Jeg våknet ved halv ni tida, og fant frem Babylon Badlands for å lese litt, mens Estragon fortsatt sov på andre siden. Kjenner jeg ham rett, så hadde han vel vært våken sin skjerv av natta eller grytidlig morgen, så da fortjente han å sove litt attpå - så jeg prøvde å være så stille som jeg kunne.
Ved ni tida våknet Estragon på nytt. Han hadde hatt en runde våken på morningen som spådd. Han gjorde seg klar for massasjetime klokka 10, mens Vladimir tok en tur ut i bilen for å hente joggeskoene.
Det var hett her i dag også, så etter en dusj ble antrekket slitt singlett før han duret ut med plan for den lille byen Zablace, litt lenger nord på halvøya. En times gange cirka, i følge kartet. For meg var det mer interessant å utforske litt mer i nærområdet enn å henge på hotellet i sola.
Da jeg kom utenfor porten, så jeg noen vente på et busstopp. Det stod Sibenik-Zablace på linije 5, så dette måtte vel være et lurt valg for å spare litt tid, og litt svetting i sola.
Bussen kom etter få minutter. Sjåføren snakket begrenset med engelsk, men jeg skjønte at bussen ikke gikk i retning Zablace nå, men i retning byen. Etter det jeg skjønte kom den fra Zablace, og skulle returnere dit etterpå. Javel da, så får jeg ta en rundreise på buss. Jeg mener, det er skygge og aircondition på bussen. Så jeg hopper på, og betalte pene €1,50 for turen. Det er alltid billigst med buss kontra taxi, så denne busstoppen burde jeg jo ha klart å identifisere tidligere. Spørsmålet nå var om sjåføren skjønte at jeg også da ble med tilbake igjen fra Sibenik for samme pris, eller om jeg kom til å bli avkrevd samme prisen for returen. Jeg prøvde å sjekke mitt om lokalbuss på nett, men det var lite informativt på engelsk å finne.
Da bussen ankom endestopp i Sibenik, så gikk alle av bussen. Sjåføren inkludert. Så kom han på den rosableike nordmannen, som peste baki bussen, og smatt inn igjen bak. Han hadde visst pause nå, men billetten gjaldt på en annen nummer 5 buss, som burde komme snart. Om ett, kanskje fem, kanskje ti minutter. Herfra. Et sted.
Så jeg ruslet ut på den trange stasjonen, og ventet. Så tilfeldig kikket jeg bort på en buss som stod litt bortenfor, der en del strandkledde folk stod i kø. Den måtte det være. Bingo, det var nummer 5 til Zablace. Jeg viste billetten til sjåføren, som tok solbrillene opp til panna, og skulet kritisk på både meg og papirlappen, før han vinket meg inn på bussen. Then back we go!
Heldigvis hadde jeg vett til å ikke kaste billetten, for ikke lenge etter at vi forlot stasjonen, så hoppet det på en kontrolør som skulle sjekke billettene. Snodig, egentlig - da alle her ble rutet gjennom sjåføren foran for å manuelt enten kjøpe eller vise billett eller busskort. Jeg viste stolt frem billetten, og tenkte kanskje det ble noe mer gransking, men han kikket bare kort på den, så på meg, bukket, og gikk videre til neste.
Da bussen nærmet seg Zablace, så klarte jeg i et øyeblikks forvirring å gå av en busstopp før endestopp nede ved havna. Jaja. Straffen fikk bli en ekstra spasertur i sola. Det skulle jeg overleve.
Det var ikke rare sentrumet i Zablace. Byen virket ganske søvning, og ikke et sted for turister, selv om det lå noen fine cabincruisere i havna. Jeg fant et infoskilt som kunne melde om at byen hadde 500 registrerte innbyggere, men halvparten av disse eide kun bolig der, men bodde i USA, Canada og Australia.
Det som var å se for turister i disse traktene befant seg en snau halvtimes spasertur unna, nemlig på sydspissen av halvøya. Det var også mitt mål for turen: St. Nicholas Fortress - plassert ute i havet, i munningen av kanalen Sveti Ante, der større båter hadde fritt leide til havna i Sibenik.
Jeg fant ei rute som så grei ut å gå på Google Maps, som tok meg på sydsiden av den lille innsjøen Pink Lake, som visst nok ofte viste seg som rosa. I dag var den bare blå.
Langs innsjøen havnet jeg på en smal kjerrevei, som i enden koblet seg inn igjen på bilveien fra Zablace.
Varmende var kvelende når man gikk til fots med sekk, så det ble noen stopp i skyggene for å fylle på med det meste drikket jeg har funnet her nede - ja, kanskje noen gang. Jana vitamin water med sitronsmak. Rett og slett sitronvann på flaske. Uten kullsyre. Herlig leskende i varmen.
Etterhvert kom jeg til flere parkerte biler langs veien, og skjønte at jeg nærmet meg målet for dagen.
Rett forbi parkeringsplassen delte stien seg i to; en som gikk nordøst langs tuppen og kanalen, og en som gikk vest mot fortet i havet. Jeg tok til venstre, for selv om man visst nok ikke kunne krysse havet og komme seg bort til, eller inn på, fortet - så tok stien deg ganske så nært.
Hele området var veldig idyllisk. Mange hadde alt slått seg ned på stranda, langs hele stien, og badet og koste seg. Stort sett mest lokale, men jeg så også biler parkert fra Polen, Tyskland og Belgia.
Allerede fra her kunne man se fortet ute i havet, samt all båttrafikken i kanalen. Mange på vei til og fra Sibenik, men også flere som hadde ankret opp i området utenfor fortet, deriblant en diger katamaran.
Jeg fortsatte bortover stien, og kom etter hvert inn på en relativt nybygd og lekker slags trebru, som gikk ut til øya.
Jeg ruslet rett bort til enden av øya, og tok fortet i nærmere øyesyn. Det var et fascinerende skue. Et par turister hadde ignorert skiltet Ingen adgang, og vasset over. Vannstanden var ikke større enn at dette kunne gjøres med Crocs. Jeg for min del hadde valgt joggesko på beina i dag, siden jeg skulle traske en del, så jeg valgte å adlyde skiltet. Lovlydig som jeg er.
Jeg tok meg en liten rast i skyggen, og bestemte meg samtidig for å sjekke om det var en Geocache i området. Sannelig min hatt! Det var en rett borti høgget, kun 50 meter fra der jeg satt. Gjemt ved noen gamle etterlatenskaper fra en svunnen tid; både eldgamle murer og gamle bunkerser preget store deler av den lille øya. Rett ved inngangen av en av disse bunkerne skulle cachen være gjemt.
En del turister tok også turen opp til der jeg drev, og gjorde letingen litt utfordrende. Jeg måtte inn på telefonen og oversette hintet fra kroatisk til engelsk, slik at jeg visste hva jeg lette etter - og hvor. Et Pet-rør gjemt under en stein. Etter litt surring frem og tilbake rundt der koordinatene skulle stemme, så fant jeg den endelig - og fikk logget min første, og muligens siste, i Kroatia.
Nå kunne jeg virkelig trengt å bade! Det så helt nydelig ut å bade i havet her, og heldigvis hadde jeg pakket både badebukse og håndkle. Jeg gjemte meg bak en av bunkerne, som en gammel, svett soldat uten noen andre våpen enn blikket, og jaktet på nærgående turister med øynene, mens jeg lot olashortsen og boxeren falle, og fikk limt på meg en florlett badeshorts, som var litt for løs i strikken. Sånn. Klar for saltvann. Klar for å finne meg en egen liten oase, og legge meg ned et egnet sted med Levi Henriksen.
Rett ved parkeringen var det både litt for tett, og litt for lite fristende med tanke på båter og sol, så jeg tuslet i motsatt retning fra der jeg hadde gått tidligere. Jeg ruslet forbi et skilt som skulle predikere skogbrannfare, uten at jeg egentlig skjønte hva barometeret stod på nå. Heldigvis ble tidligere planer i sommer om Rhodos eller Hellas skrinlagt. Jeg misunner ikke de som er jaget på flukt fra ferien sin der, men mest av alt er det en tragedie for alle som bor og lever i Hellas!
Et stykke bortover langs stien fikk jeg øye på en flekk som kunne se perfekt ut, men jeg går sjeldent for det første og det beste. Eller gjør jeg det? Jeg gikk noen titalls-meter til, og snudde plutselig på fem-øringen. Eller krona, da - som er vår minste valør. Eller skal vi si cent. Samma det. Jeg snudde. Jeg måtte kapre plassen blant to steiner, rett nedenfor stien og tett inntil havet, før noen andre.
Jeg la meg til rette, og bredte det utvaska grønne håndkleet jeg hadde med utover, over småstein og knuste skjell. Jeg kippet vekk noen glasskår, og de skarpeste av skjellene, og fant meg til rette. Flekket av meg, dro opp sitronvann og solkrem. Ahh! Og den utsikten; rett mot St. Nicholas Fortress. Dette kunne jeg leve med!
Det var beint ut nydelig å ligge der, langt borte fra ferie-resortens kontinuerlige, pulserende bassrytmer fra Beach-klubben, som hver dag hørtes godt langs hele stranda utenfor hotellet. Her var det kun lyden av gresshopper, og litt lavmæl konversasjon på kroatisk fra noen som hadde funnet sitt paradis femten meter bortenfor meg.
Jeg badet, og koste meg med Babylon Badlands under greinene, som delvis ga meg litt skygge for den brennende, trillrunde sola. Ikke mer enn at jeg tørket godt opp mellom hver dukkert. Helt perfekt.
Jeg forsvant til USA i Henriksens levende univers i boka, akkurat slik halvparten av Zablaces fastboende også hadde gjort. Å være på reise, og lese om reiser - det kunne jeg gjort hver bidige dag for resten av mitt voksne liv. Jeg liker å være statisk også, det er ikke det. Men jeg lever mer når jeg kan være i bevegelse. Heldigvis reiser jeg ofte i tankene, og det dekker litt av behovet når man ikke har anledning til å gjøre reisene i fysisk form - men hvis jackpotten en vakker dag sitter, så kommer jeg til å reise for mye av det. Skulle jeg bare tenkt på meg selv, så kunne jeg glatt valgt bort drømmen om å eie en egen bopel med friheten til å reise. Men jeg er avhengig av en inntekt, trives godt på jobben, og elsker mine to barn - så det lar deg ikke gjøre enda.
Jeg kjenner at jeg savner jentene nå. Det er mange barn på området her som vekker savnet i meg, selv om jeg er av den typen som også er veldig glad i egentid, og å gjøre mine egne greier. Men det hadde vært veldig stas og hatt med jentene til et slikt sted. Jeg var i Rhodos med Iris da hun var rundt 4, mens Evelin ikke har vært med far annet enn på tur rundt om i Norden. Kanskje neste år, jenter?
Kompistur er jo også gull. Estragon og jeg har hengt sammen siden ungdomsskolen, og han er en av mine absolutt beste venner, så det er veldig moro å være på tur med ham også - men vi er nok litt ulike i forhold til hva vi ønsker å oppleve og se. Og det tenker jeg er helt greit. Det er fint. Som kompiser gir vi hverandre rom til det. Så der jeg lå og skuet ut på seilbåtene som passerte forbi i sundet, og lagde krusninger som etter hvert nådde frem til tåspissene mine i strandkanten, så visste jeg at Estragon koste seg rett ut ved bassenget hjemme på hotellet. Han trenger å slappe av. Han trenger sola mer enn meg. Og det skal han selvfølgelig bare nyte og få!
Så er det jo den delen av meg som kanskje brenner mest. Trangen til å reise alene. Jeg vet det sikkert er rart for mange, men jeg simpelthen elsker å reise alene. Så når jeg ligger her å leser Babylon Badlands, der tre kompiser som alle har ulike behov, og trenger å gjøre sine greier, er på pilgrimsreise gjennom Amerika - så kjenner jeg også at jeg snart også må gjøre en sånn tur i mitt eget selskap. Snart som i før jeg blir for gammel til å bevege meg. Forhåpentligvis ikke før om en 20-30 år. Det høres skremmende lite ut. 20 år har gått som et stjerneskudd. De 20 neste gjør mest trolig det samme. Da er jeg 66. Da kan jeg gjøre som jeg vil!
Det tikket inn en melding fra Estragon. Han var en tur innom rommet igjen, men hadde planer om å ut igjen for å leie et SUP-brett. Jeg fortalte hvor jeg var, og skrev at jeg trolig kom til å vende snuten tilbake om en stund. Jeg måtte bare nyte dette paradiset litt til.
Så plutselig slo det meg at turen helt bort igjen til hotellet kun til fots ville bli drug i denne heten. Jeg tipper temperaturen lå på 36. Noe mer midt i steiken.
Jeg kikket på nett, og fant ut at det gikk en buss tilbake fra Zablace kvart på tre. Så jeg pakket sammen, og startet på gåturen tilbake til bussholdeplassen. Gjennom de samme smale stiene. Forbi den blå Pink Lake.
Svetten rant, og håndkleet som var i ferd med å soltørke over skuldra mi ble brukt som klut mot den røde planeten. Jeg hadde latt capsen ligge i dag, men smurt tjukt med solfaktor 50 på månen. Men det var sikkert svettet bort for lengst.
Jeg kom til Zablace sentrum tjue minutter før bussen skulle gå, så jeg ruslet rett inn på Palma Caffe Bar og bestilte en kald, lokal øl. Her var det pene priser, for å si det pent! 2 Euro for en liten øl, som ga meg samme lettelsen da jeg holdt den mot kinnet som når man endelig ser en donetter å ha gått tissatrengt på overtid, på jakt etter et klosett. Følelsen da jeg tok den slurken var lik å høre eksplosjonen i doskåla. Deilig!
Jeg kikket først på menyen etter å ha bestilt og fått skjenk. Da så jeg at Mojitoen kostet 7. 5 mindre enn på hotellet. Det er her vi sku ha vøri, Karl, for å parafrasere Bye.
Jeg vurderte et lite øyeblikk å ta neste buss bare for å teste ut Mojitoen her, men så tok det rasjonelle kontroll. Da jeg så bussen hadde ankommet, så samsvarte det i tid med st det lille glasset med iskald øl var tomt, så jeg slang sekken over den ene skuldra, og gikk.
Ti minutter senere var jeg tilbake på rom 531. I grevens tid. Da Estragon kom fra bassenget rett etter klokka 15 lyste nøkkellåsen rødt.
Vi skulle ha sjekket ut i dag, men Estragon forlenget oppholdet i sola med ett døgn - men det viste seg at vi da måtte få nye nøkkelkort også. Så før han slo inn døra her, så hadde han vært nede i resepsjonen og fikset to nye kort, samt forlenget parkeringa.
Da han kom inn satt Vladimir og kikket på fergeavganger hjem til Norden fredag på telefonen, og ble fersket av Estragons skarpe blikk og tunge.
Etter en liten siesta med air condition på rommet, så gikk vi begge ut igjen for å få litt mer hvile under stråparasollene. Her på stranda var vinden kraftigere, og bølgene større, enn på sydspissen, men det stoppet ikke to saltvannstotninger fra å kaste seg uti bølgene som om det stod om livet. Etterpå flatet vi ut på hver vår solseng, og sunnmøringen Vladimir kunne konstatere at vi atter en gang gikk klar av gebyret. Det var sikkert så sent på dagen blitt, at det nå var fri flyt.
Vladimir ruslet først tilbake til hotellet for å legge noen boxere i bløt. Det begynner å minke i kofferten, og det kan være greit å ha noen ekstra på vei hjem.
Estragon kom kvarteret senere, solbrent etter å ha dratt strikken ørlitt for langt med saltvann oppå solkremen.
Siste kveld på Amadria Park lå foran oss. For første gang skulle vi hoppe i det, og prøve den litt overprisede restauranten i Ethnic Village - hvis det er bord ledig. Tross prisen har restauranten fått best rating av alle i omegn på Tripadvisor, og kunne friste med et autentisk kroatisk kjøkken.
Vi ruslet bort, og ble ønsket velkommen av ei jente i kroatisk folkedrakt. Her skulle alt være så autentisk som mulig, og husene i det jeg tenkte var et utendørsmuseum her om dagen, var nå i full bruk som diverse kjøkken, toaletter etc.
En hyggelig kelner kom bort med en kurv brød på huset, og en flaske lokal olivenolje og balsamico. Det var nok brød til å mette en diger norsk familie ei hel helg til ende.
Det var mye spennende på menyen, og prisene gjenspeilet nok både opplevelsen med lokasjonen, profesjonalitet blant de ansatte, og forhåpentligvis også maten. Så vi klinte til. Vi har tross alt levd ganske billig de dagene vi har vært her. Ingen frokost på hotellet, men medbrakt brød og pålegg fra Super’n.
Så da passet det å klinke til med noe spenstig på den siste kvelden i dette nydelige ferielandet, som jeg tror vi begge vil savne og helt sikkert begge vende tilbake til.
Estragon fikk sin biff - på 300 gram, mens Vladimir gikk for flyndre med appelsinsaus
Fisken var lett, og tilbehøret så moderat at jeg faktisk klarte å spise opp alt. Det skulle egentlig bare ha manglet til €35 - og det smakte godt, uten å være spektakulært. Litt salt og pepper fra bøssene høynet det dog.
Estragon var strålende tilfreds med sitt kjøttstykke, og kastet en imaginær sekser på terningen i måten han snakket om kjøttet. Han mente at dette ikke stod veldig tilbake for en bedre biff han hadde spist på Sinatra i Las Vegas for noen år siden. Han ymtet frempå at potetkaka så noe snau ut i starten, men med så diger biff, så ble det faktisk ei potetskive til overs da han var ferdig.
Vi takket for oss, betalte, diskuterte om vi skulle trekke 5 Euro i driks fordi kelneren på slutten lot det gå en halvtime fra han ryddet bordet, til vi så ham igjen og kunne be om regninga, og til sist gikk. Det ble liggende igjen en tier i mappa. Kjøp deg noe godt, sønn.
Klokka var blitt kvart på elleve da vi ruslet ut. Deretter en kjapp sving bortom partyområdet for å se, bare for å snu på hælen og rusle tilbake mot hotellet. Vladimir insisterte på å innom The Sweet Shop på veien. Den stengte elleve, så det var nå eller aldri. Han hadde ikke smakt isen på hotellet enda, og falt for fristelsen til å kjøpe en skje med lemon pie til nattelig dessert. Estragon hadde fortsatt biffen nærmest utenpå huden, og avstod glatt fra noe mer innabords. Is hadde han i tillegg kost seg med tidligere i dag, da han slikket sol - og is - ved bassenget.
Klokt. For isen var den dårligste til nå på turen. Muligens siden den hadde ligget i monteren siden de åpnet sjappa i dag tidlig.
Så ruslet de gamle opp på rommet, og fant etterhvert bosoa - etter å ha inspirert tåa til Estragon, som han tidligere i dag hadde sparket inn i en stein i Adriaterhavet.
I morgen begynner den lange reisen hjemover mot fedrelandet. Hjemover mot regnet, som jeg skjønner ligger på lur ikke så veldig langt nord for her.
Men turen er ikke over. Det er jo som kjent aldri destinasjonen som er målet, men selve reisen!