Så var vi altså halvveis. En uke siden vi dro fra Lillehammer i klarvær, så kom virkelig sommervarmen til Blekinge, og skyfri himmel og en stekende sol møtte meg da jeg steg ut av teltet ved 9-tida i dag.
Ungene koste seg i posen en ekstra time, med skjermer og null stress. De får vel få den gleden. Fattern vasket opp, spiste frokost og fant frem Onslow-uniformen; singlet og caps. Vel, Onslow-light, da. Burde jo kjørt helsetrøye!
Jeg vet det har vært en viss spenning blandt utvalgte faste lesere om det atter en gang ble noe biltrøbbel i ferien. Enn så lenge alt vel, men jeg synes ytterkanten på venste fremhjul begynner å bli farlig slitt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skiftet dekk og tatt forstillingskontroll på bilen, men det hjelper altså ikke. Det er noe med spissinga som aldri blir helt på stell. Men til slikt har jeg jo NAF-medlemsskapet i orden - så får vi bare se om dekket holder ei uke til på veien.
Etter frokost og dusj var det nok en gang klart for å trekke bort til sentrum for å suge litt mer på Killebom-karamellen. Fattern hadde koll på dagens program, og for alt i verden skulle ha ikke gå glipp av konserten med fantastiske Ida Wiklund i Kulturkvarteret klokka 14. Hun så jeg live første gang på Malungsfors Visfestival for noen år siden, da Vladimir og Estragon ramlet over denne på vei hjem fra Finland på langs (som dere finner reisebrev fra arkivet her på bloggen).
Men først måtte vi en tur oppom kirkekvartalet. Der var det i dag både veteranbilutstilling og middelaldermarked. Mangfold finnes det i alle fall på denne byfesten!
Gamle bobler og en velformet Saab var det som tiltrakk fattern mest. Middelaldermarkeet saumfart vi relativt raskt, med 13-åringen en ti-talls armlengder bak. Det at fattern var turist med stor T - ikledd crocs, caps, fotballdrakt og videokamera - var nok ikke særlig populært. I et lite portrom fikk fattern heldigvis på taus kommando byttet til et litt mer anstendig antrekk, for å unngå at 13-åringen stakk av og haiket hjem.
Vi ruslet etter hvert ned til Kulturkvarteret, der Wiklund etter hvert skulle gå på scenen. Klokka var enda ikke mer enn halv ett, så vi hadde rikelig ned tid til andre aktiviteter før konserten. I den koseligste bakgården i Sölvesborg var det i dag muligheter for alle aldre - alt i fra kunstmaling til black out poetry - som fattern gikk all-in på.
Det var glovarmt i byen i dag. Dagene med sur vind og regn skulle virkelig kompenseres til fulle. Det ble nok i varmeste laget for ungene, og mye av tiden gikk med på å ettersmøre solkrem, og prøve å kjøle seg ned. Den gylne middelvei finnes ikke. Enten fryser man, ellers så koker man.
Men jeg klaget ikke, og dro heller kortet en gang ekstra for litt lokal, hjemmelagd is fra Holje - ingen tilknytning til Toten-slekta dog.
Nede ved jernbaneparken var det i dag de lokale metal- og punkbandenes dag. Vi gikk forbi da de rigget til, fordi vi måtte gjøre et ærend på apoteket like ved. Spesielt bandet Kattpiss gjorde fattern litt nysgjerrig, og han la seg på minnet at vi måtte returnere hit en gang i løpet av ettermiddagen.
Kvart på to ruslet vi tilbake til bakgården, kjøpte oss noen kalde forfriskninger, og benket oss ned ved det fremste bordet foran scena. Jeg må innrømme at jeg hadde gledet meg helt siden jeg så Ida Wiklund på programmet til denne konserten. Hennes opptreden i Malungsfors sitter fortsatt friskt i minnet, og hun spilles stadig vekk på Spotify. Hun fikk til og med med ei låt på 365 dager - 365 låter prosjektet mitt på Facebook i 2019 - som også kan finnes igjen på bloggen under kategorien “musikk”.
Ida var like søt og sjarmerende nå som da, og leverte musikalsk magi fra første tone. Hun har en helt fantastisk nydelig stemme, og ikke minst er hun en drivende god låtskriver, både når det gjelder tekst og melodi; i landskapet mellom Stephanie Dosen og Melissa Horn.
For meg er det litt underlig at hun ikke er mer kjent enn det hun er, selv om etterhvert altså har fått en bitteliten fanskare i gamle Oppland. Ironisk nok uttalte hun selv i fra scenen at hun faktisk var fra den svenske varianten - Uppland - oppvokst på en gård et sted i ingensteds, med god tid til å lage vakker musikk og jage mygg.
Settet hun leverte hadde fortjent et enda større publikum, men selv om det var ganske glissent foran scena, så gjemte det seg godt med folk i skyggen under de mange trærne i bakgården. Hun viste ikke bare glimrende formidlingsevne i låtene sine, men mestret også mellomsnakket på en god måte, og vi ble alle litt bedre kjent med den fagre, lyshårede jenta.
Da konserten var over, savnet jeg fortsatt noen av låtene jeg har hørt mye på - deriblant den urvakre og triste Förlåt. Det var kanskje ikke sted og rom for den på reportoaret, men heldigvis hadde hun tatt med seg en herlig retro-koffert med litt merch, som hun solgte etter konserten. Og der var den; plate med Förlåt - og mange andre gode låter. Jeg måtte jo kjøpe den, og håpe på en autograf.
Da vi stod og beskuet porselenskoppene hun også hadde til salgs, med utvalgte linjer fra noen av låtene hennes, så stod hun plutselig ved siden av oss og sa hej. Det skal noe til for at jeg blir starstruck - selv egentlig ikke da jeg drakk rødvin med David Lynch - men nå kjente jeg det faktisk litt. Jeg måtte jo benytte anledningen til å fortelle at jeg hadde hørt både henne og mora på visefestivslen i Malungsfors - samt at jeg også la inn noen fromme ønsker om at hun burde komme til Norge. Hun noterte flittig Arnemoen Gård på telefonen sin, og lovet å sjekke med hennes bookingansvarlig. Hun hadde faktisk aldri vært i Norge og spilt, men både hun og kjæresten - som var med som selskap og roadie - virket genuint lystne på tanken.
I tillegg til at hun signerte plata, så kunne jeg heller ikke gå glipp av muligheten for et bilde. Både med meg selv, og med jentene - som også likte musikken tross av at nok ikke hadde hørt det før, og var tidvis mer opptatt av å ikke svime av i varmen.
Strålende fornøyde ruslet vi videre opp igjen mot sentrum. Det hadde gått en god stund nå siden frokost, så vi benyttet muligheten til å kjøpe oss middag. Denne gangen falt valget på restauranten Peps. Sølvesborgs dårligste hittil hvis man bedømmer etter value for money. En 500-lapp måtte vi ut med, for en rekemacka, en tallerken nachos og en 150 grams burger. I tillegg tok de 10 kroner pr glass isvann, direkte skjenket fra springen. Jaja. Been there, done that.
Fattern kunne tenkt seg i parken for å høre på punk, for deretter å rusle tilbake til Stortorget til konsert med en trio svenske The Voice-artister ved 19-tida - men jeg skjønte fort at jentene var godt forsynt. Kombinasjonen mye sol og høy (!) musikk, samt at det var siste kveld på campingen, gjorde at de mer enn alt annet bare ville tilbake dit. Det måtte de jo få lov til.
Vi ruslet en tur ut på det som i sin tid visst nok var Europas lengde gang- og sykkelbru, uten at vi som er vant til gamle Vingnes-brua hverken ble særlig imponert eller helt kloke på at det faktisk var tilfelle.
Så gikk turen i retning bilen. Evelin kom heldigvis på at vi hadde igjen ett klipp på Axels Tivoli-kortet, så vi svingte innom tivoliområdet så hun fikk brukt det på en tur med kenguruene.
Så labbet vi videre mot bilen. Fattern kunne ikke dy seg, og måtte legge turen innom parken der metal- og punkfolket hadde sin base. Vi hadde da gått glipp av Kattpiss, men fikk med oss noen strofer fra et av de andre bandene. Jeg kunne fint hengt her også, men dette ble nok bare støy for jentene, så jeg tok en for laget, knipset et par bilder, og gikk videre.
Vi satte oss inn i den glovarme bilen og dro hjem igjen til teltet. Iris hadde nok fått solstikk, og var ganske så utmattet. Hun er den av oss som både tåler og liker sol minst, så hun fikk slappe av i ro og mak inne i det svale teltet - mens 9-åringen og jeg benyttet oss av finværet, og kledde om oss til et bad i havet.
Det var både forfriskende, kjølende og deilig. Etter å ha duppet litt på den langgrunne stranda, så tørket vi oss, og ruslet bort til glassbaren ved resepsjonen.
Kuleisen der er i alle fall value for money. 45 kroner for to kuler på størrelse med dvergplaneter.
Stinne og salige trasket vi tilbake til teltet. Vi tok en dusj for å få av oss salt og sand, og kastet litt ball i sola utafor teltet. 13-åringen var fortsatt kjei, og ville være i teltet. Jeg tror nok hun savner litt mer egentid, så det må vi prøve å gi henne. Hun er veldig lik faren sin der, og blir fort sliten hvis det blir for mye folk tett innpå. Da er det nødvendigvis ikke så stas å ha lillesøster eller fattern i beina hele tiden - spesielt ikke når vi tross alt må være omtrent oppå hverandre i teltet.
Etter en god og lang kveldssiesta, så kviknet også storsøster litt til igjen, og vi tok alle tre turen en siste gang ned igjen til resepsjonsområdet.
Der ble det en varm kaffe på far. Dagens første og siste. Det smakte, for i shorts var det faktisk ganske så kjølig nå som sola var i ferd med å gjemme seg bak tretoppene. Ungene fikk seg toast og pannekaker til kvelds, og var veldig fornøyd med det.
Nå venter en siste natt på Tredensborg camping før sirkuset ruller videre. Ironisk nok ser det ut til at vi blir avløst av et annet sirkus, som ankom campingen i kveld, og har begynt å sette opp telt nede ved stranda.
Takk for oss, Sölvesborg, og god natt!