Med ett par sov-i-ro dyttet inn i øregangene, så sov jeg som en stein på rom 310, og våknet ikke før det skarpe, bohuslänske morgenlyset stakk gjennom lamellgardinene litt over klokka åtte. Da var 13-åringen allerede nydusjet. Ikke daglig kost at hun er den som er tidligst våken av oss tre lenger.
Evelin var også på tur til å våkne, og etter at også den eldste og den yngste hadde vært hver sin tur gjennom dusjen, så bar det ned i frokostsalen for å nyte en bedre hotellfrokost.
Utvalget var omtrent som forventet på et helt standard hotell. Det var et par forskjellige brød, og litt assortert pålegg. I tillegg til noen frokostpuddinger - type chia - litt yoghurt, og litt frukt og grønt. Av varmmat fantes det både bacon og egg - i både kokt og pulverisert add-water-to-make-tasteless-scrambled eggs form.
Helt innafor alt sammen. Minus eggerøra. Trumfkortet var imidlertid som seg hør og bør vaffelmaskina, der man kunne lage sine egne, små belgiske vafler - og toppe det med Nutella. Ikke akkurat helsekost, men er det påskeferie - så er det påskeferie. Det ble ei plate på deling - så mette og gode trampet vi opp igjen tre etasjer til vårt rom for å ordne det siste før dagens avmarsj.
Göteborg viste seg fra sin beste side denne aprilmorgenen, men selv om det var knallblå himmel og solstråler som varmet mot kinnet - så merket vi fortsatt at det i alle fall var i tidligste laget å kalle det noe som lignet på sommer. For det var merkbart kaldt, og heldigvis hadde vi vært føre var og kledd oss godt med varme jakker.
Vi kastet oss på 60-bussen ned til sentrabanestasjonen, der vi byttet over til trikk nr. 2 mot Mölndal.
Etter en kort trikketur forbi både Nya Ullevi og Scandinavium - Göteborgs hockeyarena - så ankom vi holdeplassen Korsvägen, noen få meter i fra inngangsdøra på Universeum - der vi hadde tre billetter for dagen, fra innslipp klokka 10.00.
Vi var så klart ute i god tid, og fikk ti minutter å vente utenfor før dørene åpnet - sammen med en del andre forventningsfulle og morgenpigge foreldre og barn. Universeum huser fem etasjer med mye moro for liten og stor, og vi gledet oss til å oppleve alt i fra regnskog og akvarier - til vitensentre med realfaglig påfyll.
Etter å ha gått gjennom den automatiske billettkontrollen med våre elektroniske billetter tilgjengelig rett fra mobilen, så fant vi oss et gratis garderobeskap, fulgte oppskriften og låste inn både yttertøy og digitalt videokamera i anledning dagen. Og det var da enda godt. Først på programmet stod nemlig “Regnskogen”, og reklamen løy ikke da den informerte om at klimaet var akkurat som i den ekte regnskogen. En fuktig vegg av varme og særdeles høy luftfuktighet slo i mot oss da vi entret gjennom de dobbelte slusene - som sikret tropiske fugler i å rømme ut i fellesarealene.
Det var spennende å forsere både hengebruer og små trappesteg gjennom fem etasjer med regnskog, men det var ikke så veldig mye mer enn noen aper og en gjeng røde fugler å se ved første øyekast. Stoppet man opp og kikket litt nærmere, så var det ganske så mange flere mindre fuglearter, insekter og småfisk å se. Vi trasket forbi der dovendyrene bodde, men de levde selvsagt opp til både navnet og artens egenart - og lå bare som en ball, helt uforstyrret av det som skjedde utafor vinduene, og sov.
Da vi hadde kommet oss helt opp til toppen i regnskogen, så kunne vi iaktta de fascinerende Piraja-fiskene. Ganske så fascinerende at disse små, og tilsynelatende ufarlige fiskene, faktisk i stim kan sette til livs ei diger ku på bare noen få minutter. 13-åringen satte seg ned på huk og fisket opp mobilkameraet i håp om å få se den fryktinngytende tanngarden, men her var det ingen som flekket tenner denne søndagsmorgenen.
I fra det lille, innkapslede lekerommet til pirajanene så var det kun en svingdør inn til Universeums akvarie-avdeling. Der var både temperaturen og luftfuktigheten på det høyst normale, og både barn og far trakk et lettelses sukk da klimaet brått endret seg.
Der inne kunne vi kose oss med diverse fiskearter, sjøstjerner og reptiler. Vi sneglet oss forbi vindu på vindu, før vi passerte en åpen dam, der både småfisk og noen middels store rokker svømte rundt. “Forbudt å ha hendene i vannet”, stod det på et skilt. “Rokkene liker ikke å bli klappet”. Bare spør Steve Irwin, om det ikke alt var for sent.
Innerst i lokalet fantes et enormt stort akvarium, med et gigantisk vindu ut mot publikum - og en gang under, der vi kunne gå gjennom å se hai og andre digre fisker svømme rett over hodet på oss.
Haiene seilet fort opp som de store favorittene her inne, og timingen vår var såpass god at vi også fikk med oss en kort presentasjon av de to typene av hai de hadde. Ingenting er som ny lærdom, selv på en feriedag.
Fattern satte seg ned på benken sammen med kidsa, og vi lyttet høflig og interesserte til hva den unge svensken fortalte. Dessverre var det ikke så mange flere som hadde den respekten, og jeg fikk litt vondt av ham - all den tid mange andre til stede fortsatte i sin egen boble, og snakket høylytt sammen under presentasjonen. Svensker er kanskje ikke så ulike nordmenn flest allikevel? Kanskje det rett og slett bare er et felles, og relativt nytt - tror jeg - samfunnsproblem. Fokus. Respekt. Hensyn til andre. Til slutt gir jo alle bare f*. If you can’t beat them, join them. Dessverre.
Ungene var kanskje mest av alt lydhøre fordi de er godt opplært (eller de vil kanskje si “påtvunget”) av faren sin. På litt rask svensk, så var det nok ikke alt som var like lett å få med seg. Vi som vokste opp på 80-tallet fikk nok et annet lydøre til svensk språk med at vi vokste opp med SVT som stort sett eneste audiovisuelle alternativ til NRK. I dag er det vel ingen norske barn som gidder å se SVT? Det går om ikke annet ut over evnen til å forstå svensk.
Den svenske guiden hadde en god del interessant å si, og for oss som fikk det med oss, så kunne vi lære at den revehai-typen de hadde her faktisk alltid måtte svømme for å leve. Den svømte altså også når den sov. Hvordan de faktisk klarer å svømme mens hjernen kobler av, og “sover”, er fortsatt en liten gåte for forskere - men faktum er at den ikke har noe valg fra naturens side. For den er avhengig av å svømme rundt med en liten konstant åpning i kjeften, slik at vann føres inn, og deretter går ut igjennom gjellene - og utgjør haienes åndedrett.
Før turen gikk videre, så fikk vi med oss både noen mindre krokodiller, noen slanger og noen andre reptiler i reptilavdelingen. Her kunne vi få oppleve hvordan det både er å se og høre for en orm - noe som ungene syntes var ganske så fascinerende.
Deretter vinket vi farvel til det våte element, klovnefisker og annet flytende - og beveget oss mot en av Universeums andre avdelinger.
Det neste på programmet var verdensrommet. Far følte kanskje at han var den mest interesserte da vi vandret rundt i denne avdelingen, og leste ivrig på alle mulige skilter og kikket på det meste. Ungene var nok også ganske fascinerte, men igjen gjorde vel det at alt var på svensk at noe ble lost in translation.
Masse interaktive stasjoner var imidlertid en suksess, og det ble trykket og vridd på det meste - uten at jeg helt vet hvor mye som faktisk ble lest og forstått av det som faktisk ble formidlet gjennom disse ulike interaktive opplevelsespunktene. Men det gjalt nok de aller fleste barn der. Jo yngre de var, jo mer opptatt av bare å trykk og vri. Naturlig nok.
Så er det jo lov å håpe at fremtiden bringer en viss form for utvikling også for dagens “sveip og dra”-generasjon - slik at det ikke går troll i ord for gode, gamle Einstein.
Jeg hadde egentlig lyst på en guidet rundtur i verdensrommet også. Det var et enormt område, der man tok med seg alt i fra månelandingen, til størrelsesforhold helt fra en astronaut - og opp til det største universet har å by på; Hercules Corona Borealis store mur.
Men nok var nok. Ungene begynte å bli tørste, så nå måtte det bli litt leskende drikke i kafeen, og en cookies på hver.
Etter et kvarters beinstrekk på kafeen, så bar det videre til Mathtrix, som var avdelingen viet til matematikk. Her fikk vi med oss et strålende fint, lite foredrag med noen gode tips og triks om både sannsynlighetsregning og tallteori. Spesielt demonstrasjonen av den da 8-år gamle Carl Friedrich Gauss smarte utregningsløsning falt i smak hos far. Hvor vidt ungene var veldig engasjerte fikk jeg vel helt ikke helt taket på, men 8-åring benyttet i alle fall sjansen til å gå opp og teste sannsynlighetsmatematikk i praksis - uten at det nok resulterte i noe annet enn tipping, og en button i premie.
Hva er vel påske uten litt kjemiske eksprimenter? Tja. Helt som en normal påske, vil vel de fleste si. Så også jeg. Så også ungene. Men when in Rome og så videre - så plutselig havnet vi på et praktisk lite kurs i fargesprakende kjemi - der vi ikledd sponsede labbfrakker fra Astra Zeneca fikk leke oss med basisk og surt. Med sitronsyre og bikarbonat. Med vaskemiddel og med eddik. Det ble blandet og mikset, uten at noen av oss egentlig visst hva vi drev med. Så ryddet vi etter oss, vasket utstyret, hengte av oss frakken - og gikk videre. Uten å ha blitt noe mer klok på kjemi. Det var vel en grunn til at far valgte samfunnsfaglig retning på videregående i sin tid - og ikke realfag. Så får vi se hvordan det går med arvingene når den tid kommer.
De siste to stasjonene igjen på programmet vårt inne på Universeum var “Djurakuten”, der ei ung jente pedagogisk korrekt fortalte om en del konstruerte “spør dyredoktoren”-spørsmål som dyr og andre skapninger liksom hadde sendt inn - bare for å snu det til å prøve å virke litt oppdragende og foreldrestøttende mot barna i forsamlingen. Er det greit for bier å spise søtsaker hver dag? Ja. Hva skjer med oss mennesker hvis vi gjør det samme? Not so good. Lørdag holder. Bør dovendyret være mer aktivt? Nei. De er skapt for latskap. Hva skjer med oss mennesker hvis vi gjør det samme? Not so good. Beveg deg, og styrk både fysisk og psykisk form. You know the drill. Foreldrene satt med stjerner i øynene, og håpet at formaningene skulle gå hjem når de ble presentert i en slik form. Ungene var mer opptatt med å kikke på telefonene sine.
Nå begynte klokka å nærme seg 14, og vi hadde slått ihjel halve dagen på Universeum. Det var dags for litt lunsj, og etter en tur innom souvenirbutikken - så langet vi ut mot trikkeholdeplassen, og tok toern opp igjen til Ullevi Nord.
Det var fortsatt nærmere tre timer til kampstart på Gamla Ullevi, men allerede hadde en god del folk begynt å samle seg i området. Ja, for vi hadde så klart tre billetter til den svenske Allsvenskan-premieren 2023 - mellom IFK Göteborg og IFK Värnamo. Til ungenes store glede. Vel. Ok, da. Dette var initiert av far, men jeg tror de var litt spente og syntes det var helt greit med fotball så lenge det var live - og det var mye liv og røre, og ting å se på.
Før vi fant et sted å lunsje, så smatt vi innom supporterbutikken mens det fortsatt var relativt levlig der. Vi merket allerede at det var kaldt i lufta tross sola, og dermed ble det skjerf på 8-åringen - som hadde vært så lur og tatt med lue allerede. 13-åringen og 46-åringen endte opp med hver sin IFK Göteborg-lue. Det skulle i alle fall ikke fryses på øra senere!
Vegg i vegg med supporterbutikken til Blåvitt lå den svenske hurtigmat-kjeden (!) Jureskogs. Dette så jo akkurat ut som McDonalds eller Burger King - men i følge reklamen skulle det både være kortreist, bærekraftig og ursvenskt. Og for en gedigen opptur. Fast food burger style blir aldri det samme igjen.
Alle tre syntes unisont at dette var det beste de hadde smakt på et slikt etablissement ever. Far syntes til og med burgeren toppet opplevelser han har hatt på langt mer “eksklusive” burgersteder som Bastard og Illegal. Burgerne var medium, og knapt så - slik at man så det rødlige i kjøttet - og tilbehøret var utmerket. Terningkast 6. I shit you not.
For å slå ihjel litt ekstra tid fikk også far dispensasjon til å kjøpe seg en øl - i anledning dagen. De hadde Brooklyn Lager på fat, men den opplevelsen ble en gigantisk nedtur. Døven og lite god, så godt og vel halvparten ble værende igjen i glasset da vi reiste oss og gikk.
Utenfor hadde folk begynt å samle seg - godt og vel 2 timer før kampstart. Her var det masse aktiviteter for barn, og Evelin var ikke sen om å være nummer to i rekken av barn som fikk seg IFK-ansiktsmaling før kamp. Og jammen kom ikke plutselig klubbens maskot Leo plutselig vandrende - og da ble det også et bilde med ham.
Fattern på sin side ble huket tak i av hovedsponsorene Serneke - et svensk entreprenørselskap - for å skrive en hilsen på ei tavle som var satt opp utenfor stadion. Det endte opp med en samtale om norske forhold i IFK Göteborg, og en remse om at vi var fra Lillehammer - byen der nåværende, men skadeforfulgte, IFK-gutt Anders Trondsen, tråkket sine første skritt på og utenfor fotballbanen. I Lillehammer er fotball så godt som ingenting, så ikke ha noen forhåpninger”, var fars beskjed - og valgte heller å snakke litt om 80-tallet, og skrev “Per Edmund Mordt ruler!” på tavle - til ungenes rødmende flauhet.
“Hey, det ser ut som om ei ferge som skal dra”, sa plutselig Evelin. Og sannelig. Hun har nå et våkent øye. Plutselig slo det meg at hun hadde rett. Gamla Ullevi fra siden så ut som ei ferge, og vi satt på kaia og ventet på at den skulle legge fra kai. “Snart vinker de!”.
Så vinket også vi et kort farvel med Gamla Ullevi - for det var fortsatt såpass lenge til kampstart at vi heller kunne rusle en tur opp mot byen, og kjøpe oss en is. Ok, så var det kaldt - men det var da solskinn om ikke annet. Og snart skulle også Poseidon skinne. Den offisielle supportersangen til IFK Göteborg, som synges før hver eneste hjemmekamp, er nemlig Joel Alme sin hymne “Snart skiner Poseidon”. En fantastisk flott supportersang som går “Bilde ta’n Ivers” en høy gang i både tekst og melodi. Jeg gledet meg, og hadde allerede prøvd å vise YouTube-klipp til ungene, og proklamert at “det vakreste koret i verden er lyden av fotballsupportere som synger”. Vi var enige om å være uenige der. Men, seriøst. Jeg velger meg fotballsupporterkor foran Berlevåg mannskor 7 dager i uka. 52 uker i året.
Vi endte til slutt opp på Pressbyrån litt oppi gata, og kjøpte oss hver vår is. Fattern kunne ikke dy seg, men måtte så klart kjøpe en Sitting Bull. Ja, du hørte rett. Det får være grenser for hvor langt krenkehysterien har gått, hvis da amerikanske urfolk skal la seg provosere av en nordisk is. Svenskene har skjønt det. Nordmenn henger etter - som vanlig. Ta mig fan!
Ismette og gode tilbake utenfor Gamla Ullevi, så fant vi ut at vi liksågodt kunne spasere inn - selv om det fortsatt var en snau time til kampstart. Vi fant inngang 10, og seksjon P3 - kjøpte med oss litt digg, og klatret opp de bratte trappene til nest øverste rad. Der dumpet vi oss ned, og ventet på at stadion skulle fylle seg med godt over 16,000 tilskuere.
Utsikten var fenomenal til å være på kortsiden, og det var duket til en skikkelig herlig opplevelse både for liten og stor - for interessert og uinteressert. Men vi hadde så klart havnet på skyggesiden. Bokstavlig talt. Og det var kaldt. Bitende kaldt.
Fem på halv seks entret Joel Alme gressmatta med kassegitaren, og dro i gang “Snart skiner Poseidon” - mens 16,000 fans - vel minus en liten kontigent fra Värnamo - sang i for full hals. Gåsehud-faktor til tusen!
Det var straks da klart for avspark, og hjemmelaget åpnet forrykende - og den første halvtimen var det stort sett spill mot ett mål. Men dessverre var kvaliteten foran mål alt for dårlig. Etterhvert som det nærmet seg pause, så mistenkte jeg at dette nok kom til å ende 0-0. IFK GBG så ut som de hadde trengt resten av kvelden - om ikke resten av påska - for å score mål.
Det hjalp heller ikke at dommeren åpenbart ikke hadde tenkt å gi hjemmelaget noen fordel, og ertet på seg hjemmefansen med et par heller tvilsomme avgjørelser - der alle i blått og hvitt mente det skulle ha blitt minst ett straffespark. Nå stemte klubbene i Allsvenskan i mot av VAR skulle innføres i 2023 før årets sesong - til en god del frustrasjon i broderlandet. For hvorfor stå utenfor når alle stort sett skal med? Det var som en lustig kurre sa. “Det blir som at tilbakespill til keeper skal være lov å ta opp med hendene i ett land, men ikke i resten”.
Til tross for at hjemmelaget etterhvert spilte mer og mer bedrøvelig fotball, så holdt hjemmefansen koken. Selv etter trusler om politforfølgelse og utestengelse, så dristet noen blant Ultras å fyre opp noen bengalske bluss i løpet av kampen.
Og politiet stod visst ikke så høyt i kurs fra før heller - noe denne banneren, som kom til syne i andre omgang, kunne bekrefte. Uten at jeg, eller noen av de andre rundt meg på den andre kortsiden (på den litt mer stille og rolige familietribunen) kunne gjøre rede for hva de siktet til.
Nå var et absolutt ingenting som varmet. Kampuret nærmet seg 90 minutter, og ingen av lagene var i nærheten av noe som lignet på en scoring. Ungene hadde sitt svare strev med å holde varmen i kulda, og det til tross for at de begge er glovarme av seg. Fattern hadde nok en gang problemer med å kjenne sine egne fingre. Jeg har blitt en skikkelig frossenpinne de siste årene, men fingrene mine har fått alvorlige utfordringer når jeg fryser - og det selv når det er på den røde siden av null!
8-åringen ble et øyeblikk veldig bekymret for far da hun fikk øye på fingrene hans, men jeg kunne berolige henne med at jeg trolig unnslapp amputasjon, og at det nok kom til å “gå seg til” etter kampen. Vel, jeg nevnte jo så klart ingenting om amputasjon. Ikke se på sola, og du ser på sola.
90 minutter passerte, og folk rundt oss begynte å forberede seg på å gå. 5 minutter tillegg virket i alle fall som 3 minutter før lenge. Og da. To minutter på overtid. Så skjedde det.
Bortelaget IFK Värnamo slo inn i feltet etter et visst trykk på slutten - og av alle; hjemmelagets største stjerne - på papiret - og SPISS ; den tidligere landslagsspilleren Marcus Berg - raget høyest, og headet ballen i eget mål.
Så godt som samtlige rundt oss reiste seg spontant opp, og ruslet mot utgangene - og da dommeren et par minutter senere blåste av kampen - så var det til høylytt buing fra hjemmelagets fans.
IFK Göteborg var før sesongen spådd som et lag som trolig i beste fall kom til å ende midt på tabellen. Det har vært mye misnøye og rot i klubben de siste årene, og lagets trener måtte ta hatten å gå rett før seriestart. De to vikarene, som nå leder klubben, vet ikke hvor lenge de har jobben. Og spillerne virker totalt blottet for selvtillit.
Bedre ble det nok ikke av å få 0-1 i trynet to minutter på overtid i hjemmedebuten.
Bortelaget feiret som besatte foran den vesle kontigenten av IFK Värnamo-fans - mens vi forlot Gamla Ullevi forfrosne og sultne. Sola var i ferd med å gå ned, og igjen omkranse Poseidon-statuen på Götaplassen i et mørke. Et mørke som nok kommer til å ligge over fotballklubben IFK Göteborg i store deler av 2023-sesongen, om dagens match skulle være et tegn.
Vi for vår del hadde fått vår opplevelse for dagen, og var nå mer opptatt av å få igjen vår egen kroppstemperatur. Vi så 60-bussen nærme seg, og satte opp en liten spurt for å komme oss bort til busstoppen Ullevi Nord før den. Vi fikk opp pulsen litt, og vi klarte det - og fikk klemt oss inn sammen med en haug med andre, litt mer skuffede, hjemmesupportere.
I den overfylte bussen fikk vi såvidt skvist oss sammen, forbi tre-fire holdeplasser, før vi ruslet ut i den kalde søndagskvelden, og gikk for en sen middag på den nærmeste pizzasjappa fra hotellet; Tomas Pizzeria.
Prisene var helt ordinære, og pizzaen litt under pari. Akkurat slik det bruker å være på slike steder i Svealandet, altså. Hva er egentlig greia med å dynke pizzaene sine i olje? Slik har jeg også opplevd at en del “Kebabsjapper” gjør på pizzaene sine i moderlandet - ja, også på Lillehammer. Slutt med det!
Vi ruslet en kort tur innom den søndagsåpne ICA-butikken, som lå badet i den vakre post-solnedgangen, med det nydelige rosaoransje skjæret i horisonten, sett fra høyden oppe ved Lunden.
Så ble det søndagskveld på hotellrommet med alt som det innebar, og til slutt hadde en 8-åring sovnet i senga med klærne på, mens 13-åringen frivillig gikk og pusset tenner, og la seg, før far var ferdig med å knotre ned noen ord om dagens opplevelser.
I morgen venter en ny dag, og en ny soloppgang over Götaplatsen.
Snart skiner altså heldigvis Poseidon igjen - selv om det blir kaldt!
