
Blå himmel og ei feit, rund, varm sol 🌞