Sommeren 2006 var det nok en gang dags for en tur til Frognerbadet og Norwegian Wood. Søndag 18. juni var merket av i kalenderen, og hovedattraksjonen for min del var ett av mine favorittband, svenske Kent. Jeg hadde sett dem live et par ganger tidligere også, men var klar som et egg for å få med nok en dose svensk antidepressiva. Minus og minus er pluss, heter det seg. Joachim Bergs tekstunivers er vel ikke akkurat anti-depressivt, men i all mollen og tristessen, så finner man et lys.
Søndagens program åpnet med Vidar Vang klokka 13.00, uten at jeg har noen minner av det. Jeg hadde sett Vidar Vang på Pub Ampfield på Gjøvik noen år senere, uten at det satte noen særlige musikalske spor i meg, så jeg var vel fokusert på noe helt annet. Neste artist ut var amerikanske Martha Wainwright, datter av selveste Kate McGarrigle og Loudon Wainwright III, og bror til den kanskje enda mer kjente Rufus Wainwright.
Martha fikk jeg med meg, uten at jeg var veldig kjent med musikken hennes - men jeg hadde fått med meg, og hørt meg opp, på hennes første EP Bloody Mother Fucking Asshole. Ei som jeg gikk i klasse med på den tiden, og som jeg hadde et godt øye til, hadde anbefalt den, siden faren hennes i sin tid faktisk hadde spilt litt sammen med Loudon. Jeg mener også å huske at hun kunne fortelle at Martha også hadde en noe interessant vare i merch-katalogen sin - nemlig truser med nevnte tittel på. Låta ble så klart servert denne søndags ettermiddagen i Frognerbadet. Låta dukket forøvrig opp igjen i Netflix-serien Orange is the new black en del år senere.
Etter at Frk Wainwright var ferdig med sitt sett, så var det dags for det norske bandet Minor Majority. Dette bandet hadde jeg likt godt siden plata I told you, you were beautiful (2002), og selv om jeg ikke husker mye av denne konserten, så må jeg jo åpenbart ha kost meg. Låtene Dancing in the Backyard og Think I’m up for you and I står fortsatt den dag i dag frem som to av de ypperste låtene jeg vet opp fra et norskt band.
Etter at Pål Angelskår & gjengen hadde gitt seg, så var det en ung Maria Mena sin tur. I nyere tid har jeg fått enormt sansen for henne både som artist og person, ikke minst etter den fantastiske plata hennes Viktoria (2011), og da hun brettet ut hjertet sitt om det vanskelige livet sitt, og den vanskelige starten på karrieren som purung musikkartist i en brutal og rå musikkbransje, i TV-serien Hver gang vi møtes (2021).
På denne tiden var jeg nok selv kritisk, og jeg er ikke stolt av at jeg selv dessverre var en av de som syntes at opptredenen på David Letterman Show var en flause. Jeg ante ingenting om kampen som lå bak den gangen, og jeg angrer meg i dag på at jeg ikke var mer omfavnende rundt hennes musikk og opptreden på Norwegian Wood denne gangen. I dag hadde jeg mer enn gjerne løst billett til en hel festivaldag kun for å få meg henne.
Jeg har skrevet om min sviktende hukommelse tidligere, og den er altså gjeldende selv om vi nå ikke skal lenger enn 16 år tilbake i tid. Kanskje det er normalt for alderen, men jeg er ikke helt sikker på det. Et eller annet fundamentalt galt er det nok i hodet mitt et sted, uten at jeg har gjort en god nok jobb for å identifisere årsaken. Jeg tror stresset rundt å bli småbarnsfar tok knekken på det meste, for siden 2010 har det gått drastisk nedover. Noen ganger føler jeg meg holdt kunstig i live. Hjertet slår, men hjernen er død.
Ikke for det. Jeg har visse minner fra at jeg storkoste meg da danske Mew gikk på scena etter Maria Mena. Jeg hadde hørt mye på plata Frengers (2003), og likte energien og teften for melodier. Jeg kan imidlertid ikke si at jeg husker så mye fra denne konserten heller. History repeats its self. Tidlig demens eller kronisk stress? Ikke vet jeg. Men det jeg visste da, var at det nå ikke var lenge før bandet jeg egentlig hadde kommet for å se skulle på scena. Depperne fra Eskilstuna.
Etter en liten pause så var det endelig igjen klart for Kent. Kvelden før hadde de vært i Haugesund av alle ting, og spilt på en lokal festival der foran 3000 tilskuere. Nå stod de i Frognerbadet foran nesten det tre-dobbelte, og dro i gang konserten med Vi mot Världen fra EPen The hjärta & smärta (2005).
Jeg hadde da, og jeg har i dag, så himla mange Kent-låter i mitt livs soundtrack, at det omtrent er umulig å velge seg noen favoritt. Det blir som å skulle velge mellom barna sine. I bilen har jeg de siste årene alltid hatt to brente CD’ere med mine Kent-favoritter. Det er vel sikkert totalt 30 låter, og enda er det flere jeg burde ha hatt med. Dette var før Kent gikk litt for Depeche Mode for meg, så denne kvelden fikk jeg virkelig valuta for pengen i forhold til låtene. Ikke et eneste dødpunkt for meg, selv om en Oslo-avis dagen derpå kalte både konserten og frontfigur Berg tam, og trillet terningkast 3. Det verste man kan få. Gi nå heller en 1’er da.
Med låter som VinterNoll2, Max 500, Den döda vinkelen, Romeo återvänder ensam og Palace & Main var stemningen satt for en ihuga fan. Og jammen fikk jeg ikke en av mine sjelelige favoritter fra B-sidor utgivelsen dems også; Chans.
For å toppe det, så serverte de også favoritten min fra EPen de hentet første låta fra, nemlig Ansgar och Evelyne. Det er mulig det allerede lå i underbevisstheten min den gangen at et av de navnene skulle jeg ha med meg videre i livet, og da min yngste datter ble født i 2014 fikk hun navnet Evelin nettopp etter den låta.
Blåjeans fra debuten Kent (1995), den mer indierocka perioden til bandet, fikk rockefoten til å gå, og da de også dro to av perlene fra Isola (1997) - Om du var här og 747 - ja, så var kvelden for meg perfekt for meg. Da fikk det bare stå sin prøve at de midt på sommeren valgte å legge vekk de vintertriste, tunge låtene fra Hagnesta Hill (1999), selv om jeg gjerne skulle ha hørt Kävlarsjäl igjen.
Etter den suggerende 747, så takket de for seg og gikk av scena. Inn igjen kom de etter litt applaus, og ga oss Kärleken väntar, Dom som forvann og Mannen i den vita hatten (16 år senare) som bonusnummer.
Så fikk bare dagsavisenes utsendte være så negative som de bare ville. Jeg var fornøyd, og smilte fra øre til øre hele veien hjem til Lillehammer.