Fattern våknet av at himmelen kollapset over taket på campinghytta allerede i 7-tida. Great. Vi er altså her igjen, nå. I det øyeblikket ferien kommer, snur været. En aldrende, gretten gubbe kan jo bli smått paranoid av mindre.
Ungene sov. Heldigvis. De har godt sovehjerte begge to, noe jeg ikke trodde de første fire årene med min kjære eldste. Heldigvis snur det altså. Det får alle dere med små barn og våkenetter ta med dere.
Jeg fikk litt tid til å reflektere over livet, der jeg lå på sengebrisken og hørte på styrtregnet. Det slo meg da. Det er jo bare vann. Og vi elsker jo vann. Jeg er jo fisk til og med. Ok, så hater jeg vel egentlig regn, men hvorfor hate noe man ikke rår over? If you can’t beat them, join them. Jeg bestemte meg for å prøve. “Drit i været nå”, sa jeg til meg selv. Ok, så blir jeg blaut. Teltet blir sikkert bløtt. Alt blir bløtt. Men det er jo ferie. Vi må ingenting, men vi skal masse. Og ungene elsker jo regn.
Jeg gløttet på gardinene, og plutselig stilnet regnet. Fuglelydene tok over, og den distinkte lyden av en soveposeglidelås som åpnet seg minnet meg om hvorfor vi var her. For å skape minner. Gode minner. Ferieminner. Fuck dette maset om været, da Tandsether. Vær litt positiv, for en gangs skyld.
Så kom Evelin tassende ned fra senga, blid som ei sol. “God morgen! Det var deilig å høre på lyden av regnet”. God morgen , vennen. Pappa har bestemt seg for å ikke bli værsur. Det er jo bare vann! “Ja, og det er jo ikke verdens undergang”, påpekte frøkna på ni, og la seg tett inntil pappaen sin for en morgenkos. Snart var det frokost.
Etter litt frokost var det dags for litt morgenstell, og tror du ikke regnet løyet, og sola stakk frem gjennom skylaget. Kanskje vi fikk testet campingens basseng allikevel?
Vi ryddet ut av stugan, vasket oss ut, og var klare for utsjekk allerede litt over klokka ti. Evelin og jeg insisterte på et bad, og løste billetter til pene 20 kroner per hode. Vannet holdt 28 grader, og var deilig. I tillegg fikk vi på kjøpet en god dusj. En halvtimes bading var det vi fikk, før de mørke skyene atter en gang la seg som et lokk over oss, og skrudde på krana.
Vi takket for oss, selv om nederlenderne i resepsjonen gjerne skulle hatt oss på plassen resten av dagen. Det var jo relativt folketomt på denne campingen, bortsett fra noen få svenske familier med fast plass, og en og annen nederlandsk bobil på gjennomreise. Evelin og jeg delte det digre bassenget kun med ei anna lita jente og faren hennes.
Litt over 11 rullet vi ut av camping, og prøvde å finne veien ut igjen på hovedveien. På grunn av veiarbeidet kunne vi ikke bruke GPSen, og sjanset på retningen. Sjansen betalte seg, for plutselig fikk vi det småbyen hadde fått sitt navn fra på høyre side - som et svensk, lite Stonehenge. Smålands stenar; en gammel gravplass med steinstøtter fra jernalderen - intet mindre.
Etter å ha kvittert ut en liten historietime på bygda, så bar det ut på veien i retning Sölvesborg - dagens mål. Turen skulle ta to timer og tre kvarter i følge GPSen, så vi måtte dele den opp i etapper.
Første stopp ble Värnamo, en by på rundt 19,000 innbyggere. I Sverige er det langt flere muligheter på en ordinær søndag, så vi fikk handlet litt nødvendigheter på Rusta og Apoteket. Gårsdagens landing i Smålandsstenar avdekte nemlig noen glemte behov: “sov i ro”, dusjsåpe, skjærefjøl og vaskeservietter.
Etter et lite sjau på butikken dro vi bort i sentrum av byen. En idyllisk liten by, med et trivelig torg og ei fin gågate.
Ganske så folketomt en søndag, men vi fant oss en koselig kafé - også ganske folketom, men med et fristende utvalg av bakst.
Fars første tanke var å prøve tre forskjellige bakverk, og smake av hverandre, men alle siklet på det samme: Sitronmuffins med vanilje.
Da vi hadde kost oss ferdig på Ditt Cafe hadde himmelens kraner slått seg på igjen, og vi søkte ly i en Hemköp-butikk vis a vis. Der supplerte vi med litt rundstykker til kvelds og frokost, før vi benytter oss ei luke, og kom oss tørrskodde opp igjen til bilen.
Turen videre gikk gjennom vakre sydsvenske landskap, med flate jorder, trivelige småsteder, og også overraskende mye skog. Ruta gjorde en sving innom Skåne, og da det nærmet seg kun en halvtime igjen fant vi ut at vi nok burde gjøre unna middagen innomhus. Vi hadde finvær store deler av bilturen, men med mørke skyer og til dels kraftige, små skurer underveis. Akkurat slik værvarselet på svensk P1 i bilen hadde lovet.
Vi kjørte først innom Hässelholm uten å finne et egnet sted, og deretter en likeens runde i Kristianstad. Krisjannsta.
Der i utkanten av byen falt valget på det enkle og billige - Max.
Etter et simpelt og lite sunt måltid for tre til en svensk tohundrelapp, så kunne far om ikke annet døyve den dårlige samvittigheten med at Max visst nok var kåret til den mest grønne restaurantkjeden i Sverige. Sunns je oook, som mor mi ville ha sagt.
Surmaga på husets billigste hamburger fikk fattern bilen ut igjen på hovedveien, og før vi fikk summet oss manifisterte de første skiltene til Sölvesborg seg. Vårt mål. Vår hoveddestinasjon.
Nå hadde det vært solstreif og oppholdsvær ganske så lenge, men da vi entret Blekinge län var det som om vi hadde en naturens knivsegg av vær over oss. Mot øst kullsvart himmel med regn, og mot vest blå himmel og sol. “Hvilken vei blåser det?” Ikke godt å si, egentlig. Tretoppene bevegde seg i alle retninger.
“Det skulle ikke forundre meg om det begynte å regne igjen i det øyeblikket vi ankom campingen”, sa jeg. Iris lo. “Garantert vår flaks”.
Og så klart. Man kunne gått all-in på oddsen. I det Mondeoen stoppet utafor Tredensborg camping, på sydspissen av Sölvesborg, så begynte regnet igjen. Med renter.
Evelin og jeg hastet inn, og ble møtt av ei særdeles blid og hyggelig dame i skranken. “Jeg ser du har booket plass 130, men der kan det være litt værhardt (rett ved havet) - så dere kan jo kjøre litt rundt å se om dere finner en annen plass dere vil ha - siden dere skal være ei hel uke”. Takk! Vi fikk et kort til bommen, og gjorde location scouting på hver en vei; hver en sti. Til slutt ble vi enig om plass 415. Litt lenger fra resepsjonen, men med kort vei til ett av tre servicehus, og passe langt unna søppeltomta - som av alle ting lå på en odde rett over der vi først hadde plass, og sørget for at stanken slo inn over campingen. Så fikk vi heller leve med at vi havnet på ei slette, der vinden virkelig kunne få spillerom.
Da vi returnerte til resepsjonen for å melde fra om avgjørelsen vår, så hadde regnskyene blåst vekk, og nok en gang den blå himmelen fått overtaket. Været her oppe i Skandinavia i juli er mer ustabilt enn folk på lukket avdelingen på Gaustad. Men vi må bare lære oss å leve med det. Den finnes ingen kur.
Vi fikk heldigvis opp teltet mens det fortsatt var opphold og sol, men bildet under ljuger en del. Det tok ikke mer enn en halvtime før det kom ei ny skur.
Etter neste skur hadde passert, så ruslet vi bort til resepsjonen for å kjøpe en is, og for å gjøre oss litt kjent. Dette skal tross alt være vårt hjem helt til neste søndag.
Heldigvis var vi våkne nok til å velge is fra riktig frysedisk. Bikkjene på campingen må jo også få!
Vi benyttet også sjansen til å vasse litt i havet ved stranda rett ved resepsjonen, men temperaturen var ikke akkurat fristende - og tross brukbart vær, så blåste det fortsatt 10 meter per sekund. Frisk bris.
Siste post for kvelden var å hilse på hønene og kaninene som holdt til utenfor resepsjonen. Inne i resepsjonen var det satt frem en kurv med gratis egg fra campingens høner - der det var førstemann til mølla.
Oppe ved teltet igjen så vi ingen andre råd enn å komme oss inn, og ned i påsån. Jeg har vært veldig lugn i forhold til været i hele dag. Overraskende lugn. Langt unna frisk bris. Ikke så mye som en flau vind en gang. Jeg har vel bare innsett det jeg tenkte på i morges: Drit i været nå!
Men neimen om vi orker sitte ute og fryse. Ungene var mer enn villige til å ta en tidlig kveld, og etter en tannpuss krabbet vi inn i teltet for godt lenge før klokka var slaget ni, og koste oss heller med kortspill, lesing, hikking (!), skravling og blogging.
I morgen venter nok en dag med frisk bris og schizofrent vær. Vi får bare ta i mot. Det finnes jo bare dårlige klær, sier dem. Og det har vi alle bagene fulle av på turen!