Jeg våknet atter en gang grytidlig av lyden av regn og vind, og så for meg at vi i starten av juli skulle ende opp å bli værfaste - slik folk fra tid til annet opplever på Grønland og andre arktiske ekspedisjoner.
Njut av sol och vatten, stod det på forsiden av gratisavisa foran meg, men så langt var det vel en overdrivelse at de solstreifene vi hadde sett kunne nytes. Til det blåste det alldeles for mye. Til og med for tilsynelatende mer værharde barn, som tross hav og strand en liten spasertur unna enda ikke hadde vært uti med annet enn beina.
Jada, jeg er sytete. Og sikkert veldig lite norsk. Man skal liksom ikke klage på været. Vi er jo hardhauser, bla bla bla. Kjøss meg i planeten! Jeg vil ha sol uten vind. Punktum. Men jeg har etter 46 år på kloden forstått at man ikke alltid får det som man vil. Heller svært sjeldent. I alle fall i forhold til villede hendelser man overhode ikke rår noe med sjæl.
Evelin våknet ikke lenge etter meg, og sammen la vi en slagplan for en potensiell full dag værfast i et lite telt. Men det hadde jo vært for gæli. Vi mekket oss frokost i teltåpningen, mens vi fortsatte å telle på knappene i forhold til dagens agenda.
Ute hadde det faktisk lysnet, slik at sola nå tittet frem. Men den friske brisen stjal opplevelsen av varme i fra oss. Trikset måtte bli en varm dusj, og med hver vår polerte 5-krona ruslet vi opp til servicebygget for å få tilbake varmen i skrotten.
Varme og gode tok vi sjansen på å rusle bort til resepsjonen for et slag minigolf. Ungene elsker minigolf, og til tross for vinden, så mannet og kvinnet vi oss opp for en 12-hulls utendørs forlystelse.
Her kunne ingen gi noe ved dørene. Premien til vinneren var nemlig en liten softis spandert av campingen. Ikke det at vi ikke allerede hadde betalt godt for den, siden spillet for oss tre kostet 110 kroner, på en bane som var sparsommelig vedlikeholdt, og også bar preg av at det i flere dager hadde blåst over ti sekundmeter.
Det var heldigvis litt lunere ved minigolfen enn bortpå den åpne sletta der vi hadde campen vår. Go figure.
Sola holdt imidlertid ikke lenger enn til hull fem, før vi igjen måtte søke ly - denne gang under taket på servicehuset.
Heldigvis blåste skura fort over, slik den gjerne gjør i slik vind. Vi fikk avsluttet alle hullene, og selv om det ble jevnt mot slutten etter at 13-åringen klarte en hole in one på hull åtte, så stakk fattern av med softisen. Liten mjukglass, skulle det være - men hvis denne var liten, så lurer jeg litt på hvordan den store så ut. Det ble trøstepremier på ungene i form av kjøpt og betalt kuleis, og vi trakk inn i resepsjonsrestaurantens sitteområde med god samvittighet. Nå kunne vinden bare herje. Skurene bare komme.
Det store trekkplasteret der inne var en sånn umulig pengesluker med myntinnkast og gripetang. Heldigvis var dette en versjon som ga gevinst på alle, og gripetanga kunne faktisk gripe. Ikke slik svindelaktig, løsaktig bamseslipper-gripetang du finner på omreisende tivoli.
Etter å ha brukt hver sin tier på å fiske opp hver sin lille godteripakke fra den slunkne beholdningen, så gikk det ikke lenge før det plutselig kom ei dame og tømte kassa for penger - og fylte opp igjen automaten med friske varer. Ok, en runde til da.
Ungene fikk en 20-lapp av far, som de kunne veksle selv i kassa. Det er god lærdom i mine øyne og ikke være tjener, men å få dem utpå til å ordne opp og spørre litt selv også. Det viste seg imidlertid at maskina tok lapper, og en lokal bas ble nysgjerrig med som assistent. Vem vil du ha? hørte jeg han spørre Evelin. Den grønne boksen. Og sannelig dro hun ikke opp den på første forsøk, til den svenske pensjonistens store overraskelse.
Hva nå? Yr viste ustabilt vær og sterk vind resten av dagen. Teltliv uten å kunne være ute orket ingen av oss tanken på. Vi setter oss i bilen.
Turen gikk noen kilometer bakover på E22 til Bromölla, over i Skåne län. Der hadde jeg lest om en kunsthall som virket spennende, og i lett regn ruslet vi inn for å kulturere oss litt.
Ifö senter hadde masse kul kunst på veggene utenfor, og inni hadde en rekke kunstnere sitt arbeidssted i ro og mak - stengt for publikum. En liten del var imidlertid åpen, og vi fikk kikke litt helt gratis.
Mest inntrykk gjorde nok installasjonen til Sigrid Wallskog, laget av mye forskjellig materiale - alt fra døde, tørkede småfisk og sukkerbiter - og til kullbiter og rustne kjettinger.
Litt eksperimentell tekstilkunst, et knippe forstyrrende fotografier, og noen oljemalerier i sterke farger av ukrainske, gamle kjerringer fikk vi også med oss på den lille runden som var åpen for hvermannsen.
Vi takket for oss, og satte oss i bilen igjen. Hva mer hadde Bromölla å by på? Vi kjørte en sving rundt i byen, og havnet etterhvert utenfor en bruktbutikk som het Korsets kraft. Etter å ha sett min skjerv av skrekkfilmer sammen med Iris det siste halve året, så visste jeg ikke helt hva som ventet oss, men vi tok sjansen.
Inne var det ikke mer skummelt enn på Ting og Tøy, og klart pengene også fikk bein å gå på her. Ungene kjøpte hver sin dagskalenderbi tre - på engelsk - og fattern fikk tak i osthøvel til 10 kroner. Ikke fordi jeg savnet Lillehammer, men fordi jeg hadde glemt min hjemme - og pakket med en G35 i frysebagen.
Whatever next, som Jimmy Greaves en gang sa på en gammel VHS med fotballklipp. Jo, vi måtte prøve å finne en ny geocache. Været var nå overraskende bra. Vel, det var stor, rund sol og blå himmel. Og kanskje blåste det litt mindre her litt lenger unna havet.
Jeg sjekket geocache-kartet, og fant en litt spennende en i Geslöv. Brittaskatt. Historien var at ei som fortsatt bodde i byen hadde kverka katten sin i 1976 fordi den hadde pisset på gulvteppet - og hun hadde begravd den her. Evelin var noget skeptisk, men vi lette oss frem på koordinatene, og fant cachen - med et gammelt kattehalsbånd inni. Dette var nr. 197 for oss. Montro om ikke skulle få vår tohundrende i løpet av turen.
Vi klarer nå åpenbart å slå ihjel en feriedag uten sommerfølelse. Neste på agenden ble plottet inn på GPSen. Byfesten Killebom tjuvstartet i dag med bilutstilling ute på Listerlandet, og i følge programmet startet det klokka tre. Perfekt timing.
Da vi ankom Fritidshuset i Mjällby, var det lite som minnet om noen utstilling, med live musikk og food trucks. Tre biler var parkert på et jorde, og noen i gule vester rigget ei scene på andre siden av veien. En kikk inn på nettsidene til arrangøren forklarte det hele. Biler kunne meldes på fra klokka tre, mens utstillingen begynte først klokka fem. Meld på bilen vår, kom det fra Evelin. That would be the day.
I stedet ruslet vi bort til vår geocache nummer 198, i et vegkryss rett bortafor.
Nå var det vel tid for å spise litt. Vi hadde egentlig sett oss ut foodtruck-mat på utstillingen, men la i stedet skjebnen i spontanitetens hender. Vi kjørte mot stedet der vi i går var på kamp, men tok av i motsatt retning der et skilt viste Hörvik.
Det skulle vise seg å være et helt eksellent valg! En nydelig liten kystby (ok, tettsted, da), som snytt ut i fra en svensk TV-serie. Vi parkerte utenfor en restaurant som så stengt ut, men døra var åpen - og vi ble møtt av ei blid dame som gjerne ville servere oss lokale spesialiteter. Kajutan.
Her var bordene dekket, og prismessig lå det litt over hva vi normalt ville gått for - men fader da: vi må tåle så mye vær at noe skal vi da kunne glede oss over. Iris bestilte en av favorittene sine; reker. Her i smørbrød-versjonen med masse digg. Evelin kjørte safe med pannekaker, mens fattern gikk for sprøstekt flyndre, grønne erter og husets egen remuladesaus. Freaking amazing!
Vi konkluderte alle at dette var det kulinariske høydepunktet så langt. Hadde økonomien tillatt det, skulle vi jo unnet oss slik type mat hver dag i stedet for Max og den slags.
Stappmette og lykkelige takket vi pent for oss, og ruslet en tur ut på brygga like ved. Vinden reiv godt, men vi stod heldigvis oppreist.
Klokka nærmet seg nå fem, og endelig kunne vi få sjekket ut den utstillingen vi var innom i stad. Her var områdets raggare godt i gang med å sosialisere seg, og viste stolt frem bilene. Det skulle konkurreres i en haug med klasser; alt fra fetest anlegg, beste Epa-traktor og en egen publikumspris. På scena skulle Runes Träjsko spille. Men alt dette skulle skje nærmere kvelden, og vi fant vel fort ut at vi neppe skulle henge her utover kvelden.
Vår favoritt var imidlertid soleklar. Pink Fluffy fikk alle våre stemmer. En slik bil vil jeg ha, messet 9-åringen entusiastisk. Det er bare å stålsette seg. Fattern var også på sett og vis fascinert, men fant aldri strengeinstrumentet han lette etter.
På vei tilbake til campingen hadde jeg lovd ungene en tur innom Dollarstore. Favoritt-trash-butikken nr. 1. Formaningene om å gå klar av fanteri, og å spare litt på kruttet, gikk det heller så som så med. Men for all del. Det er jo deres egne penger.
Tilbake på campingen, så var regnet long gone. Værvarselet viste kun opphold og delvis sol, men atte…. det var fortsatt klink umulig å sitte utafor teltet i campingstolene være. Vinden var like kraftig som før - og isende kald.
Ungene holdt i fem minutter, og jeg i ti. Da programmet var på vei bort fra bordet med vinden til tross for vekten av ei halvflaske Festis, var det nok. Bilen ble låst, stolene klappet sammen, og soveposen åpnet.
Det er jo synd å kaste bort feriedagene frysende i et telt, men sånn er det. Vi får gjøre det beste ut av det. Til og med 13-åringen som alltid koker klaget nå over kulda.
Litt over åtte kapitulerte vi. Værmeldinga viste nå også at det skulle bli overskyet på torsdag - som tidligere i uka bare hadde vist ei diger, j* sol. Nå ble det rekordtidlig tannpuss og sovepose, og så fikk vi heller prise oss lykkelige for at både mobiler med nedlastet film, headset, bøker og campinglykt var pakket.
Hvis vi ikke kommer oss til Syden neste sommer, så dropper vi alle fall teltet, sa jeg. Ungene var unisont enige. Etter en lang vinter og vår, er dette det siste vi hadde fortjent av ferievær.
Ja, i ei hytte slipper vi i allefall å fryse inne!
Så får tiden vise da, om sommeren 2023 gikk i dass med Django Reinhardt.
