Så stod visst all trafikken på hodet igjen i denne lille, rare byen. Det skal et lite snøfall til. Så et lite temperaturskifte, og litt underkjølt regn. Ja, det blir glatt - men det blir ikke utfremkommelig.
Da jeg bikket 18, så var det slikt føre vi lengtet etter på bygda. Da var det ut med bakhjulsdrevne, dårlige biler - og så lærte vi oss å mestre forholdene på små lokalveier etter mørkets frembrudd. Utrolig nok gikk det bra. Stort sett hele tida, bortsett fra en gang jeg havnet i veita oppi Børsvollbakken, og måtte traske hjem igjen midt på natta - for så å ringe en jeg kjente med traktor dagen derpå.
I dag lå det biler strødd overalt. Det var “bosor” flere steder tur/retur Vingnes - Storhove, og da jeg måtte dra tidlig for å rekke en avtale på skolen, ja så sperret bussen hele veien fordi den igjen ble sperret av en bil som hadde kommet litt utpå kanten, og deretter - av en eller annen uforståelig grunn - klart å vende snuten over i feil kjørebane.
En del av de som ikke havner i veita, vet å ta sine forhåndsregler. Noen overdriver. Veldig. I dag tidlig lå jeg etter en klokkesnor med biler som kjørte i ti kilometer i timen, hvis såpass, nedover Kastrudvegen. Så glatt var det vitterlig ikke.
Er det noe som virkelig tester min (manglende) tålmodighet, så er det folk. Spesielt bilister. Det å bevege seg ute i trafikken i disse dager er som å befinne seg midt inni en YouTube-video fra Russland. Kanskje rent bort ifra alkoholprosenten. Men hvem vet? Mange tar seg vel en dram eller to før de setter seg bak rattet også her på bjerget. Det virker i alle fall slik.
På toppen av det hele hadde jeg et ærend på Strandtorget etter konferansetimen på skolen. Det var også en prøvelse. Sveiseblinde folk som har fått førerkortet i posten. Stress. Mas. Kø. Omstendelige stopp, selv om noen ligger omtrent oppå støtfangeren bak. “Skal bare, skal bare”. Også nærlysa, da. Ikke få meg igang. Hvorfor klarer ikke folk som gjør korte stopp å bruke parklysene sine? Det er for meg en gåte som det mest trolig må gå ett helt liv før jeg kan få noe godt svar på.
Så har jeg jo et valg. Jeg kan la meg irritere, eller jeg kan la det passere. Jeg prøver det sistnevnte. Til det førstnevnte har jeg heldigvis denne bloggen. Min glasscontainer. Min boksesekk. Min ventil.
Jeg kom meg naturligvis trygt hjem igjen. Aldri en gang skapte holka noen problemer. Men så er jeg jo verdensmester også, da. Åpenbart.
Vel hjemme måtte jeg finne en måte å stagge den trafikale irritasjonen på. Ingenting roer meg bedre enn Bent Hamer sitt saktegående og herlige univers. På boksen hadde jeg “The Middle Man” fra 2021, som jeg faktisk fortsatt hadde til gode å se.
I filmen møter vi Frank “The Middle Man”, spilt av godeste Pål Sverre Hagen. Han får jobb med å overbringe dårlige nyheter til innbyggerne i en bitteliten, amerikansk småby. Filmen balanserer absurditet og melankoli i en betraktning over menneskelig skjørhet og samhold. Den perfekte stemningen på en dag som dette, altså. For en fyr som meg.
En av låtene vi kan høre i filmen er norsk-svenske Ane Bruns nydelige coverversjon av Radioheads “How to Disappear Completely” fra albumet Kid A (2000). Det blir dagens låt, som ei lita pause i julemusikken.