Those who suffer shall be rewarded
Etter å ha sluknet tidlig i teltet, så våknet jeg av fuglene allerede klokka fem. I tillegg kunne jeg høre en vidunderlig lyd, eller mer presist fraværet av en forferdelig lyd, nemlig vinden. Kunne vår streben med elementene endelig bli belønnet?
Jeg snudde meg rundt, kikket på de fine ungene som sov, og sovnet igjen selv.
Da jeg åpnet teltet ved ni-tida, så var det både sol og forholdsvis vindstille ute. Jeg listet meg bort til toalettene, og tok meg en god og varm dusj, før jeg endelig kunne dekke på til turens første frokost ute - på dag 5. Oh lykke!
Ungene hadde også våknet; eller ungen og ungdommen som vel blir mer korrekt. Snart kunne vi nyte frokosten i det fri, og kjenne litt på campingfølelsen også utenfor teltet.
Etter frokost satte vi kursen inn mot byen. En av grunnene til at vi landet på nettopp Sölvesborg, var at det i tidsrommet 5. - 8. juli var duket for byfesten Killebom, med masse forskjellige aktiviteter, tivoli, markeder, boder, konserter med mer.
Vi skjønte fort at denne byfesten satte den lille kystbyen skikkelig på hodet, for det sydet av biler som lette etter parkering da vi nærmet oss det for anledning bilstengte sentrum. Vi fikk til slutt rygget oss til i ei brosteinsgate, og labbet i vei mot kjernen av byen.
Der var det tjukt med folk allerede, og god, gammeldags martens-stemning. De sedvanlige bodene med fanteri; t-skjorter med ulver og metallband, lakrisstenger lange som hoggormer, alskens plastikkræl, food trucks, fake Gucci-capser - you name it.
Evelin falt for et stativ med mange iøyenfallende nøkkelringer, festet til et slags plastikkarmbånd. Prisen på 80 svenske kroner skremte henne ikke, og hun handlet fornøyd en hun falt ekstra for.
Ti meter bortafor røyk hele festet da hun prøvde å tre plastikkreima over håndleddet. Det var de pengene, tenkte fattern - og kjente brått igjen sin egen fars formaninger om skrapari fra barndommen. Vi tok oss en liten pause i en trivelig bakgård for å prøve å reparere den - uten hell. Vi tok sjansen på å rusle tilbake, og jeg spurte den chilenske bodmannen om vi ikke kunne bytte den, fordi den røyk så fort. Jeg forberedet 9-åringen på en kald skulder, men jammen meg fikk vi ikke byttet uten diskusjon. God bodservice - og ett stk. veldig fornøyd barn, som nå voktet den nye nøkkelringen med sitt liv.
Vi ruslet videre ned mot havna, der Axels Tivoli hadde satt opp både karuseller og lykkeboder.
Alt til blodpris så klart, men vi måtte jo friste to lodd av 80 på et lyckospel. 20 kroner fattigere stod vi med lysende nummer 38 og 78, og ventet sammen med en trefjerdedels full langside på at hjulet skulle stoppe. 32, 33, 34…. snart stoppet det… 35, 36, 37…. saktere…. wow, skulle det virkelig gå…. 38…. åååh…. Vinnaren är nummer tretti-nio! So close, but yet so far - men absolutt verdt spenningen. Aldri har vi vel noen gang vært så nære på å gå ut igjen med en enorm sjokoladeeske under armen.
Karusellene lot vi stå uprøvd så lenge. Planen var jo å være på denne festivalen i flere dager, så det ville sikkert bli nye muligheter til å bruke 55 kroner per tur hvis fristelsen tok overhånd.
Dagens første spikrede plan var en konsert klokka 14 på Duvan - et eldresenter noen hundre meter fra Stortorget. De hadde også kafé, så vi ruslet bort for å kjøpe oss litt munngodt et par timer før konserten skulle starte.
13-åringen var først litt skeptisk til at vi skulle inn her. Det er jo bare gamle folk her. Men vi ble blidt ønsket velkommen, og kjøpt oss deilige belgiske vafler, og ei sjukt god, men ubestemmelig, kake til far. Og kaffe. Deilig kaffe.
Riggingen til konserten var allerede i gang, og en loka DJ underholdt beboere og andre gjester med gamle svisker på vinyl. Til lyden av Yellow Polka Dot Bikini ruslet vi ut igjen, og lovet å komme tilbake til Abba-konsert. Vel, Abba-cover-konsert. Abba er en stor favoritt hos både 9-åringen og 13-åringen.
For å slå ihjel tiden frem mot klokka to, så ruslet vi tilbake til byens bibliotek, der ungene kunne tegne og kikke i svenske barnebøker, mens fattern ruslet rundt og så på en utstilling med gamle bilder fra Sölvesborg.
En halvtime før konsertstart ruslet vi tilbake til Duvan eldresenter, og selv om det begynte å fylle seg opp - så var fremmerste raden foran scene helt ledig.
Der havnet så klart vi - peppade og klare sammen med beboere og andre gjester. Du kan godt si at vi ikke dro opp gjennomsnittsalderen.
Duoen AM (Anna og Mia) stod klare på den lille scena klokka 14, og serverte Abba-svisker på løpende bånd. De var både sjarmerende og morsomme, med en god del prat og humor mellom låtene. Det var heller ingenting å si på stemmene, selv om det tidvis kanskje var ble litt vaklende i harmoniene. Muligens fordi disse egentlig lager egne låter i folkrock-sjangeren, men for blitt hyret inn for anledningen for å servere Abba-låter.
Etter en time med de mest kjente slagerne krydret med noen litt mer ukjente fra katalogen, hvor Lay all you love on me var høydepunktet for min egen del, så takket de for seg. Publikum, hvis snittalder nok bikket 70, klappet høflig, ble mot slutten også lurt med på allsang på Thank you for the music, som oppskriftsmessig var siste låt. Takk for musikken!
Ungene var godt fornøyd med sin andre live-konsert i livet - noen år etter at de så Freddy Kalas på Moelv-dagene. Evelin hadde kun kledd på seg en kortermet kjole, og frøs veldig mot slutten - siden døra ut til bakgården var åpen, slik at folk ute også kunne høre. Ute hadde det så klart blitt både grått og kaldt igjen, og synet av folk med paraplyer og regnklær slo oss i mellomgulvet som et tungt knyttneveslag.
Ikke så regnet ut til å slutte på en stund heller, så vi måtte bare kaste oss ut i det - igjen. Hersens juli. Kan vi ikke bare få én stakkars dag med stabilt finvær, da?
Vi gikk med rask gange mot en restaurant ved Stortorget, der vi gikk inn igjen for å varme oss med middag. Shady Burgers var en slags variant av Illegal Burger, og de serverte velsmakende burgere lagd fra skrætsj - smakfulle og greasy, som de jo skal være.
Klokka nærmet seg nå fire. What to do? Det regnet lett, blåste surt - og var grått så langt øyet kunne se. Evelin ville gjerne en tur ned på kaien, der Festivalfabriken hadde satt opp et digert telt med scene. Her var det duket for musikk til langt på natt hele festivalen til ende, og fra klokka 22 var det leg-plikt. Klokka fire i dag kickstartet de derimot med barnemusikk - med Snöis, Hundis og Foxy - Gud veit fra hvor. Er det kjente, svenske barnefigurer? Ikke vet jeg, men for en frossen 9-åring i alt for tynne klær, så varmet det godt med noen lodne bamseklemmer.
Vi stod ut to låter, før vi gjorde retrett og hastig spaserte opp igjen til bilen. Regnet tok seg opp igjen da vi så bilen, og sjelden har vel alle tre vært så glade for å sette seg inn i Forden igjen. Skal vi bare kjøre litt rundt til været blir bedre? - Jaaaa!
Som sagt, så gjort. Den neste timen fartet vi rundt på den svenske landsbygda på måfå, akkompagnert av svensk radio. En trafikkmelding meldte om en kollisjon på E22 like nordafor, og vi gikk akkurat klar av den stillestående køa da vi vrengte ut av hovedveien i retning Olofström. Hva skulle vi der å gjøre? Nada! Hva skulle vi på campingen å gjøre? Nada! Alternativet var jo bare å ligge værfast i teltet igjen.
Vi prøvde oss på et par geocacher langs veien, men fant kun en. Den skjønte vi ikke hvordan vi skulle få opp, og orket ikke træle lenge i kulda.
Så da fikk det vel bli teltet igjen da. Vi vendte snuten tilbake mot Tredensborg, med en liten stopp innom Willy’s for litt kveldstrøst og frokost til i morgen.
Da vi kom tilbake til teltet var stolene utafor blaute, vinden var tilbake til frisk bris, og skurene veltet fortsatt uforskammet inn over oss.
Tidlig kveld igjen. Frem med telefoner, tjukksokker og varm sovepose. Takk for musikken, du liksom.
I morgen var det heldigvis spådd væromslag til bare sol. Med trykk på var. Nå var ikke meldingen like lystig, men det skulle bli bedre enn før. Kanskje tør vi også håpe på noen stabile dager der vi faktisk kan være ute hele dagen. I juli. I syd-Sverige.
Men kjenner jeg oss rett, så er det vel sikkert for mye forlangt…
