Etter en sen kveld på rom 310, så var det tre trøtte typer som gløttet på øynene litt før halv ni i dag tidlig. Da hadde fattern vært våken en god stund, men holdt stand i senga - og bare ventet på at ungene fikk sove ut lengst mulig.
I dag hadde vi ingen større planer annet enn å henge nede i byen. Planene var å gå litt i butikker, kikke oss litt rundt, kjøre litt kollektivtransport, og spise og drikke godt. Siste hele dagen i byen, og siste hele dagen med ungene før de farter videre til påske hos mor fra i morgen kveld.
Etter obligatorisk dusj og frokost, så ruslet vi ut og fant 60-bussen, som nok en gang tok oss ned til sentrum. Et tips til andre som har tenkt å være noen dager i Göteborg er å kjøpe disse 3-dagers passene til kollektivtransporten. Disse fungerer både på trikken og på bussen - og tilsynelatende også hvis man skulle ønske å ta lokalbåtene.
Vi hoppet av på Brunnstorget, og fant ut at vi skulle starte dagen på kjøpesenteret Nordstan. Der surret vi rundt i diverse butikker, og fikk med oss både bursdagsgave til mor - og ny skatehjelm til Evelin. Dermed skulle vi være beredt for asfalt og sommer på Lillehammer, når den tid kommer.
Fattern hadde plukket opp noen brosjyrer fra hotellobbyen etter frokost, og ett av disse handlet om strøket Haga, som visst nok skulle være et yrende lite strøk med små nisjebutikker, arts and crafts, bruktbutikker, koselige kneiper og alternative oppdagelser. Litt som et lite Grünerløkka, men en god del mer autentisk, og langt, langt mindre hipster.
Selve hovedgaten gjennom Haga bød på mange koselige opplevelser, og vi smatt innom mange av butikkene på vår vei. Ungene forelsket seg i den lille butikken Kawaii, som kunne friste med masse japansk stæsj. Her var det alt i fra Hello Kitty-effekter, til Studio Ghibli-ting. Butikken var også krydret med litt mer vovne effekter; blant andre noen på kanten jakkemerker (slike man stryker på olajakker med strykejern), til diverse chokers og lignende - for den som lefler med den slags. Den ene jenta som stod bak disken var stylet opp i Cosplay light-outfit, og ungene vandret storøyde rundt i butikken, og endte til slutt opp med å kjøpe seg henholdsvis ei kul veske, og en kul lommebok - pluss noe annet småtteri.
13-åringen elsker Japan, og er klar for å dra til Tokyo når som helst - men først og fremst; hun kunne gjerne tenke seg å flytte til Sverige. Som far sin elsker hun det svenske språket, og som far sin synes også hun det er både mer poetisk og “rundt” - og ikke så “hardt og stramt” som det språket vi snakker. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Vi kunne ikke rusle rundt i Haga uten å besøke en av de mange trivelige kafeene i gata. Vi endte opp på Cafe Kringlan, som kunne by på en meget fristende kakedisk - med masse hjemmelagde godsaker. Lunsjmenyen fikk også munnen til å svømme over, men det var i tidligste laget for slikt. Nå var det rett og slett søtsaker og kaffe som skulle inntas. Ungene gikk for en fersk smoothie, mens far gikk for husets kaffe. Alle tre hadde lyst på det samme i kakedisken. Lite strategisk og lurt, egentlig - da vi burde benyttet oss av muligheten til å kjøpe tre forskjellige kaker - og smake av hverandre. Men, men. Vi endte opp med tre stk. sitronmarengspaier - og selv om 8-åringen nok syntes det bli litt surt, så koste far seg gløgg ihjel med hver eneste nydelige bit av den sursøte, deilige paien. Yummy to the Tummy!
Vi trasket videre gjennom gaten, i området som visst nok hadde en historie fra langt tilbake på 1600-tallet. Historien kunne nærmest luktes og leses i så vel brostein som i bygningene. Nå var det dog litt andre tilstander enn det var for et par hundre år siden, da dette området egentlig var nærmest som en slum å være - før det utover i moderne tidsalder ble et område for blant annet fritenkere, svarteklubber og senere venstreorienterte. Forøvrig er det i Haga at Albert og Herbert i fra den gode gamle SVT-serien holder hus. Vi gikk jo også forbi ei sjappe som het “Hebbe Lelle” (sic!) der, uten at vi dessverre ramlet innom.
Vi ramlet derimot innom noen andre butikker på vår vei videre, deriblant en butikk med noen artige småting - og ikke minst en hel del interessante kort og kjøleskapsmagneter også for voksne.
Det var ikke så mange folk i gatene da vi først ankom Haga, men nå - litt lenger utpå dagen - så var gatene begynt å bli fulle av andre skuelystne turister, som ønsket å se hva dette nydelige strøket hadde å tilby. Vi hørte flere snakke norsk rundt oss, så det var nok ikke bare Trio de Tandsether som hadde prioritert litt asfaltpåske i år.
Langs hovedgata gjennom Haga så lå det også flere lekebutikker - med artige saker milevis unna hva plastic fantastic-kjedene fører i sortementet. Noe Made in China fant vi dog også der, men det var ting vi ikke hadde sett tidligere. Evelin forelsket seg i en sovende, og både pustende og snorkende hund. Den så veldig ekte ut, der den lå og dormet - mens magen gikk opp og ned i sovepustebevegelser. Sååå søøøøt, var dommen - og det var kun på hekta at ikke resten av påskeferiepengene ble brent opp der og da. Og det ville jeg absolutt ha skjønt. For 525 kroner, så fikk du både en egen hund, som snorket og pustet, og et eget “adopsjonsbevis”. Hadde det ikke vært at Evelin sikkert har sett seg ut noen flere fristelser hun skal bruke penger på når vi i morgen en gang skal harryhandle litt på grensa, så hadde nok resten av budsjettet gått her. Og jeg hadde støttet det fullt ut. Jeg prøvde også å oppmuntre til å kjøpe ting i fra Haga enn i fra Normal, Dollarstore eller en eller annen butikk med det samme rælet du finner alle andre steder. Heldgvis ble det i alle fall noe autentisk i fra Kawaii.
Vi nærmet oss enden av gata, men smatt innom noen flere butikker før alt tok slutt - både en dedikert lakrisbutikk, og en dedikert te-, kaffe- og krydderbutikk. Her var det bare å ta inn alle lukter, og alle synsinntrykk.
Vel ute i den moderne storbyen Göteborg igjen, så fant vi første og beste trikkestopp - og turet videre. Med dagskortene kunne vi koste på oss å reise på lykke og fromme også med kollektivtransporten - så vi kastet oss etter hvert på trikk nummer 6, som gikk God knows where…
Trikk nummer 6 tok oss over elva ved sentrabanestasjonen, og over til Hisingen - der Häcken-supporterne har sitt tilholdssted. Ikke langt i fra Bravida Arena, så hoppet vi av trikken ved et kluster av mindre kjøpesentre kalt Backaplan. De fleste såklart på bakkeplan.
Vi hadde egentlig ingen større mål for turen annet enn å kikke litt på hva mer Göteborg hadde å tilby, men dette området var omtrent som å være på Nordby eller Charlottenberg. Her var det digre Jula-butikker, Rusta-butikker, Lager hundre-og-et-eller-annet-butikker, og - trommevirvel - Dollarstore.
Ungene trodde knapt sine egne øyne. De elsker jo simpelthen Dollarstore. Jeg skjønner dem jo godt. All den tid det stort sett er skrot, så er det i alle fall billig skrot. Egentlig da bare dobbelt så ille, sånn rent bærekraftig messig sett - men en drøm for kids med begrensede midler, så klart.
Etter å ha slått ihjel alt for mange minutter inne i Dollarstore (i følge far, som flere ganger måtte påpeke at vi også hadde Dollarstore nærmere grensa på agendaen i morgen) - så kom vi oss endelig ut igjen.
Nå var klokka nærmere halv tre, og det var dags for nok en sen lunsj.
Vi endte opp på Cafe Vei (!) - et snodig navn på et lite spisested i andre etasjen på et av de mange “kjøpesentrene” i området. Kafeen så veldig bra ut, og kunne skryte av hjemmelaget husmannskost på menyen.
Ungene gikk for hver sin lasagne, mens fattern gikk for Vesterbotten-pai (smekket full av Vesterbotten-ost). Alt prima på smak. Langt, langt bedre enn det man for eksempel får oppvarmet i en mikrobølgeovn på Opus-kaffene hjemme i Norge - og da til omtrent det dobbelte av prisen.
Mye har blitt dyrere i Sverige i det siste. Vi merker det også. Men noen ganger slipper man faktisk latterlig billig unna i forhold til det å spise ute. Og det skulle senere i dag vise seg å nesten bli vårt endelikt.
Gode og mette kom vi oss ut igjen i Göteborg-sola. Det var deilig i solstrålene, men fortsatt relativt bitende kaldt i været ellers. Som 13-åringen også ved en anledning sa; “jeg tror faktisk det er varmere hjemme i Norge nå”. Og ratt er det det. Sola virket tross alt ikke å varme så mye som vi hadde håpet eller trodd.
Fattern gjorde et lite forsøk på å lure med ungene videre utover på Hisingen, og kanskje få et glimt av Bravida arena - samt lure de med på Superettan-kamp mellom Örgryte og AFC Eskilstuna senere. Broder Daniel vs. Kent, mæssom.
Nei. De ville tilbake til hotellet. Vi måtte jo få litt valuta for det også. Jeg kunne ikke si meg uenig, så vi tok samme trikk - nummer 6 - tilbake til stasjonen, og hoppet av - og løp videre rett innpå den ventende buss nr. 60 opp igjen til Övervallen, som vi hadde funnet ut at var et smartere stoppested enn på Ingeborgsgatan.
Det var nesten så jeg følte vi var i ferd med å bli som rutinerte lokale å regne, slik vi nå sprintet mellom trikk og buss - og fartet rundt kollektivt som om vi ikke hadde gjort noe annet. Kollektivtransporten fungerer som ei kule i Göteborg. Det hjelper jo at bussene har avgang hvert 6. minutt også i utkanten, der vi holder hus. Og de fleste trikkene og bussene går jo alltid på et eller annet tidspunkt innom sentralbanestasjonen - der alt henges i hop.
Vel oppe igjen på Hotell Örgryte, så kom jeg på at jeg hadde sett noe om at det skulle ligge en ganske så famøs og lokalt godt kjent isbar rett nedi veien, som vi ikke hadde utforsket enda. Dermed måtte vi ta oss en liten spasertur ned til Lejonet & Bjørnen. En lokal Göteborg-bedrift som var like gammel som meg selv - etablert i det herrens år 1977.
Da vi åpnet døra, så skjønte vi at dette nok var en veldig populær plass. En ting var at lokalet var fullt av folk, men en annen ting var at det faktisk var et køsystem der som på det gamle vinmonopolet i Norge - og slik det er når du skal ha ut reseptvarer på apoteket. Vi trakk lapp nummer 52, og innså at 45 akkurat ble ropt opp. Her måtte vi altså vente en stund på godsakene - og vi fikk god tid til å kikke på utvalget.
Fattern ble mest av alt nysgjerrig på bokseisen i det ene kjøleskapet, som kunne friste med Gin & Tonic i isform. Skal ikke se bort i fra at det hadde vært godt, altså. Men å frakte en boks med is tilbake til Norge gikk ikke, selv om det altså var småkjølig i lufta.
Dermed unnet vi oss med 3 x 2 kuler med is - fordelt på beger og råg - som jeg tidligere trodde het strut på svensk.
Evelin gikk for Rocky Road og Chocolate Caramel, mens Iris gikk for Sea Salted Caramel og Italian Vanilla. Fattern på sin side klarte ikke dy seg med å teste litt snodige komboer - og bestilte marsipan og limoncello. Fan-f*in’-fantastic , om jeg må si det sjæl!
Etter å ha dyttet i oss to digre kuler hver, så var vi så stinne og mette at vi ikke hadde noe annet å gjøre enn å få vraltet oss opp igjen til hotellet, kommet oss opp i tredje etasjen, kastet av oss skoene - og kastet oss ned i sengene. Nå skulle resten av mandagen nytes på hotellet. Ungene skulle få se litt trashy tv på telefonene sine; spille - eller hva nå enn de ville finne på. Fattern skulle slappe av litt på nett, og ha et halvt øye på de to siste Allsvenskan-kampene denne første serierunde.
Jeg synes nok det er desidert morsomst å være på farten hele tiden når man er på et nytt sted, men jeg skjønner også ungenes poeng med at “vi også måtte få valuta for pengene på hotellrommet”. Så det var helt greit med noen timer på rommet.
Jentene hadde kjøpt seg hver sin japanske drikk, som også måtte testes. Ramune. Åpenbart en TikTok-greie som har gått meg hus forbi - med en eller annen kule, eller kapsel, som skulle presses ned, og utløse et eller annet spennende - i form av “fersk” kullsyre, eller Gud vet hva.
Det smakte av e-stoffer, syntes jeg, da jeg fikk en klunk - men ungene syntes det var helt topp. Og ikke minst langt billigere enn Prime - som blir lurt på folk hjemme i Norge, for dyre dommer. Disses kostet vel bare snaut 30 pr. flaske - hvis det var så mye.
Egentlig hadde vi nå tenkt å holde oss på hotellrommet resten av kvelden. Den sene lunsjen vi spiste på Hisingen ved halv tre tida, etterfulgt av den lukseriøse og mektige kuleisen - burde ha holdt oss godt forsynte helt frem til frokost i morgen tidlig.
Men så var det siste kvelden på tur da, og siste muligheten til å spise ute. Og det er noe vi prioriterer å bruke penger på, og koser oss med, de få gangene vi er på reise. Så ved 20-tida bestemte vi oss for å ta oss en spasertur nedover gata, for fattern hadde sett at det lå en tyrkisk restaurant litt lenger nedi her.
Egentlig ønsket ikke ungene ut å gå, men ville spise middag på hotellet. In house restauranten meldte imidlertid kun sushi på menyen, og stengte om ti minutter - så da utgikk det med særdeles høye kneløft. Jeg spiser det meste, altså - men akkurat sushi har jeg ikke fått dreisen på. Jeg mener; rå fisk - ja, takk. Men kald ris? Nei, ellers takk. (Ok, jeg vet det finnes mange andre typer innenfor dette segmentet som ikke involverer ris - men jeg holder meg gjerne til rakfisk, jeg!). Ungene er heller ikke begeistret. Så da slipper vi noe mas om det fra noen av oss.
Vi endte opp på den tyrkiske restauranten Sofra, kun snaue 500 meter nede i veien. Danske vägen (sic!), som gata heter.
Ungene hadde begge lyst på kebabtallerken med fries, så da ble det to av dem. Hadde jeg visst hva som ventet oss skulle jeg kjøpt en på deling. Til alle tre.
Jeg kikket først på barnemenyen for Evelin sin del, men da prisforskjellen fra barne- til voksenporsjon kun var på 10 svenske kroner, så tenkte jeg at jeg kunne rive i en voksenporsjon til henne. Man vet jo aldri hvor store disse porsjonene er. Og en dag kan hun orke ei hel ku, og en annen dag et kvart øre. Det blir uansett litt bingo. Men i retrospekt - i dag hadde vi jo stappet i oss ganske så mye i løpet av dagen forøvrig - så jeg burde skjønt at dette ble overkill .
JEG - av alle - burde i alle fall holdt meg for god for å kjøpe noe eget. Det blir stort sett mer enn nok mat når jeg deler med Evelin - og eventuelt knabber litt av storesøster også. Men her hadde de pide! Det har jeg ikke sett på “tyrkiske” restauranter hjemme i Norge - og jeg har alltid klødd meg i hodet for hvorfor. For det er da vitterlig en tyrkisk spesialitet. Men nå er vel de fleste tyrkiske restaurantene hjemme i Norge i bestefall “tulle-italienske”. Uten at jeg på noe som helst slags vis prøver å være frekk.
Så ja, jeg måtte bestille en pide. Jeg ville også at ungene skulle smake, så vi kunne spise litt av hverandre.
Da maten etter et kvarters tid kom på bordet, så fikk alle tre akutt hakeslepp. Det var de tre største porsjonene med mat vi noen gang hadde sett. Kjære vene.
Deilig pide så langt øyet kunne se, men alt for mye for meg. Det var mat til minst to bare der.
Og når det gjaldt kebabtallerknene. Vel. Jeg tør ikke en gang vise bilde av den fulle porsjonen med kebab og pommes frites - men dette var det som VAR igjen på tallerkenen etter at den mest sultne av ungene hadde spist seg gooood og mett:
Note to self, så bør man egentlig spørre om porsjonsstørrelser når man bestiller mat ute. Det svinger noe enormt, og det er veldig vanskelig å bli klok på. Dette var jo value for money de luxe - men beklageligvis endte det jo da opp med et matsvinn de luxe, da ikke orket halvparten av gildet vi ble servert en gang.
Stappmette - og nesten litt kvalme pga. det visuelle inntrykket av alt for mye mat på hver tallerken - så betalte vi, og småløp ut i den nå mørke, svenske bydelsnatten.
Heldigvis passerte vi en lekeplass på vei opp igjen til hotellet, så vi fikk beveget oss litt - og fått litt frisk luft, før vi atter en gang stupte i seng på rom 310.
I morgen blir det frokost (hvis vi har rukket å bli sultne igjen, da!) - og deretter pakking, og avreise. En miniferie som dette går så alt for fort. Jeg elsker å være på reise. Og jeg elsker å dra med de to jentene mine - selv om det til tider også så klart blir litt slitsomt. Men det er absolutt verdt det. Et fantastisk reiseselskap - og tålmodige mot en far som har sine egne greier, og som langt i fra er særlig tålmodig.
Jeg ser allerede frem mot sommerferien - som i år tradisjon tro blir på sparket - og med bil. Akkurat slik vi liker det! Livet blir til mens vi lever det - og de morsomste opplevelsene skjer som oftest når man ikke har detaljeplanlagt. Jeg er glad ungene også setter pris på å ta slike ting på sparket, selv om vi til tider også har noen grøvre rammer.
Nok babbel. Det er fortsatt knapt påske. I morgen blir siste dag. Så nå soner vi ut herfra, og sier god natt.