Etter gårsdagens eskapader, så passet det fint at det i dag var søndag. For to ateister på tur, så ga det allikevel å bruke det fjerde bud som en rettesnor for dagen: den syvende dagen skal man hvile!
I tillegg til å være søndag, så var jo dette dag sju på tur også.
Estragon var godt i gang med solinga ved bassengkanten da jeg først var klar til å ut. Ren soling blir litt i overkant for meg, så i stedet ruslet jeg meg en tur bort til The Ethnic Village på hotellområdet. Dette var visst et lite utendørsmuseum der de viste frem hvordan folk bodde i området i gamle dager. Litt som et lokalt Maihaugen i småskala.
Jeg så ingen folk der, og ble med ett usikker på om det var oppe. Det er en restaurant i en av bakgårdene der også, men døra til den var lukket. Jeg snuste rundt på området, og fant noen stier som førte meg gjennom noen gamle steinhus, ei gammel vannmølle, og en vegg med stablet vinterved. I hagene var det dyrket en del forskjellige, blant annet oliventrær og noen druerranker. De så ikke veldig vitale ut, men var vel dyrket kun for å gi et innblikk i hva folk på bygda gjerne dyrket.
Ute på området stod det også oppstilt en gammel traktor, av alle ting en Porsche. Jeg vet at italienske Lamborghini opprinnelig lagde traktorer, men hadde ingen anelse om at Porsche hadde gjort det samme.
Plutselig hadde jeg forvillet meg inn på restaurantområdet, og befant meg i ei blindgate med lukket utgang. Jeg traff på ei dame som jobbet på kjøkkenet med å preparere for kvelden, som vennlig åpnet porten slik at jeg kom meg ut igjen - og dett var dett. Ikke noe å skrive hjem om, men allikevel verdig et lite avsnitt her for dagen.
Jeg ruslet på rommet igjen for å skifte til badetøy, og pakket med meg en sekk for å stikke på stranda. Estragon var trofast mot sola ved bassengkanten, mens jeg ville i skyggen under en parasoll, og bade i havet.
På den tredje dagen skulle det skje. Denne gangen ble jeg observert av gutten som tok betaling, og kunne ikke annet gjøre enn å gladelig betale 10 Euro for solseng nummer 96. Det var absolutt verdt det.
Sola var brennhet, så det var deilig å ha et stråtak over seg.
Jeg hadde tatt med meg Babylon Badlands av Levi Henriksen på tur, og koste meg med å lese i den mellom svømmeturene. Boka virker strålende, og ikke helt ulik den reisen vi selv er ute på nå; tre kompiser fra Skogli som drar til USA på road trip. Planen i boka virker å være at de skal kaste seg ut av Golden Gate Bridge ved reisens slutt. Vi har ingen like drastisk plan, og kommer vel mest sannsynlig til å reise oppover igjen til hverdagen hjemme i Norge om litt.
I det jeg lå og leste fikk jeg melding fra Estragon om at han hadde forlenget oppholdet med en dag, så da blir vi her i sola til tirsdag.
Estragon hadde trukket opp igjen på rommet for en siesta i skyggen, mens jeg holdt stand ved stranda. Mange lokale som ikke var turister på hotellet hadde også funnet veien til stranda denne søndagen. De fleste la deg mellom solsengene, og fant seg flekker som var gratis på stranda.
Da jeg lå og leste, hørte jeg plutselig et rabalder, og kjente saltvannet helt opp til solsenga mi på rad 2. En litt større båt hadde kjørt forbi litt utafor sperringene, og skapt noen skikkelige bølger som gikk innover stranda som en aldri så liten mini-tsunami, og da de trakk seg tilbake ble både bager, håndklær og private eiendeler delvis med ut i havet. En god del fikk sitt svare strev med å finne igjen, og plukke opp, sakene sine - og en fyr rett nedenfor meg hentet opp igjen både telefoner og bilnøkler fra saltvannet.
Jeg for min del gikk akkurat klar av bølgene, som stoppet rett under fotenden min på det verste.
Estragon hadde meldt at han kom en tur ned på stranda, men det varte og rakk - og ingen Reinsvolling var i sikte. Jeg pakket sammen ved fire-tida, og ruslet opp igjen på rommet. Der skvatt Estragon til da jeg åpnet døra - revet ut av sin dype søvn. Det var tydelig at kvelden i går og dårlig søvn hadde tatt på.
Nå var jeg forsynt med strandlivet, og mens Estragon etterhvert fikk summet seg, og hastet ut til bassengkanten igjen, så var det min tur til å ta en siesta; med litt lokalpatrotisk chips, og TV2 FotballXtra på Streaming. WiFi-netter på hotellet funker som ei kule, og er paradoksalt nok bedre enn Fibernettet hjemme på Vingnes. Selv på stranda.
Litt utpå kvelden kom Estragon tilbake på rommet, og felles for begge på denne store hviledagen, var at vi hadde gått alt for lenge uten mat. Jeg prøver egentlig å gjøre ting rett med føden; å spise litt hver fjerde time - det optimale for systemet i følge ekspertene. På ferie derimot har det lett for å skli ut. Det ble sen middag i går, og det lå an til å bli sen middag også i kveld.
Vi kikket på de to restaurantene på området her, men begge var sterkt overprisa, og hadde stort sett det samme på menyen som overalt.
Vi falt dermed ned på å ta Volvoen opp igjen til Gastro Italiano, rett oppi høgget - der vi for to dager siden hadde et utsøkt måltid.
Da vi kom til døra, så viste det seg å være fullt - og det var en liten kø med ventende utenfor.
Vi bestemte oss da for å cruise en tur opp til kjøpesenteret litt lenger opp i lia, og slå ihjel litt tid der. Kanskje kunne vi finne et sted å spise der også? Det var blant annet en Grill-restaurant like ved.
Den viste seg å ha uteserveringen i en bakgård mot parkeringsplassen. Ikke veldig innbydende, selv om dukene var korrekt rutete.
Da fikk vi heller ta en rund på kjøpesenteret Dalamare. Der var det søndagsåpent, men det stengte om et kvarter, så det ble ikke tid til å så mye annet enn å kikke litt.
Vi svingte en tur bortom vår faste butikk Plodine, og hamstret litt mer vann og cola zero, før vi igjen prøvde oss ned på Gastro Italiano.
Denne gangen fikk vi bord, og gikk for hver vår pizza - visst nok liten størrelse.
Pizzaen var allikevel enorm i mine øyne, og langt mer enn hva én person kan spise. Litt kontrast til mannen fra Ukraina på nabobordet tvers over, som huket tak i kelneren for å påpeke at det var alt for små porsjoner - før han bestilte seg en ekstra rett.
Nok en gang måtte jeg gi tapt farlig tidlig. Pizzaen var god, men langt fra ekstraordinær. Den i Celle var faktisk mye bedre. Estragon orket heller ikke hele sin, og stappmette betalte vi, og forlot restauranten.
Da var klokka over 23, og begge kjent at det var langt over leggetid.
Ikke minst - og note to self - så var det galskap å spise middag så sent!
Såååh. Søndagen ble altså en ganske så statisk og rolig dag. Samtidig er det vel det som er ferie også, og med én ekstra dag på regninga til den solhungrige Estragon, så skulle det ikke forundre meg om morgendagen kom til å se mer lik ut som i dag enn den i går!
God natt fra gamlingene på rom 531!