Den 8. januar slapp Ethel Cain sin nye EP “Perverts” på diverse strømmetjenester. EP som forkortelse betyr “Extended Play”, og brukes tradisjonelt for utgivelser som har flere spor enn en enkel singel, men færre spor enn et fullengdes album.
“Perverts” derimot, avviker litt fra denne normen. Den består av hele 9 spor, som godt og vel tilsvarer omtrent gjennomsnittet av et albumformat - og spilletiden er totalt på hele 89 minutter: godt over gjennomsnittet på et gjennomsnittelig album.
Spor 1 “Perverts” begynner med statisk støy, før Ethel Cain stemmer i den gamle, britiske salmen “Nearer, My God, to Thee” gjennom et slags forvrengt diktafon-opptak. Etterhvert kaster et helt kor seg på, og lyden forvrenges ytterligere før det høres ut som om diktafon-opptaket fysisk stopper. En stopp-knapp som blir trykket inn. Bakgrunnsstøyen fortsetter, og gir meg assosiasjoner til David Lynch sitt univers, og kanskje spesielt noen av lydbildene fra hans industrielle montasjer i “Eraserhead”.
Ethel Cain setter stemningen allerede her. Dette er mørkt. Dette er forstyrrende. Dette er kunst.
Sporet fortsetter med et forstyrrende teppe av bakgrunnsstøy, som utvikler seg gjennom de over 12 minuttene sporet varer, og etterhvert kommer Ethels stemme inn igjen, fortsatt forvrengt. Nå med noe å melde, gjennom spoken words. Her etableres også tematikken som Ethel Cain har bært med seg også gjennom tidligere utgivelser: religion og seksualitet. Skam.
Heaven has forsaken the masturbator
Masturbator
No one you know is a good person
Fast, reckless driving often leads to slow, sad music
Som tidligere, så er denne utgivelsen også av konseptuell art, og tanken er at den skal gjennomlyttes i sin helhet fra start til slutt. Etterhvert toner det forstyrrende lydbildet ut, og Ethel avslutter med å si “It's happening to everybody”, før det sømløst glir over i spor 2 - “Punish”. Nå kommer straffen for lystene. For det promiskuøse.
“Punish” er eneste låta som har blitt sluppet i forkant av denne EPen. Den ble sluppet 1. november, og har allerede rukket å få nærmere 4 millioner avspillinger. Først nå blir den satt inn i kontekst.
Whatever's wrong with me
I will take to bed
I give in so easy
Nature chews on me
Little death like lead
Poisonous and heavy
It has always been this way
Stemningen med den forstyrrende bakgrunnsstøyen fortsetter, med lyder som gir assosiasjoner til et gammelt, forlatt hus - og vinden som lager lyd i tak, vegger og metall. Ethel åpner opp det musikalske, og hun geleider oss gjennom med sobert pianospill - en enkelt melodi, og hennes engleaktige stemme - som står i sterk kontrast til det hun synger om.
In the morning I will mar myself again
He was a natural Plauché, saying, "You won't forget this"
Shame is sharp, and my skin gives so easy
Only God knows, only God would believe
That I was an angel, but they made me leave
They made me leave
Plauché som hun refererer til i sangen var Gary Plauché, som i 1984 tok saken i egne hender, og skjøt og drepte Jeffrey Doucet foran et oppbud av lokale TV-reportere, mens sistnevnte ble geleidet av et stort politioppbud. Han var på vei til rettsalen for å få sin straff etter å ha seksuelt misbrukt Plauchés 11-år gammel sønn. Man kan vel si at Plauché gjorde det alle fedre, inkludert meg selv, helt sikkert hadde hatt lyst og trang til å gjøre, hvis noe sånt hadde skjedd med våre barn.
Låta avslutter med Cains repeterende mantra - “I am punished by love”, før den glir over i spor 3 - “Housofpsychoticwomn” (sic!) - som begynner med en metronomlignende lyd, som også gir assosiasjoner til skritt som kommer nærmere - mens en stemme repeterer “I love you”, “I love you” monotont.
Også på dette sporet så er det den forstyrrende bakgrunnslyden som er stemningsforankrende. Etterhvert suggerende. Fortsatt mørkt, og med en sentrifugerende loop av lyd som blir sterkere og sterkere, mens stemmen som repeterer “I love you” kommer tilbake. Dette er ikke “musikk” du setter på i bilen, eller mens du lager mat. Det er noe du må høre på i det stille. Med headset. Rett i øret, så alle detaljene i lydbildet kommer til sin rett. Men det er krevende. Jeg er på dette tidspunktet allerede sliten, men vet at spor 3 kommer til å vare i nærmere 14 minutter. I bakgrunnen snakker en stemme lavt. Så lavt at du knapt hører hva som sies. Men det leses en tekst.
Such a precious, magnificent thing to be loved
Such a wondrous and painful thing to be loved
When you were young, you said you wished that someone loved you
I do
Sju minutter inn i låta, hvis man i det hele tatt kan kalle et slikt spor for ei låt, som jeg vel egentlig har jeg konkludert med nei, så skjer det noe i bakgrunnen. Lydbildet krydres med en slag monsteraktig strupelyd, mens den sentrifugerende lydloopen som har gått endrer noe i hastighet - til det saktere. Fortsatt med samme monotone stemme som repeterer “I love you”. Det er noe psykotisk ved det hele. I dette huset. Housofpsychoticwomn. Mot slutten av det lange sporet, så trer en forsterkende, konstant lyd inn i øregangene, før det hele får en markert avslutning - den første pustepausa så langt.
Spor 4 “Vacillator” åpner med en saktegående, lav trommerytme, og ørene får litt etterlengtet fred fra annen bakgrunnsstøy for en liten stund. En stemningsfull gitarlyd skaper assosiasjoner til kanadiske Cowboy Junkies, samtidig som tempoet er så bakpå som med Low i deres glansdager, før Ethel igjen smører oss med sin vakre stemme. Atter en gang selvfølgelig i sterk kontrast til det hun har å melde, som fortsetter i det landskapet hun ofte befinner seg: seksuelle maktforhold. Den tynne linjen mellom det som uten samtykke er overgrep, men det som med samtykke kan være lek og/eller fetisjer.
You're so smooth
If you want, you can bite me
And I won't move
I like that sound you make
When you're clawing at the edge and without escape
Do you like that, baby?
I could make you cum twenty times a day
Close the door, let me in
Halvveis ut i det nær 8 minutter lange sporet, så forandrer lydbildet seg litt igjen. Fra det uskyldige, florlette Cowboy Junkies-lignende landskapet, og til et lite forstyrrende intermezzo, før låta toner ut med Cains vante oppskrift - et repeterende, avsluttende mantra: “If you love me, then keep it to yourself”.
Hvilken rolle tar hun? Hvilken rolle ønsker hun å ta? Sporet heter “Vacillator”, og i mangelen av noen god, norsk oversettelse, så kan vi kanskje oversette det med det vi på folkemunne kaller “Vingle-Petter”. Men det rommer også noe mer. Noe psykologisk. Som humørsvingninger, usikkerhet og tvil.
Spor 5 “Onanist” er selvforklarende nok i tittelen, og bærer vitne om en tematisk fortsettelse fra det som startet i spor 1, og som gjennom den første halvdelen av EPen har vinglet mellom behovet for å oppleve kjærlighet (!) og nytelse fra en andrepart, og å elske seg selv - på tross av sigma og skam påført av religiøse indoktrineringer. “Come to terms with” er et mer presist uttrykk enn det vi har på norsk.
Musikalsk er vi nå tilbake der vi var på starten. Et lydteppe med statisk støy med sakrale elementer, og Cains enkle pianoklimpring. Når vokalen trer inn i lydbildet, så er den også sakral - og i møte med et lydbilde som forvrenges mer og mer, nok en gang blir forstyrrende kontrastfullt.
But there, before the grace of God go I
I want to know love
I want to know what it feels like
Så blir kun bakgrunnsstøyen igjen i øregangene, og Ethel oppsummerer etter samme oppskrift helt til alt tones ut - med repeterende tale: “It feels good”, “It feels good”.
Spor 6 “Pulldrone” er EPens lengste, med sine over ett kvarter. Sporet starter med spoken words, som lyrisk leses opp uten noen form for bakgrunnsmusikk eller -støy. Med kapitler, som i en liste. Eller ei dagbok. Eller et manifest.
One, apathy
I am what I am and I am nothing
Two, disruption
There goes a great shudder through the muscle
A shimmering of bells through the mist
Three, curiosity
One quick moment to crane the neck
Andre lyder enn Ethels stemme trer ikke inn i lydbildet før rett før hun kommer til nummer sju i sin oppramsing. Først introdusert som et slags kirkeklokke-slag, som glir over i en skjelvende, sekkepipe-lignende lyd. Stemma forvrenger seg når hun sier “Hate”, før hun fortsetter på ni.
Totalt 12 vers alle markert med sine tall. Det er nok ikke et tilfeldig valgt tall. Vi finner 12 igjen i så mangt. 12 måneder i året. 12 timer x 2 i ett døgn. Det er 12 stjernetegn. De som lefler med tarot eller med astrologi nikker bekreftende. Det sies at tallet 12 er et tegn fra universet. På at du trenger forandring. Forandring i livet.
Diktet klokker inn på litt over fem minutter, før sporet fortsetter videre med en forstyrrende lyd, som gir assosiasjoner fra alt til et tannlege-borr til en kantklipper. Eller en alarm. Ei sirene. Atonalt. Vinglende. Vacillierende. De siste ti minuttene fylles av den forstyrrende lyden. Forandringen kommer. Er det en veps? Ei bie? Hann-bien kalles også for en drone. Sporet har fått navnet “Pulldrone”. Et ord Cain har brukt tidligere. Du dras inn i det. “The Pull”. Den dronelignende lyden. “The Drone”
Det er krevende å lytte til. Krevende å vie ti minutters konsentrasjon til. Det sliter på øregangene, og som lytter kjenner du et skrikende behov etter auditiv hvile. Stillhet. Men det aksellerere i stedet. Tilsynelatende. Før alt bryter opp, og får sin ende.
Spor 7 “Etienne” starter mer som en klassisk låt igjen. Lyden fra et piano som spilles i et annet rom. Litt utstemt. Litt skjelvende. Sørgelig. Med romklang.
Rommet er fortsatt tomt. En kald vind blåser inn i lydbildet og blir der. Et gitarriff legges på. Langt der oppe et sted. Etterhvert også kassegitar. Rytmegitar. For første gang på over én time.
Her snus alt opp ned fra spor 6. Den lange, musikalske introen som lever alene i over åtte minutter, før teksten denne gangen kommer mot slutten. Nok en gang som spoken words. Veldig langt bak i lydbildet. Lest opp av en mannestemme.
En forunderlig, liten historie. Om en mann. Sikkert “Etienne”. Han ønsker å avslutte livet, og tenker at den beste måten å gjøre det er på, er å løpe så fort og langt at han trigger et hjerteinnfarkt. Han gjør et forsøk hver eneste dag uten hell. Når han har gjort dette hver dag i en hel uke, så følte han seg så bra at han ønsket å leve. End of story.
Enkelt. Underfundig. Nesten noe Kierkegaardsk over det. Hva ønsker Cain å fortelle med dette, og hvordan passer det inn i helheten i albumet? Jeg tror nøkkelen ligger i tallet 12 fra forrige spor. Endring. Et ønske om endring.
Spor 8 “Thatorchia” skrur opp støynivået i bakgrunnen igjen. Forstyrrende. Slitsomt. Dronelignende igjen, med en klar arv til lydbilder fra postrock og ambient, men i Cain sin LoFi-beslektede innpakning, som jeg nå begynner å tenke gjennomsyrer lydbildet på denne utgivelsen.
Hva betyr tittelen? Det er ikke et ord, men i lys av spor 3 kan det meget vel være sammensatt og konstruert av to. That orchia. Kan det ha noe med den gamle romerske loven Lex Orchia å gjøre? En lov som ble vedtatt for å begrense overdådighet, og for å opprettholde tradisjonelle romerske dyder som nøysomhet og måtehold?
Sporet er det eneste på EPen som er helt og holdent instrumentalt, så det gis ingen tekstuelle forklaringer eller føringer om hva Cain her tenker. De over sju minuttene med lyd gir heller ikke lytterne særlig rom for å tenke, og nå begynner det å bli virkelig krevende å skulle lytte seg igjennom hele utgivelsen fra start til slutt i ett strekk. Mange har nok falt av for lengst. Ikke bare EPen, men også denne anmeldelsen. Redningen er at Cains stemme trer inn i lydbildet - denne gangen som jammer - og etter fem minutter blir det faktisk ekstra spennende, for det skjer noe i lydbildet. Noe som for første gang drar referanser på den melodiske kvaliteten fra Cains forrige album “Preacher’s Daughter”. Vi får variasjon i tonearter. Vi får en melodilinje. Sporet åpner seg, og blir selv uten tekst kanskje det mest interessante hittil.
Jeg trenger en pause. Ørene mine trenger en pause. Hodet trenger en pause. Jeg har ett spor igjen. Spor 9 “Amber Waves”. På godt over elleve minutter. Skal jeg klare å fullføre, så må jeg få noen minutter med stillhet. Jeg tar meg tiden, siden spor 8 ikke hadde en naturlig overgang til EPens siste spor.
De første sekundene av “Amber Waves” tyder på at Ethel kanskje har tenkt det samme. Det er sekunder med stillhet før en fingerspillende gitar behagelig trer inn i lydbildet, og bakgrunnsstøyen er nærmest borte. En mannsstemme sier noe jeg ikke får tak i, før Ethel Cain sin stemme sjelefullt begynner å synge. Her dras virkelig assosiasjonene til noen av Lows vakre sanger som Mimi Parker sang på, og de første utgivelsene til Trespassers William.
Before she leaves
Amber waves at me
Days go by, time on without me
I'll be alright, I'll be alright
Avslutningslåta er rett og slett balsam for sjelen og for øret, og det var sårt tiltrengt nå.
As I'm leaning my head back
Saying "Take me, I ain't gonna scream"
Yet hеre I am empty
Watching love of minе leave
But I'll be alright
Me and my amber waves
I'll be alright, I'll be alright, I'll be alright
Bakgrunnsstøyen trer inn igjen i lydbildet mot slutten av det siste sporet, som må kunne sies å være det mest kommersielt tilgjengelige på EPen, og rammer inn Ethel Cains én og én halv times lange konspetuelle verk “Perverts” på en fin måte - før de forstyrrende lydene forsvinner igjen, og lar lytterne få tone ut av opplevelsen helt uten forstyrrende elementer - før hun til slutt, i stillhet, sier noe jeg ikke helt får tak i om er “I can’t feel anything” eller “I can feel anything”. Et kjapt dykk inn på nettet ender med at den gjengse konklusjonene rundt forbi er førstnevnte, selv om jeg fortsatt synes det ligger en tvetydighet fra Cain der - etter å ha hørt om igjen slutten flere ganger. Hva hører du?
Det har vært krevende 90 minutter, men samtidig 90 minutter jeg kommer til å bruke igjen. Jeg ønsker å bruke mer tid på albumet, og siden jeg personlig både liker Ethel Cain sitt univers, og samtidig den sjangeren hun nå har bevegd seg over i - som grenser mer opp mot ambient, shoegaze, postrock, lydkunst etc. - så var dette tross alt et førstemøte som jeg likte godt.
Jeg elsker artister som beveger seg utenfor boksen. Konfronterer og utfordrer lytteren. Jeg er fascinert av tematikken, og mellom linjene er det mye jeg selv også kan relatere til: det svingende, det vinglende. Føler jeg? Føler jeg ikke?
Den yngre garden av forvirrede goth-fascinerte ungdommer, som falt pladask for Ethel Cain med hennes “Preacher’s Daughter” - og ikke minst lot seg besnære av hennes mest kommersielle hit “American Teenager” - som forøvrig også ble gjort ende mer kommersielt kjent av lovende Gracie Abrams - har muligens falt av lasset med denne utgivelsen. Alternativt har de vokst, og latt seg fascinere enda dypere. Et par søk på ulike Cain-foraer online tyder på at mange er splittet.
Akkurat like splittet som narrativet til Cain er i dette verket.
Hennes mest dedikerte fans samlet seg etter forrige utgivelse under fangruppen “Daughers of Cain” - som en mørk og gotisk motpol til Swifties. Skulle disse nå splitte seg, så vil det være naturlig at utbryterne som trykker EPen “Perverts” til sitt bryst kanskje adopterer navnet Vacillators?
De andre må smøre seg med tålmodighet til den konseptuelle og narrative oppfølgeren til “Preacher’s Daughter” - “Preacher’s Wife” kommer. Muligens før vi rekker å skrive 2026.
Det å skulle trille noe terningskast på denne EPen har jeg ingen planer om å gjøre. Dette er en utgivelse som det er vanskelig å skulle gi noen karakter. Enten fenger/fanger det deg, eller så gjør det ikke.
For min del, som fikk bekreftet av Spotify før jul at Ethel Cain toppet “wrapped”-lista for 2024, så kommer jeg til å vende tilbake til denne flere ganger i løpet av året. Men først trenger jeg ei lita pause.
Jeg trenger litt stillhet.