Da Robbie Winters i 2002 signerte for Brann, så var han langt i fra den første som hadde tatt veien fra skotske Aberdeen og til byen mellom de sju fjell.
Dagens historie begynner allerede for over 100 år siden, og hovedpersonen i historien skulle ikke bare sette spor etter seg i Brann og i norsk fotball, men i en hel fotballverden. Indirekte kan vi se spor av hans arv og innovative idé på de aller fleste profesjonelle fotballstadioner rundt omkring i verden.
Vi spoler tilbake til våren 1917. Da ankom den britiske fotballspilleren George Deans Bergen, og ble med det den andre britiske fotballimporten i Branns historie (i 1913 hadde de hatt sin første brite på laget).
23-år gamle Deans debuterte for Brann den 28. april 1917. I forkant av den kampen ble Deans omtalt i Bergens-avisene første gang. Bergens Aftenblad omtalte Deans først som en engelsk centrehalf, men justerte seg noen dager etter da de omtalte ham som en skotsk halfback. Fra hvilken klubb Deans kom fra nevnes ikke i aviskildene tilgjengelig digitalt, så akkurat det forblir en liten gåte - men i en avis noen år senere nevnes det at Deans tidligere har spilt for amatørlaget Banks O’Dee fra Aberdeen, samt Aberdeen FC.
Deans er ikke å finne i Aberdeen FC sine rikholdige arkiver over både spillere og prøvespillere gjennom historien, så det er nærliggende å tro at det her også referes til et amatørlag fra byen.
Deans blir fast på Brann-laget denne sommeren, og utmerker seg i flere kamper som bestemann. Norsk fotball på den tiden var ikke rare greiene, og viljen var ofte større enn forstanden. Med Deans inntreden i laget så fikk Brann nye impulser, og han fikk laget til å blant annet spille mer langs bakken, spille kortpasninger og bevege seg uten ball for å finne rom.
Deans var Branns bestemann i NM-finalen 1917, som Brann tapte 1-4 for Sarpsborg på Stavanger stadion. Dette året var første gang et lag utenfor Østlandet spilte en cupfinale, og første gang cupfinalen ble spilt på gress. Selv om det ble tap denne gangen skulle Brann komme sterkere tilbake noen år senere.
Spillerne på den tiden var ikke bare fotballspillere, men de hadde også andre roller i klubben. Da Brann hadde generalforsamling på Brann stadion i mars 1919, så ble 17-år gamle spissen Finn Berstad valgt som sekretær for fotballavdelingen, mens vår venn George Deans ble valgt som både oppmann - og matchkaptein. I forkant hadde ryktene gått om at Deans skulle vende tilbake til Skottland, men heldigvis for Brann ble det ikke noe av.
I pinsen 1919 fikk Brann besøk av amatørklubben Richmond Aberdeen FC. Kanskje dette var en av klubbene George Deans hadde vært innom? Lokalavisen den gangen omtalte klubben som en av Skottlands best kjente amatørklubber, men et søk på Richmond Aberdeen FC på internett i dag leder oss ingen vei. Ikke kan det ha vært selveste Aberdeen FC, for det laget var på den tiden allerede profesjonelle, og kjempet mot andre store klubber som Celtic og Rangers i skotsk toppserie.
Det var stas å få besøk av et skotsk fotballag, og et firma i London donerte to splitter nye Climax-fotballer til hjemmelaget i anledning besøket. Richmond skulle spille to kamper mot Brann; søndag 15. juni 1919 og tirsdag 17. juni 1919.
Folk gikk mann av huse for å løse billett på Brann stadion, som hadde blitt innviet tidligere samme år. Hvor mange som eksakt var på stadion denne søndagen er ikke godt å vite, for i aviskildene varierer tallene fra 8000 til 13 000. Godt med folk var det uansett, og det var god stemning på stadion. De skotske amatørene vant kampen 2-0, og ga i følge Morgenavisen bergenserne en oppvisning i ballbehandling og tempo.
George Deans spilte hele kampen for Brann, men i lagoppstillingen dukket det også opp et annet britisk navn. Spilleren det var snakk om er den egentlige hovedpersonen i denne historien: 41-år gamle Donald Colman (også omtalt som Don og Coleman i en del kilder). Han hadde debutert for Brann i åpningskampen på Brann stadion mot selveste landslaget i mai samme år, og nå var han klar til kamp mot egne landsmenn.
Donald Colman
Donald Colman ble født så tidlig som den 14. august 1878 i den skotske landsbyen Renton, et stykke vest for Glasgow. Han startet fotballkarrieren i amatørklubben Tontine Athletic, før han spilte for andre amatørklubber som Renton og Glasgow Perthshire. Han var også en tur over grensa i syd, på prøvespill i engelske Sunderland, uten at det resulterte i kontrakt.
I 1905 signerte Colman for Motherwell, og etter to solide sesonger der gikk han høsten 1907 til Aberdeen. Da var han rukket å bli 29-år, og hadde fått et rykte på seg som en solid og meget habil back. Colman debuterte på det skotske landslaget som 33-åring, men fikk bare fire kamper med flagget på brystet.
I Aberdeen fikk Colman en lang og solid karriere, og var fortsatt i spillerstallen til Aberdeen da han sommeren 1919 tok seg “sommerjobb” i Bergen, og ble kastet inn på laget som møtte Richmond Aberdeen. Grunnet alderen hadde han den sesongen ikke fått spille stort for Aberdeen, og vært en tur på utlån hos både St. Mirren og hans gamle amatørklubb Renton. Da muligheten for et opphold i Norge bød seg, så var han neppe sen om å takke ja. Hvordan det hele kom i stand har jeg ikke funnet noe informasjon om, med det kan fort være at George Deans brukte noen av sine kontakter hjemme i Skottland.
Kamp nummer to mot Richmond Aberdeen ble i følge Bergens Tidende sett av minst like mange tusen som på søndag, og i den kampen hevet Brann seg, og klarte 1-1. På Brann sitt lag da spilte fortsatt nevnte George Deans. Branns utligning kom på tampen av kampen, og var signert Finn Berstad.
Hvorvidt Colman og/eller Deans var delaktige i å få den skotske klubben over til Bergen for å spille kamp, har jeg ikke funnet noen sikre kilder på - men det er vel nærliggende å tro at i alle fall den anerkjente spilleren Donald Colman hadde hatt en finger med i spillet, og vært en medvirkende årsak til det skotske besøket.
Etter å ha vært i Bergen dro forøvrig Richmond Aberdeen videre til Stavanger, der de også hadde avtalt to kamper med Viking.
Colman hadde gjort et såpass solid inntrykk at han like godt fikk hyre med å trene Brann denne sommeren, og det skulle bli startet på et eventyr som gikk langt ut over det som opprinnelig var bestillingen.
Året etter fikk bergenserne nok en gang skotsk besøk i pinsehelga. Tre kamper på tre dager - alle mot amatørklubben Banks O’ Dee fra Aberdeen, som i følge datidenes aviser på den tiden var ansett som ett av de beste amatørlagene i Skottland. Lagets hjemmebane lå som navnet tilsa på elvebanken til elva Dee, ikke langt fra munningen til Nordsjøen. Nok en gang var Donald Colman på plass i Bergen for å lære bort sine kunster. Denne gang kun fra sidelinja.
Det er i forbindelse med disse kampene at en av Bergensavisene også referer til klubben som en av både Colman og Deans tidligere klubber. Banks O’Dee står ikke oppført som en av Colmans tidligere klubber, men det kan meget vel tenkes at Colman var innom klubben i løpet av 1. verdenskrig. Da var Colman nemlig i militær tjeneste for regimentet Gordon Highlanders, og Aberdeen hadde i denne perioden lengre perioder de ikke spilte profesjonell fotball fordi de ikke hadde nok spillere tilgjengelig til å mønstre lag.
Kampene mot Banks O'Dee endte med to seire til Brann (4-2 og 3-1) og en seier til Banks O’Dee (3-1)
Branns egen unggutt Finn Berstad, som hadde utlignet mot Richmond Aberdeen året før, fikk i desember 1920 selv prøve seg i Skottland, der han fikk noen kamper for nettopp Banks O'Dee. Berstad fikk forøvrig noen år senere (1924) prøvespille for Aberdeen, uten at det ble kontrakt for bergenseren, som etter hvert fikk 32 landskamper for Norge.
Donald Colmans karriere i Aberdeen var over da han vendte tilbake til Skottland etter sommeren 1920 i Bergen. Han stoppet på 346 kamper for det skotske topplaget. Senere samme år signerte han for klubben Dumbarton, der han ble spillende manager.
Etter at den skotske sesongen var slutt våren 1921 dro Colman atter en gang over til Bergen og Brann, der han fortsatte sitt virke som trener for Brann i den relativt korte sommersesongen (den tiden var det ingen organisert hovedliga, men mindre regionsserier/-turneringer og NM-kamper). Slik holdt han på i flere år. Brann på sommeren, og Dumbarton resten av året. I juni 1922 fikk han også sitt Dumbarton over til Bergen for å møte Brann. Colman hadde da blitt 43-år gammel, men spilte allikevel hele kampen - for Brann - og var rødtrøyenes bestemann i et forsmedelig 0-4 tap på Brann Stadion.
I 1923 ledet han Brann til klubbens første NM-gull, og hadde da perfeksjonert sin ballbesittende, pasningsorienterte spillestil så mye at stilen hadde fått kallenavnet “Brann-stilen” - en stil som vel forventes av et Brann-lag den dag i dag. Samme bragt gjentok han med Brann 1925, da de endelig fikk revansje for tapet for Sarpsborg i finalen 1917. Brann vant til slutt 3-0, etter blant annet to mål av Finn Berstad.
Historien kunne ha endte her, med at Colman var innovatøren som innførte en helt ny måte å spille fotball på, og satte et evig stempel etter seg med “Brann-stilen”. Men, nei. Historien om Colman omfavner mer enn som så.
I løpet av de norske sommerene, så stusset Colman mer og mer over hvorfor trenerne på sidelinjene for det første ikke hadde tak over hode - spesielt på Vestlandet, der det som kjent ofte bøttet ned regn. I tillegg hadde Colman en idé om at fotarbeid var ytterst viktig for å kunne spille rask og effektiv fotball med fokus på kortpasninger og ballbesittelse. Han ønsker seg et lavere punkt på sidelinja der han bedre kunne følge med på dette.
Tanken ble med tanken i Norge, men da Colman i 1931 endelig fikk jobben som trener for sitt gamle Aberdeen, så fikk han også ressurser og penger i ryggen til å omsette denne ideen i praksis.
Dermed var det vi i dag på engelsk kjenner som en dug out et faktum. Et ofte noe nedsunket område langs sidelinja, der trenerteam og innbyttere kunne sitte å se kampen fra bakkenivå - med tak over hodet. Aberdeens hjemmebane Pittodrie ble dermed den første fotballstadion i verden med slikt - og det fikk de foran 1934/35-sesongen.
I dag har de fleste profesjonelle fotballstadioner en slik på sidelinja - selv om ikke alle lenger er nedfelt i bakken.
Hva skjedde så videre med skottene som tok Bergen med storm?
George Deans (i midten) på UIlevaal stadion i Glasgow Rangers tjeneste.
George Deans gikk videre til Oslo-klubben Frigg etter fire år i Bergen, og vant blant annet NM i 1921 med Frigg. Han ble i Frigg ut karrieren, og ble faktisk boende i Oslo. Etter krigen ble han etterhvert talentspeider for den skotske klubben Glasgow Rangers.
Don Colman ble etter Brann engasjert som trener for Viking på slutten av 20-tallet - fortsatt som et sommer-engasjement ved siden av sin vanlige trenerjobb hjemme i Skottland. Colman var en mann med mange gode ideer, og designet og lagde også egne fotballsko, som skulle hjelpe spillerne å bli bedre med sitt dårligste bein. Colman giftet seg i godt voksen alder, fikk to barn, men døde så tidlig som i 1942 - kun 64 år gammel - av tuberkulose. Hans oldebarn Rachel Corsie er i dag fast inventar på det skotske kvinnelandslaget i fotball.
Var det tilfeldig at det kom et par fotballspillere fra Aberdeen til Bergen for over hundre år siden? Neppe. Byene har hatt båtruter og senere flyruter mellom hverandre i mange, mange år, og vi kan nok spore den maritime trafikken byene i mellom helt tilbake til middelalderen. Fotballagene spiller begge i rødt. Tilfeldig? Tja, ikke vet jeg, men kanskje ikke? Det er heller ikke bare Robbie Winters som har hatt en historie i begge klubbene. Cato Guntvedt og Arild Stavrum er blant spillerne som har traktert både den røde Aberdeen-drakta og den røde Brann-drakta.
Brann har mye å takke George Deans og Don Colman for. Kanskje ikke bare Brann heller, men norsk fotball forøvrig. Flere har opp gjennom årene dratt frem spesielt Colmans betydning for fotballen i Norge, deriblant en av våre aller største gjennom tidene - Jørgen Juve.
Juve spilte aldri for hverken Brann eller Viking, men nevnte Colman som en trener som hadde betydd mye for ham i et eldre intervju i en dagsavis allikevel. Som med mange andre utlendinger viste det seg at Colman også etter hvert ble hyret inn av forbundet for å gi kursing og ha kortere treningsopphold for andre klubber, og det kan jo tenkes at han enten var innom Lyn eller landslaget også med sine ideer. Colman brant for fotballen, og ville hjelpe der hjelpes kunne. Som et eksempel på dette kan jeg også nevne av Colman, da han var Brann-trener, også dro opp til Voss for å holde fotballkurs for det lokale amatørlaget der ei helg tidlig på 20-tallet.
Så Don Colman, take a bow - og takk for alle bidrag til norsk fotball - og ikke minst for at alle innbyttere, trenere og saftblandere rundt om i verden nå kan sitte behagelig og godt i de overbygde innbytterbenkene sine.
Alt dette altså takket være en skotte som var i Bergen noen sommere på 1920-tallet.
En fornøyd Don Colman i den første “skyttergrava” av en dug out på Pittodrie i Aberdeen