I slutten av tenårene hadde jeg en drøm om å dra til Roskilde, men dit kom jeg meg aldri. Jeg fikk heller aldri surret meg innover på Kalvøya heller, for den saks skyld. Og Woodstock var jeg jo alt for ung til å ha fått med meg. Skulle jeg virkelig ikke få oppleve festivallivet? Å jo, da. Sommeren 2000 stappet vi et par biler med telt, litt skift og en hel haug med sigaretter og alkohol, og la på vei østover mot Värmland.
Målet var Arvikafestivalen. For den nette sum av 500 kroner hadde vi forhåndsbestilt festivalplass, og var nå klar for å “gjøre Sverige”. Vi hadde nok ikke helt oversikt over alle som skulle spille, men festival skulle det bli.
Dette var midt i sommerferien, og vi dro vel antageligvis tidlig fredag for å komme frem til festivalstart. Jeg husker ikke så mye av selve turen, men husker at vi til slutt fikk lempet ut all bagasje, sendt sjåførene av gårde for å parkere, og så smått begynte å lete etter teltplass. Vi hadde lånt et høgg-gammelt 70-talls campingtelt som var brunt og oransje, og jeg har et minne om at vi brukte skrekkelig lang tid med å få det opp å stå - selv om stengene var nummerert og merket. Det tror jeg vi fant ut etter hvert.
Festivalen hadde tjuvstartet allerede rundt lunsjtider fredag, så det var allerede godt om folk da vi endelig hadde fått opp teltet - sikkert litt utpå ettermiddagen. På plakaten stod det band og artister i alle mulige sjangere, med en overvekt av rock, goth, industrial, avant-garde, techno og elektronika - i spedd noe folk hist og pist.
Fordelt på seks scener, deriblant et par små klubbscener for DJ’er - og den store hovedscenen Vintergatan - skulle vi nå suge til oss festivallivet i to døgn til ende, før planlagt retur Gjøvik når vi ble kjørbare igjen utpå søndagen.
På denne tiden så var det ikke bare musikken som dro. Det skulle røykes og drikkes også. Så det monnet. Ikke at jeg noen gang var så veldig hard på festingen, men på Arvikafestivalen gikk det nok med noen liter av ymse, og kanskje det er derfor det fortsatt er noen sorte hull fra denne helga. Hvor var jeg for eksempel da Moby, som var headliner, stod på hovedscena lørdag kveld? Ikke vet jeg. Ikke for det. Hukommelsen min spiller meg jo mange puss selv om jeg har vært klinkende edru. Kanskje drakk jeg ikke en eneste skvett denne helga? Kanskje har jeg glemt? Kanskje har jeg fortrengt?
Sunn og frisk norsk ungdom på Arvika-festivalen!
Nuvel. Vi smeltet etterhvert inn i festivallivet. Jeg med en forferdelig glorete gul skjorte, og noen grønn-svart-rutete bukser og for anledning mørke blått/svart hår. Jeg prøver etter beste evne å telle opp inni hodet mitt hvor mange vi var. Jeg vet i alle fall at det var meg, min daværende samboer Marianne, Erik, Baffen, Mona og Pål. Kine og Anja tror jeg kom litt etter oss i egen bil - muligens dagen derpå. Og var ikke Marie også med montro?
Jeg har ingen bilder fra festivalen selv, men dette bildet fra Glåmdalen fra 19. juli 2000 sier vel sitt om de rådende (vær)forholdene på festivalen. Narkoflommen så imidlertid ikke vi noe til.
Det var mange inntrykk å ta inn over seg. En haug med herlige folk og antrekk, fyll og fanteri, villsvin-kebab, og regn og gjørme. Juli 2000 var rekordkald, og det bøttet stort sett ned hele tiden - i alle fall hele fredagen. Stanken av urin lå som en tjukk eim over hele området, i alle fall der vi hadde teltet. Det var altså som at man virkelig skulle ha vært på Woodstock.
Vi var nok trolig ganske sent ut av blokkene i forhold til konserter denne fredagen. Jeg har ingen erindring at vi fikk med oss We klokka 16, men jeg husker at vi fikk med oss både Covenant og Gluecifer på den nest største scena. Eric Gadd gadd vi nok ikke, Erik?
Etter at Gluecifer hadde gjort seg ferdig, så bevegde vi oss videre til den største scena, der de slovenske industrial-avantgardistlegendene Laibach skulle spille. Det nærmeste jeg kommer en referanse her er de tyske sadorockerne i Rammstein, men i en litt mildere og mer robotlignende form.
Et band jeg ikke hadde noe forhold til rent musikalsk, men som var et must å få med seg på grunn av kultstatusen de hadde. Jeg husker ikke særlig mye av reportoaret her, men husker at publikum virkelig tok av da de fyrte av svenskeraketten i form av deres industrielle coverversjon av Europes udødelige sviske-heavyhit The Final Countdown. Det skulle ikke forundre meg om låta nådde klimakset da vi bikket midnatt heller.
Utpå natta var nok unge Herr Tandsether forsynt, for den israelske trance-duoen Astral Projection fikk jeg bare med meg beatsene fra inne fra teltet. Eller var det utenfor? Jeg husker jeg famlet for å finne frem i jungelene av telt, over urin, søppel, gjørme og Gud vet hva. If you can’t beat them, join them. Jeg fornemmer at jeg på et tidspunkt utpå sene natta så deler av lysshowet fra hovedscenen mens jeg stod og gjorde mitt fornødne - antageligvis en helt tilfeldig plass ute på plassen, uten å ense noe av verden ellers rundt meg. Så falt jeg vel etterhvert i søvn.
Når jeg i dag ser tilbake på programmet, så innser jo at jeg for he***te skulle holdt meg oppe og kommet meg på Andromena-scena for å ha fått med meg VNV Nation. Da snakker vi 80-talls goth!
Fredagens program:
Vintergatan
17:00 Petter
19:00 Eric Gadd
21:30 Fields of the Nephilim
23:30 Laibach
02:00 Astral Projection
Andromeda
14:00 Caesar's Palace
16:00 We
18:00 The Facer
20:00 Covenant
22:00 Gluecifer
00:00 Liberator
02:00 VNV Nation
Lørdagen begynte nok realtivt mye roligere enn fredagen sluttet. Jeg husker det kokte av folk rundt forbi, og det var bare god stemning. Selv om det også på lørdag stort sett vel var regn, så mener jeg vi også hadde oppholdsvær, og fant oss noen soner i gresset inne på selve festivalområdet, der vi kunne sitte og chille.
Utpå dagen fikk vi med oss at det var et opptog med filmarbeidere og skuespillere, som spilte inn diverse scener rundt omkring på festivalen. Vi dro kjensel på jenta fra den svenske TV-serien Skärgårdsdoktoren. Ebba Hultqvist.
I etterkant skulle det vise seg at det del filmet skulle bli en del av den svenske ungdomsfilmen Festival, som kom ut først året etter. Jeg husker filmkameraer på kraner sveipet over folkehavet (ca. 10,000 var innenfor gjerdet i løpet av helga) ved flere anledninger, og jeg har et vagt minne av at Baffen noen år senere skaffet seg filmen, og prøvde å finne oss blant mengden. Om vi er synbare i filmen er jeg litt mer usikker på. Jeg håper da virkelig for Guds skyld ikke det.
Når jeg tenker meg om så regnet det nok fortsatt litt på formiddagen lørdag også, for jeg husker at det var så innlysende god timing at sola stakk frem, og regnet trakk seg tilbake, da dagens første artist ut, Ulf Lundell, begynte sin konsert klokka to.
Jeg var ikke noen stor Lundell-fan, men koste meg med konserten. For min del gledet jeg meg mest til neste band ut på den store scenen; det svenske punk/powerpop-bandet The Wannadies - som jeg hadde digget siden jeg gikk til anskaffelse av plata “Bagsy Me” (1997). Jeg husker jeg gledet meg enormt til å høre perlene fra den plata, og jeg fikk det jeg hadde kommet for. Svenskene leverte en energisk og herlig time med catchy, drivende powerpunkpop, og liret av seg favoritter som “Because”, “Shorty”, “Hit” og “Silent People”. Når jeg tenker tilbake, ikke bare på konserten, men på denne plata, så lurer jeg på om jeg ikke må dra den frem igjen i lyset. Den er steinbra fra ende til slutt. Kronen på verket var da selvsagt spor 12 fra plata: “The You and Me Song” - som hadde blitt verdenskjent i Baz Luhrmann sin postmoderne filmversjon av “Romeo + Juliet”.
Etter The Wannadies så kunne vi ha gått for Lars Winnerbäck på den store scena, men nå var det noe mer alternativt som dro inne i det lille teltet som var scenen Apollo. Der skulle gærningen Mike Patton (mest kjent fra Faith No More) på scena klokka seks med sitt avante-garde støyprosjekt Fantõmas, sammen med legender som Buzz Ozborne (fra The Melvins, og som var mannen som i sin tid førte Kurt Cobain og Dave Grohl i sammen - Nirvana!) og Dave Lombardo.
Det ble en uforglemmelig time på mange måter, selv om det tok på ørekanalene!
Hva vi gjorde etterpå er jeg litt mer usikker. Jeg hadde intet forhold til bandet Saint Etienne, så det er mulig at det ble foring, øldrikking og en tur tilbake til teltet på det tidspunktet, selv om jeg langt der inne fornemmer at vi fikk med oss litt av denne konserten også - men det kan ha vært kun musikken. Den bar jo helt tilbake til teltplassen.
Det er mulig alkoholinntaket etter Pattons opptreden tok sin skjerv av de små grå igjen, for jeg er usikker på om jeg fikk med meg så mye jeg burde ha fått med meg av både Fläskkvartetten og Moby. Jeg er rimelig sikker på at vi fikk med oss Moby på en eller annen måte, for jeg hører denne låta fra The Beach (Danny Boyle, 2000) i hodet når jeg prøver å koble meg på den gamle serveren langt der bak i topplokket.
Så er det svart igjen, men jeg tror nok bestemt at vi her (jeg sier vi, for jeg var neppe helt på egenhånd) vandret litt frem og tilbake mellom scenene. Jeg har visse erindringer på at vi både fikk med oss deler av det for meg ukjente bandet Sissy Prozak, med det som senere skulle bli Herr Noomi Rapace på gitar. Jeg husker ikke en tøddel av den konserten, men jeg var nok innom fordi de hadde prozac i navnet, og for en melankoliker som næret på å være i en konstant semidepressiv tilstand på den tiden, så var nok det på en litt, for andre, forstyrrende måte forklokkende.
Kvarteret etter spilte imidlertid de amerikanske hardcore/stoner-bandet Fu Manchu på Andromeda, og her husker jeg også at vi var innom. Vi fulgte nok halen til Baffen her, som garantert hadde sett seg ut denne. Jeg har et vagt minne om at jeg stod helt på flanken - og det kan jo stemme hvis jeg kom litt uti, og ikke fikk plass midt i gryta. Ikke for det, nok en gang fikk ørekanalene testet seg - og jeg kan ikke i min villeste fantasti tro at jeg på den tiden tenkte på å stappe noe annet enn et gammelt, brunt, gjennomrøykt sigarettfilter inn i ørene - og knapt nok det. Ikke rart jeg skulle ende opp med kronisk øresus noen år senere - hvis det ikke allerede hadde skjedd på dette tidspunktet. Minnene er uklare.
En lang dags ferd mot natt var bare begynt, og da klokken slo midnatt var vi igjen tilbake i det ene teltet for å få med oss noe som skulle vise seg å bli festivalhelgens mest surrealistiske opplevelse - nemlig den amerikanske pussigskruen Bob Log III. The Third, altså. Intet mindre. I ført en klassisk human cannonball drakt, og med hjelm og et eller annet old school telefonrør som mikrofon, så stod han da der, og liret av seg sine særheter til et lattermildt og godt påseilet nattelig publikum - og dro sine, i dag like, ukjente hits som I want to shit on your leg og Clap your tits.
Etter en halvtime var vi vel egentlig forsynt, og trakk ned igjen til den store scena. Her skulle natta avsluttes med nok et gammelt kult-band - de tyske industrisynthpostapokalytikerne Einstürtzende Neubauten (som oversatt blir noe sånt som nybygg som raser sammen) - som best forklart høres ut som en salig blanding av belgiske dEUS, britiske Tindersticks, Nick Cave på syre - og en dose Kraftwerk.
Tyskerne ble på sitt vis en perfekt avslutning på en musikalsk mangfoldig festivalhelg i gjørme og våt sovepose.
Derfra og ut husker jeg ingen verdens ting. Siste band ut for natta, Mesh, kan jeg umulig ha fått med meg. Jeg husker ingen ting av nedrigg søndag, ei heller av returen hjemover til Gjøvik. Jeg kom meg sikkert i seng til slutt. Vel, i teltet - og ned i den våte soveposen. Vi fikk åpenbart ned teltet dagen etter, og kom oss hjem. Jeg sitter jo tross alt her i dag.
Lørdagens program:
Vintergatan
14:00 Ulf Lundell
17:00 Wannadies
19:00 Saint Etienne
21:30 Moby
00:30 Einstürzende Neubauten
Andromeda
16:00 Misery Loves Co.
18:00 Lars Winnerbäck
20:30 Karl Bartos
22:30 Fu Manchu
02:00 Mesh
Lyran
22:15 Sissy Prozac
00:00 Bob Log III
Apollo
18:00 Fantómas
20:30 Fläskkvartetten
I retrospekt så ser jeg tilbake til denne festivalen som en opplevelse for livet. For det var jo vitterlig det, selv om jeg i dag, mange år senere, ikke husker mer enn bruddstykker (det er ikke sikkert jeg husket stort mer den dagen vi dro hjem, 16. juli 2000).
Sliten type med gjørme, Arvika-festivalen 2000
Arvikafestivalen som konsept startet forøvrig i 1992, men i 2010 var det slutt. Da var det ikke lenger bærekraftig, etter mange år med blodrøde tall.
Festivalen i 2000 ble min første og siste ordentlige musikkfestival med overnatting i telt. Da teller jeg ikke med turer til koselige dagsfestivaler som Norwegian Wood og slikt. Og det kjenner jeg er helt greit. Så får heller ungene ta på seg jobben med å bakse rundt på Roskilde hvis de en gang skulle ville gjøre det.
Jeg kan eventuelt kjøre!