Endelig noen fridager i en hektisk periode på jobb, og hva passer ikke bedre etter en lang, kald og snøtung vinter enn å pakke snippsekken og dra sydover!
I går kveld landet vi hos bestemor på Raufoss, og etter en rask frokost, og en bestemor-ordonnanse til apoteket, så bare det ut på en bar og fin riksveg 4 i retning Oslo.
Ungene skal være hos meg til tirsdag eller onsdag, før de skal videre på klassisk påskeferie med mor. Tradisjon tro måtte jo også vi ha oss en tur, og litt på slump endte pila tidligere i uka på Sveriges nest største by, Gøteborg. En by jeg kun har kjørt forbi i nyere tid, men som jeg husker som veldig fin fra en tur i barndommen, og en guttetur i tidlig 20-åra.
Hadeland ble passert i en fart, og før vi egentlig hadde fått summet oss, så rullet vi forbi Nittedal, Gjelleråsen og inn i Oslo by. Vel, i alle fall inn til Sinsenkrysset, før det i delvis sneglefart bar videre ut igjen på E6 i retning gamle Østfold.
Ingen har noen gang berømt mitt tålamod, og det lever jeg dessverre litt for godt med. Jeg hater å vente, og jeg hater når ting går sakte. Sydover på E6 gikk det sakte. Og det til tross for at det egentlig bare var moderat trafikk. Grunnen til det? Jo, mine kjære landsmenn hvor brorparten så ut til å ha fått førerkortet i postkassa. Jeg har sett det komme de siste årene. Folk har generelt blitt dårligere i trafikken. Bort i mot elendige, vil jeg si. Min gamle mor på 88 kjente lusa på gangen allerede da vi vinket farvel på Raufoss ved halv ti-tida. “Nå må du huske på å ikke bli sint på bilene foran deg, for de er minst like gode til å kjøre som deg!”. Det er av sine egne man skal ha det. Men a mor tok feil. Brorparten av de vi delte fil med syd for Manglerud var faktisk langt under mitt nivå bak rattet. I all ydmykhet, altså.
For folk har de siste årene glemt å registrere at det finnes andre å forholde seg til der ute i verden. Du opplever dem på butikken, og du opplever dem i trafikken. Meg først, og så meg selv. Jeg prøver å ta hensyn og skape flyt. Bruke blinklyset i god tid for å signalisere. Ikke fordi jeg må etter boka, men fordi andre bilister kan tilpasse sin kjøring, og sitt neste trekk, etter meg. Jeg slumper også å drite i å bruke blinker’n - men det er når jeg ikke har en kjeft hverken foran eller bak - eller inn fra sidene, for den saks skyld.
I dag var det ikke manglende blinklysbruk som var mest irriterende. Det var hvordan mine medbilister forholder seg til konseptet to-felts veg. De verste? Tesla-sjåfører og trailersjåfører, som har det å kjøre som levebrød. Hva får en polsk trailersjåfør til å innbille seg at han kan blinke ut i venstre bil, og forsere en hel rekke med biler som ligger i 95 i 100-sona?
Jeg beholdt fatningen, men tillot meg å drive litt tidlig kjøreopplæring for jentene, som lydhøre (eller ikke) fikk servert poenget med to-felts vei. Snegler til høyre, de som vil forbi til venstre - og vil du ikke forbi, eller vil kjøre like fort som de til høyre, så hold deg for h* til høyre, da vel.
Til slutt bare lo jeg. Som den halvgærne 46-åringen jeg er. Og ungene lo. Svensken som lå bakerst i ei kø i venstrefelt, som holdt på med synkronparallellkjøring med høyre felt, var nok enda hissigere enn meg. For faktum er: svenskene er ikke bare bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss til å kjøre bil også. “Bare vent, jenter. Når vi kommer et stykke inn i Sverige, så ser dere ikke slik kjøring lenger. Og i så fall er det en norsk bil”.
Javisst. Da vi hadde passert Svinesund, så åpnet det meste seg opp. Men da var det tid for en beinstrekk, og vi blinket av E6 og kjørte inn til syndens pøl - Nordby-senteret. Omkranset av Teslaer og egoistiske landsfeller.
Harry-shoppingen, i den grad vi skal gjøre noe, måtte vente til returen. Prisene var særdeles forhøyet siden sist jeg satte mine bein i Sverige, og jeg skjønte godt fortvilelsen blant innringerne på svensk P1 som klaget over “tynn plånbok”. Det er uår økonomisk for “vanlige folk” i Norge - men det blir egentlig småtterier i forhold til hva som skjer i Sverige om dagen. Der lønningen jevnt over fortsatt ikke står i stil med norske.
Vi hadde tenkt å lunsje på senteret, men droppet å stille oss bakerst i den uspesifiserte parallellkøa av nordmenn utenfor Subway. “Vi kjører litt til og finner et sted uten kø”, mante far. Ungene var enig. I alle fall sa de så, muligens for å please fattern.
Etter en liten tur innom Skopunktet, der vi endte opp med to nye sommersko til hver av jentene - for vi forventet oss tross alt en smak av sommer litt lenger syd - så bar det straks ut igjen på E6. Nabobilen der vi hadde parkert, stakkars, hadde i mellomtiden fått hengerfestet på en gammel norsk holk av en bil trykket inn i fronten sin. Kan tenke meg stemningen ble god når den intetanende svenske bileieren kom ut igjen. “Der ser dere. Nordmenn er jevnt over elendige sjåfører”.
Da vi kom til Skee, så rattet vi av og parkerte utenfor Max. Det fikk bli lettvinn og usunn lunsj i dag, men “hold your horses” - vi skal spise middag senere. Derfor ble bestillingen enkel, men den kom allikevel på den nette sum av 300 kroner. Passelig dyrt for tre stykker på en hurtigmatkjede i Svelandet, syntes far. Til vårt sunne forsvar, så var 90 av disse kronene da investert i ferskpresset smoothie med frukt og grønt. God samvittighet koster.
Etter å ha gjort oss klare på Max, så hastet vi ut på Europavegen igjen. Denne gangen i fri flyt, og med uante muligheter i venstrefila når lastebilene korket opp den høyre. Utenfor vinduet så vi noe merksnodig. Snøen, som delvis hadde blitt borte da vi nærmet oss Sarpsborg på norsk side, bredte seg nok en gang som et tjukt, kaldt teppe over landskapet. “Jøsses, har det snødd her nylig?”, samstemte vi ganske så sjokkerte. “Jeg som trodde det skulle være grønt i Sverige”, sukket 13-åringen. Men nei, da. Utenfor Uddevalla lå det like mye snø på jordene som omkranset E6 som det hadde vært gjennom Hadeland. Nesten.
Men heldigvis - da vi nærmet oss Göteborg, så var det atter en gang bart på begge sider av veien - og så langt øyet kunne se. Ikke veldig grønt, da, men mer brunt. Men heldigvis ikke hvitt!
Rett før Gøteborg begynte det å korke seg litt i to filene igjen. Ok, da - det finnes åpenbart svensker som heller ikke mestrer å forholde seg til to-felts veier.
Fattern valgte nok en gang å feste sin lit til GPSen, som skulle ta oss ukomplisert og trygt frem til dagens reisemål: Hotell Örgryte, en tjue minutters spasertur unna Ullevi.
Kartet på TomTomen varslet allerede på Øijordet at den ikke hadde fått noen oppdatering på 11 måneder, og jeg skjønte jo fort hvor dette potensielt kunne bære - med alle midlertidige omkjøringsveier grunnet veiarbeid over alt. Men etter et par svingomer rundt på noen provisoriste anleggsområder, så havnet vi rett på Danska Vägen, som skulle lede oss helt til døra på hotellet. Nummer 70.
Jeg parkerte i busslomma utenfor døra, og satte på varselblinkerne. Et gammelt jungeltriks ved mindre stopp der ingen egentlig har lov til å stoppe. Jeg ruslet inn, og meldte vår ankomst. Innsjekkingen gikk raskt og enkelt, og vips hadde jeg kortet til rom 310 i hånda, og var 450 svenske kroner fattigere. Hotellrommet var forhåndsbetalt, men i tillegg kom det parkering. Ok, da. For 150 kroner døgnet fikk vi innpass i det underjordiske rett bak hotellet - og under områdets mest iøyenfallende objekt; Lundens vattentårn. Der kunne Mondeoen få stå i fred i tre dager til enda. Jeg hadde ingen planer om å kjøre rundt i byen i løpet av ferien - men heller gå foran med et godt eksempel (!) og være en miljøbevisst kollektivtransportturist med kidsa. (Ok, jeg skal innrømme at det nok mest var for eget blodtrykks del).
Vi pakket ut bilen inne i bunkersen, låste dørene, og labbet de 50 meterne opp til hovedinngangen på Hotell Örgryte. Et tilsynelatende gammelt hotell, men som virket i god skikk - i alle fall godt innenfor det som er mine - og våre - standarder, som stort sett er vant til slitte campingplasser og pop-up telt.
Inne på rom 310 kastet vi av oss sko og bagasje, og tok en rask kikk rundt på familerommet. Joda, her kunne vi fint bo og leve i tre dager til enda. Men vi kom vel egentlig ikke til Göteborg for å sitte på hotellrommet. Å taste på telefonene kunne vi da like gjerne gjøre hjemme.
Så ungene tok på seg de nye sommerskoene sine, fattern sesongdebuterte med de post 40-årskriseinfiserte drip-painting Converse-skoene - Jackson Pollock Style. And out we went!
Vi ruslet opp Ingeborgsgatan, som jeg hadde sett ut på Google Maps i forkant at var den rakeste veien nedover mot sentrum. Rett rundt hjørnet var også bussholdeplassen, der nr. 60 kunne frakte oss både til Ullevi, til sentrum og helt til Masthugget om vi så måtte ønske. Hvor enn nå det var?
Men etter å ha sittet i bil i fire og en halv time var det nå godt å bruke beina litt. Så vi trasket nedover mot byen i sola. Så plutselig kom buss nummer 60 opp bak oss rett etter en holdeplass, og i et spur of the moment, så kastet vi oss inn. “Kan jeg kjøpe billett på bussen?”. Niks. Jeg fikk bussjåføren til å teste, men alt ble bare avvist. For å unngå noe mer mas, så ble vi bedt om å stige på - og bli med på turen. Jøss, det gikk da smooth. Gratistur, uten noe om og men. Det skulle vel vært på Lillehammer.
Ingen dårlig samvittighet for det, dog. Planen min var å investere i 3-dagers kollektivpass for alle tre - og da vi ruslet av bussen på Brunngatan nede i sentrum, så ble Pressbyrån første stopp. Ungene var lovd is. Til nær norske priser. Og der hadde fattern lest at han kunne kjøpe bussbilletter i alle varianter. Tre stk. 3-dagers kort, takk. 560 kroner - eksklusive is - fattigere ruslet vi ut igjen i Göteborgs vårlige, men litt trekkfulle, gater. Relativt kostbart, ja. Men samtidig kostet vel enkeltbillettene over 40 kroner turen - så vi skal nok få valuta for pengene. “Unger! Nå skal det kjøres buss og trikk!”.
Siden vi jukset litt med å busse ned, så tenkte jeg vi måtte gå litt i byen. Vi fikk noen kilometer under beina, og ruslet over både broer og gjennom smale gater. Panduro og Flying Tiger ble også besøkt. Av en eller annen grunn så er det stort sett butikkene vi selv har i Lillehammer som trekker ungene inn. Men, men.
Til slutt endte vi opp å jakte et sted for å spise. Nå hadde temperaturen begynt å trekke nedover, og 8-åringen var lite fornøyd med at fattern kun hadde anbefalt olajakke og tynn genser. Etter å ha ruslet nesten hele veien bort til Slottsskogen uten å finne en restaurant for kvelden - så kastet vi oss på en trikk et eller annet sted langs Linnégatan.
Alle veier leder til Rom - og alle trikker i Göteborg leder sikkert tilbake til sentralbanestasjonen. Ja, da. Nummer 1 tok tre kalde norske turister helt tilbake til start, der vi nok en gang kunne begynne jakten på et sted å spise middag. 13-åringen var litt tvilende til at fattern klarte å lande på et sted, og estimerte at vi sikkert kom til å “lete en time til”. Jeg hadde før trikketuren avvist Dominos Pizza, som vi passerte noen minutter før vi kastet oss på trikken. “Det kan vi da spise på Lillehammer”, utbasunerte far. “When in Rome, do as the Romans”.
Men hvor går Gøteborgerne? Muligens på Dominos? Og hva spiser de, foruten kräftor og Gustav Adolfs-bakelse?
Vel, nå var det vel egentlig bare å finne noe vi alle tre kunne leve med. Noe som var økonomisk innafor, og som ikke ble perler for svin - en samtidig noe som var nytt og spennende, og som vi ikke hadde innenfor en liten radius hjemme i Innlandet.
Så plutselig, i ei sidegate… Taco! Taco? Kan man få det på restaurant?
Plutselig var vi plassert ved et bord på Taco Bar. Jeg advarte i første omgang ungene om at det nok kanskje ikke var heeelt Santa Maria her inne, men vi gønnet på. På bordet var det en QR-kode, og det ble fristet med 50 % på første bestilling ved bruk av appen. Så den ble lastet ned, og fattern fikk registrert navn og nummer. Vi klarte på utrolig vis å manøvrere oss inn i en svensk app, og bestille både quesedillas og tacos med drikke; betale - og, du verden, et par minutter senere så stod drikkene på bordet. Sprite, sprite og Cola Zero - selv om far egentlig hadde litt lange øyne etter en Corona.
Få strakser etter det, så stod maten også på bordet. Alle fornøyde, selv om 8-åringen nok syntes det var i sterkeste laget, da salsaen her var blitt helt raust innimellom ingrediensene i de små tacoskjellene. Fattern og 8-åringen delte en stor tacomeny bestående av 3 + 2 crispy og soft tacos. Det holdt bra for begge. 13-åringen koste seg med sin, og for prisen av et lunsjmåltid på Max - så samstemte vi i at Taco Bar tross alt var et fint bekjentskap en lørdag ettermiddag.
Vi kledde på oss jakkene, og ruslet ut igjen i den enda litt surere Göteborg-lufta. “Du sa jeg ikke trengte votter, du”, sa 8-åringen, mens hun prøvde å blåse litt varme inn i de små, kalde hendene hun knuget sammen. “Vi får komme oss på en buss”.
Da vi kom tilbake til Brunngatan, så ble fristelsen stor til å gå inn på Nordstan og varme oss litt. Nordstan er et stort kjøpesenter på dagtid, men nå ved 18.30-tida en lørdagskveld, så var det bare matbutikken, en kiosk og noen spisesteder åpent. Allikevel var lokalet fylt til randen av ungdom. Göteborg-ungdom, som sikkert hang der på helgene fra fylte 13. Det virket allikevel som god stemning, og lite trøbbel. Jeg observerte en del voksne med Göteborg kommun / fritids…et eller annet på jakkene - som trolig var observerende og tilgjengelige voksne i skjæringspunktet mellom utekontakter, natteravner og sosionomer. En del av disse stod i trivelig passiar med små klikker av de yngre, og jeg tenker dette tross alt virket som et mye bedre sted å henge enn på Skysstasjonen på Lillehammer - eller Gud forby Gjøvik.
Vi tok en tur innom Hemköp for å handle litt proviant med oss hjem til hotellet. Litt snop, litt drikke - og ikke minst et gigantisk, glanset magasin til far. “Allt om Allsvenskan” - hele 228 sider til en pris av 99 svenske kroner. For et varp. For en herlighet. For ja, det er jo tross alt seriestart i Allsvenskan i helga. Fattern har opprettet Fantasy-lag, og er minst like entusiastisk for det som for at Eliteserien åpner 2. påskedag. For svensk klubbfotball er og blir bedre enn norsk klubbfotball. De fyller til og med fulle hus.
Etter å ha vandret litt rundt i blinde på sentralbanestasjonen, så spottet til slutt 8-åringen buss 60, og vi ruslet mot holdeplassen. Bussen hadde da dratt, men det var kun 10 minutter til neste. Vi ventet og frøs, men ble straks premiert med hvert vårt sete opp igjen til Ingeborgsgatan - der vi hoppet av, og ruslet den korte veien ned igjen til hotellet og rom 310.
Fattern og 8-åringen tok seg en ekstra tur på den lokale ICA-butikken 500 meter oppi gata, før vi stakk innom bunkersen for å hente ut vinterjakker til ungene til i morgen. Det er tross alt ikke sommer enda, selv om solen alltid skiner i Göteborg.
Resten av kvelden slo vi ihjel på rom 310. Fattern med blogging og ivrig lesing om Allsvenskan, samt et øye på hvordan det hadde gått i dagens to kamper i Malmö og i Stockholm. Ungene med hver sin telefon, og hver sin TV-serie. Omtrent akkurat som hjemme, altså.
I morgen den dag venter en spennende søndag i Göteborg. Frokosten åpner klokka 07 - og allerede klokka 10.00 har vi en date litt lenger nede i byen. Men kortene holder vi tett til brystet til i morgen. Det eneste jeg kan si, er at fattern sikkert også kommer til å akke seg over “tynn plånbok” i løpet av morgendagen…
God natt fra Trio de Tandsether på tur!