Wow, for en fantastisk avslutning på helga det ble, i selskap med walisiske Novo Amor og et fullsatt Sentrum Scene.
Etter å ha lagt i fra meg bagasje og sjekket inn, så ruslet jeg bort slik at jeg skulle gå klar av køa. Dørene åpnet sju, så derfor tenkte jeg at jeg kunne strekke meg til ti over. Ikke noe poeng i å skrape på døra denne gangen.
Jeg kunne nok sikkert drøyd det enda lenger, for da jeg nærmet meg, så kunne jeg skimte ei kø som gikk tvers over torget, og videre innover gangveien opp mot John Dee. Det som forvirret meg var at jeg også kunne se halen på ei kø som stod på andre siden av gamle Torggata Bad, og som var på vei opp mot Rockefeller. Var det kø til en konsert der også? Å nei, du, det var samme køa, gitt! Åpenbart et godt gammeldags sjakktrekk å flytte konserten fra opprinnelige Cosmopolite, og til storstua Sentrum Scene. Det var faktisk et lite øyeblikk jeg tenkte at den sikkert burde ha blitt flyttet til Spektrum.
De fleste i køa så ut til å være i tidlig 20-åra, og knapt nok det, men heldigvis skimtet jeg også noen flere på min alder.
Etter å ha forflyttet meg med små steg rundt et helt kvartal, så kom jeg meg etter hvert inn i varmen. Jeg bestilte meg en cider, og spaserte ned på gulvet foran scenen. Galleriet var så klart allerede fullt, men nede på gulvet foran scenen var det raust med plass, og med litt dårlig syn, så er det alltid kjekt å komme seg ganske langt frem på konsert. Jeg takket høflig nei til øreplugger, som noen vakter delte ut i døra – for hva skal man vel med øreplugger på Novo Amor-konsert?
Ved 21-tida ble lyset dempet og bakgrunnsmusikken skrudd av, og Novo Amor entret beskjedent scena sammen med sine tre medsammensvorne i backing-bandet. At det var fullt band var en gledelig overraskelse, og da de smalt i gang med første låt, så skjønte jeg plutselig hvorfor det også ble delt ut øreplugger. Det var full fræs, som en kjent Odøl ville ha sagt.
Novo Amor og bandet vekslet mellom det klassiske rockformatet, det eksperimentelle formatet, og det helt nedpå og sårbare formatet – slik det stort sett høres ut på platene. Novo Amor – eller Ali, som han egentlig heter, vekslet også mellom å synge i den falsetten han har blitt mest kjent for, og hans vanlige stemme – som også var både kledelig og god.
Publikummet var i snitt noe yngre enn det jeg har som vane å se, så det er tydelig at musikken og Novo Amor også har appell blant «ungdommen». For en stund siden, så spilte jeg ei Novo Amor-låt til min egen 14-åring, som kunne melde om at hun hadde hørt den på TikTok – så låtene er sikkert flittig brukt av folk som legger ut filmer der.
Som jeg tenkte meg hadde Novo Amor også programmert et visuelt bakteppe, som åpenbart var skreddersydd for hver låt. Gitaristen strålte av spilleglede, og rocket tidvis på scena som om han hadde spilt i Green Day. Noen av de mer rocka låtene de spilte, syntes jeg faktisk også lå litt i krysningspunktet poprock/pop-punk – samt et par teskjeer 90-talls britpop ala Oasis.
Novo Amor var enda mer beskjeden enn publikumet. Sjeldent har jeg vært på en konsert med så mange folk som har holdt kjeft og bare lyttet, og jeg så ikke en eneste en som skubbet seg vei fordi det skulle kjøpes mer drikke heller. Kanskje var de litt for opptatt av å dokumentere konserten på telefonene sine, for det var en adskillig større andel oppe med disse på denne konserten, enn på andre konserter jeg har vært på. Stein i glasshus, I know. Jeg måtte jo også så klart ta noen bilder med min elendige, kinesiske ikke så smarttelefon.
Først langt ut i konserten åpnet waliseren munnen mellom ei låt. Hei, sa han. Fint å være her, og takk for at dere kom. Så spilte han videre.
Da hadde han brutt isen med publikum, så da neste låt var ferdig, så ville han faktisk skravle litt – men la kortene på bordet, og sa at han var elendig til å prate mellom låtene. Litt som starte konfirmasjonstalen med «Jeg er ingen taler», altså. Men fyren hadde humor. Han dro frem sin egen mobiltelefon, og spurte Chat GTP «What to say between songs at a concert», og leste opp svaret til stor latter fra publikum. Dermed var også publikummet tøet opp.
Plutselig ramlet han i vei som om han hadde glemt at han skulle spille flere låter. Han spurte publikum på sitt sjarmerende, litt klønete og folkelige vis om noen hadde noen spørsmål, og folk kastet seg på. Hvordan fikk du navnet ditt, spurte en. Foreldrene mine ga det vil til meg, svarte han – til enda mer latter. Åh, du tenkte på Novo Amor? Søk det opp på internett, det står der.
Ei ung jente helt foran motet seg opp, og spurte om hun kunne få et plekter. Ja, det kunne hun, men hun måtte vente – for nå skulle han spille ei ny låt.
Mot slutten av konsertene kom samtlige av de mest kjente låtene, og også de tre jeg hadde gledet meg mest til å forhåpentligvis høre. Det som imponerte meg mest, var at samtlige var arrangert på helt andre måter enn på plata. Jeg elsker artister som evner å lage andre versjoner av låtene live, slik at du ikke bare får følelsen av å høre noen spille rett av plateproduksjonen – slik alt for mange band dessverre er.
Anchor ble fremført sittende ved tangentene, og deretter fortsatte de med den nydelige Repeat Until Death. Låta eg kanskje hadde håpet mest på. Bassisten som han hadde med seg, hadde også dratt med seg en trekk-basun, og farget mange av låtene med dens fantastiske egenskaper. Bruker man blåseinstrumenter kløktig i musikk, så låter det fint. Jeg har aldri vært noe fan av blåsere per se, men slik både Bear’s Den og nå også Novo Amor sitt band bruker det, vel det er rett og slett nydelig.
Konserten ble avsluttet med en magisk versjon av den tungt Bon Iver-inspirerte låta Carry You, som kanskje ble kveldens høydepunkt for min del – med en heftig og suggerende oppbygning fra det helt rolige, og til et skikkelig rocka crescendo, og avslutning.
Programmessig ble de selvfølgelig klappet inn igjen, og avsluttet med to ekstranummer fra den nyeste plata. Den første kveldens eneste solonummer med kun Novo Amor og kassegitaren. Han takket ydmykt for seg, og skrøt både av Norge og publikum. Han la også til at han hadde et ekstra godt forhold til Norge, fordi det var her han hadde spilt en av sine første konserter for en ti års tid siden – foran sju tilskuere på en sliten, brun pub. Det er mulig han legger den historien til alle stedene han spiller, men vi valgte å tro ham – og trykket ham ekstra til vårt bryst. Litt skryt til Norge liker vi jo gjerne. Hilsen Titten Tei på Momarken.
Bandet samlet seg foran scena, og takket publikummet nok en gang. Så ville Novo Amor også ta bilde, og bandet samlet seg foran scena med ryggen til oss, mens roadie-fyren dems tok bilde av bandet med Oslo-publikummet i bakgrunnen.
Så kom Ali på at det var noe han hadde glemt, og fisket frem et plekter, og gikk bort til jenta som hadde spurt om dette tidligere i konserten, da han inviterte publikum på en liten Q & A.
Jordnært, folkelig og uimotståelig vakkert på en søndagskveld i Tigerstaden.
I dag bærer deg videre i backlineren registrert i Østerrike for kveldens konsert i Stockholm.
Takk for konserten!