Blant de mange millioner av mennesker som blir registrert savnet på verdensbasis hvert år, så regner man med at det er opptil 8 millioner barn. De fleste blir heldigvis som oftest gjort rede for, men mange kommer dessverre aldri til rette.
Det kan være mange forskjellige grunner til at mennesker blir borte, både frivillige og ufrivillig, men når barn forsvinner permanent, så er det dessverre sjeldent frivillig.
På begynnelsen av 80-tallet fikk et meieri i delstaten Iowa i USA en ide om å trykke bilder av savnede unger og ungdom fra delstaten på melkekartongene, for å på den måten prøve å få informasjonen ut til flest mulig. De fleste drikker jo melk, og dette var 80-tallets pre-internett-måte å retweete eller dele ett innlegg på.
Det første bildet som ble trykket på melkekartongen var av Johnny Gosch (1969-?), som forsvant i 1982 da han var ute for å levere lokalavisen rundt i nabolaget det han bodde. Gosch er fortsatt ikke funnet, 37 år år senere. Flere stater og meierier kastet seg på, og mange steder varte denne formen for etterlysninger helt frem til 1996, da USA innførte noe de kalte for Amber Alert, der etterlysningen av barn skulle gå ut via massemediene og tekstmeldinger til folk i nærområdet der barn ble borte - så fort som overhode mulig.
Den 6. oktober 1992 ga bandet Soul Asylum ut plata Grave Dancers Union, og den store landeplagen på den skiva var balladen «Runaway Train».
Videoen ble utgitt påfølgende år, og konseptet der var å vise en rekke bilder av savnede barn og unge som hadde vært savnet over flere år, for å prøve å nå ut til enda flere enn det melkekartongene klarte. Faktisk ble det også laget flere forskjellige versjoner av musikkvideoen. Tre forskjellige bare i USA, mens eksempelvis videoen som ble vist i England kun hadde britiske barn, videoen vist i Australia kun australske barn osv.
Totalt sett kom 26 av alle barna som ble vist i videoen funnet igjen i godt behold.
Det var imidlertid også noen av de savnede barna som hadde forsvunnet frivillig av gode grunner, og disse fikk det vondt verre da de ble vist frem til verden i musikkvideoen.
Ei av jentene hadde rømt fra et voldelig hjem og søkt ly hos en kjæreste, men ble oppdaget etter musikkvideoen og ble hentet hjem igjen til det voldelige hjemmet. For henne ble livet rett og slett ødelagt av at hun figurerte i videoen.
Dette er også noe å tenke på i dagens samfunn med våre sosiale medier. Folk er ofte raske på labben ned å dele innlegg om savnede folk, men anbefalingen er kun å dele innlegg som kommer fra politiet - siden man aldri vet intensjonen hverken fra den ene eller andre parten. Gode intensjoner, ja visst, men som kan gjøre store skader, hvis forsvinningen er høyst frivillig.
Jeg husker jeg så Soul Asylums musikkvideo på TV på tidlig 90-tallet, og den gjorde jo et veldig inntrykk. Ikke nok med det, men jeg syntes låta var knakende fin også. Jeg var - og fortsatt er - en sucker for gode melodier og ballader. Låta brøt litt med resten av skrangle-rocken på plata, så jeg ble aldri noen stor tilhenger av bandet som helhet.
Tittelen «Runaway Train» syntes jeg også var litt artig, siden det også var navnet på en av de aller første favorittfilmene mine. På slutten av 80-tallet var det ei videosjappe på Bruflat, der man kunne leie Movie-Box og film. I begynnelsen var dette noe vi kun gjorde på bursdagen min. Da som regel en Ninja-film, en Herbie-film eller en bilfilm (Smokey and the Bandit eller Cannonball Run). Litt senere på 80-tallet kunne det slumpe at vi leide en MovieBox også på helg, og det var på en av disse jeg først så den bitende kalde Runaway Train (Kontsjalovskij, 1985) med Eric Roberts og Jon Voight i hovedrollen.
Den i dag har jeg filmen på DVD i hylla, men det er skrekkelig lenge siden jeg har sett filmen. Spørs om ikke det må bli et gjensyn med denne snart. Men det første gjensynet - eller gjenhøret - blir med Soul Asylum sin fantastiske låt fra 1992.