Den 2. november 2005 entret den islandske kvartetten Sigur Ros scenen på selveste Oslo konserthus, og godt plantet i de behagelige stoffstolene foran scena satt jeg.
Mitt forhold til Sigur Ros begynte ikke før jeg i 2002 kjøpte deres album ( ) - eller «Two sausages kissing each other» som plata humoristisk også ble kalt. Jeg hadde hørt dem før, og husker en kompis prøvde å selge inn Ágætis byrjun (1999) uten at jeg helt hadde tatt agnet.
( ) satt imidlertid som et skudd rett i sjela, og plata ble ofte spilt av slik den var spilt inn for å spilles - fra start til slutt, som en deilig, helhetlig musikalsk opplevelse.
Alle sporene glir elegant over i hverandre, og selv om plata er delt inn åtte spor, så kunne den like gjerne bestått av ett eneste langt spor på en time og ti minutter. Islendingene skuffet ikke i konserthuset, og leverte en magisk konsert i form av både lyd og bilde.
Anført av den eksentriske, litt snåle Jónsi på vokal og el-gitar med bue - en greie som norske Kristoffer Lo (Highasakite, Fay Wildhagen m.m) senere adopterte - så ble dette en opplevelse som røsket godt gjennom både marg og bein.
Når vi nå skriver november, og kulda setter inn og mørket faller på, så gir et gjenhør med Sigur Ros et kjærkomment glimt av lys og varme. Do bundle up!